Yooka-Laylee

Yooka-Laylee forsøker å gjenskape sjarmen og magien fra Banjo-Kazooie. Lar det seg gjøre?

Teksten er opprinnelig skrevet i juni 2017 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Som stolt Nintendo 64-eier for over tjue år siden var det noen spill som utmerket seg ekstra når det kom til underholdningsverdi. Ikke overraskende var det ofte Nintendo selv som viste seg å lage noen av de beste spillene til konsollen, kanskje til og med noensinne. Titler som Super Mario 64, Mario Kart 64, Super Smash Bros. og to Zelda-spill var bare noen av de selvsagte Nintendo-titlene å eie.

Samtidig var det en annen spillprodusent som utmerket seg spesielt ved å å levere kremtittel etter kremtittel til konsollen. Med spill som GoldenEye 007, Perfect Dark, Diddy Kong Racing, Jet Force Gemini, Conker’s Bad Fur Day og Donkey Kong 64 ble britiske Rare en like stor del av Nintendo 64-identiteten til mange som Nintendos selv.

De to Rare-spillene jeg selv har best minner fra er Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, to plattformspill med bjørnen Banjo og den rappkjefta fuglen Kazooie som etter mitt syn bygget utrolig godt videre på grunnlaget Super Mario 64 hadde lagt for moderne plattformspill. Spillene var proppfulle av sjarm, særegen stil, humor, utfordring, eventyrlyst og ikke minst knallgod musikk av Grant Kirkhope. Tapet av dette radarparet var nok noe av det som var tøffest å svelge for Nintendo-fansen da Microsoft kjøpte opp Rare tidlig på 2000-tallet.

Spol rundt tjue år frem i tid. Folkefinanseringsløsninger som Kickstarter har blitt en maktfaktor i spillbransjen, og midt i denne virkeligheten dukket en kampanje for å finansiere spillet Yooka-Laylee opp. Spillet markedsførte seg selv om et moderne spill i Banjo-Kazooies ånd, noe som ble forsterket av at mange av de kreative hodene fra Nintendo 64-spillene var med på laget (inkludert komponist Grant Kirkhope). Nostalgikeren i meg ble interessert. Kunne virkelig et moderne spill levere noe av den samme opplevelsen som det vi fikk for nesten tjue år siden?

Svaret: Nei. Eller, «både og» er vel et mer presist svar.

Yooka-Laylee satser fullt ut på å være en moderne versjon av Banjo-Kazooie, og likhetstrekkene er både mange og tydelige. Vi har en duo i hovedperson-setet bestående av to dyr med musikk-relaterte navn. Vi har dialog som ikke blir fremført på engelsk, men med merkelige lyder. Vi har en over-verden som fungerer som en overgang til alle spillets ulike verdener. Vi har store og åpne områder hvor det er mye å samle og finne. Dessuten er progresjonen i spillet avhengig av at man finner nok gylne gjenstander – der dette var puslespillbrikker i Banjo-Kazooie, er dette i Yooka-Laylee erstattet med gylne sider fra ei bok. Spillet er preget av humor og ordspill av ymse kvalitet, fargerike omgivelser og særpreget musikk.

Det er mer enn nok likhetstrekk mellom det gamle og det nye. Så hvorfor oppleves da Yooka-Laylee som en nedtur der Banjo-Kazooie var en klassiker?

Først og fremst kan vi trekke frem rollefigurene. Hovedrollefigurene er i seg selv ikke like sjarmerende som de gamle røverne, selv om de kommer et godt stykke på vei. Enda verre er det derimot med skurkene i spillet. Banjo-Kazooie hadde nemlig et skurkegalleri som fungerte veldig godt med spillets helhetlige tone. Yooka-Laylee sliter derimot utrolig mye på dette området, enten det er snakk om små fiender man møter underveis, bossene for hver verden man besøker eller sjefsskurken Capital B og hans nærmeste håndlangere. Å kullkaste deres planer og kjempe mot dem føles til enhver tid som et ork, ikke som en konstruktiv utfordring som gjør spillopplevelsen lystigere.

Orket blir ikke mindre av alle spillets plagsomme lyder. Jeg hadde aldri trodd at stemme-“skuespill” i Banjo-Kazooie-stil ville plage meg, men Yooka-Laylee bommer virkelig fullstendig på dette området. Verst er det med stemmene man ikke alltid kan hoppe over, slik som de ustanselige kommentarene til sjefsskurken Capital B eller handelsmannen (eller handels-slangen, om du vil) Trowzer. Mine tanker og bønner går herved til alle foreldre som må lide seg gjennom disse stemmene i bakgrunnens mens ungene i huset spiller, for dette er til å bli sprø av …

Mens vi snakker om lyd, er musikken i spillet temmelig skuffende. Den utmerker seg aldri på noe tidspunkt, og ettersom mine forventninger til spillet var ganske høye på dette området kan jeg ikke si annet enn at sluttresultatet føles som en aldri så liten nedtur. Tonene er lite minneverdige, gjentakende og, i likhet med så mye annet i spillet, til tider veldig irriterende.

Selve kjernen i spillet handler om å reise til forskjellige verdener, samle gylne sider og deretter åpne nye verdener. Som et nytt element introduserer også Yooka-Laylee en funksjon hvor man kan utvide en verden man allerede har åpnet. Dagens stalltips er at man utvider spillets verdener så fort som overhodet mulig. Årsak: Spillets verdener er store, åpne og temmelig tomme til å begynne med. Det er her spillet virkelig kommer til kort, både sammenlignet med inspirasjonskildene og opp imot eventyrspill av nyere dato. Siden Banjo-Kazooie ble lansert i 1998 har spill som Super Mario Galaxy, Ratchet & Clank, Rayman Legends og andre vist oss hvordan plattform-eventyrspillene gradvis har utviklet seg og hevet standarden for hva man kan forvente av sjangeren. Da nytter det ikke å designe en spillverden som om tiden har stått stille. Å manøvrere seg gjennom en verden i Yooka-Laylee er nok en oppgave som føles som et ork, og de store, tomme og uinspirerte landskapene klarer rett og slett aldri å vekke eventyrlysten hos spilleren.

Når man først kommer til oppdrag som skal være med på å sikre deg en gylden bokside, er det heller ikke mange av dem som fremstår som særlig minneverdige. I farten sliter jeg faktisk med å huske særlig mange av oppdragene og oppgavene som skal gjennomføres for å vinne en side, noe som ikke akkurat er et godt tegn. Det hele går for det meste på autopilot, og etter noen timer sitter man der uten å virkelig føle at man har kost seg underveis.

De tekniske løsningene i Yooka-Laylee er heller ikke spesielt gode. Spiller man på PC bør man absolutt koble til en håndkontroll, for å spille dette med mus og tastatur legger ekstra stein til byrden. Selv med en god håndkontroll kommer man likevel ikke unna at spillet har noen tekniske problemer som setter sitt preg på spillopplevelsen, slik som et lite samarbeidsvillig kamera.

Det er absolutt mulig å finne positive ting ved Yooka-Laylee, og det er også fullt mulig at flere av spillets irritasjonsmomenter ikke vil gå inn på deg i samme grad, hvilket betyr at de som virkelig er nysgjerrige på spillet bør sjekke det ut for å vurdere det selv. Likevel er det mye ved spillet som dessverre ikke svarer til forventningene, og for min egen del kan jeg ikke si annet enn at Yooka-Laylee havner i samme kategori som fjorårets Mighty No. 9: Nostalgi er vel og bra, men det holder ikke for å lage et nytt spill med samme kvalitet og underholdningsfaktor som de gode, gamle klassikerne.

Score: 5/10