Yakuza Kiwami

Med Yakuza Kimawi kan nye fans av Segas krimserie gå tilbake til spillet som startet det hele uten å børste støv av en PlayStation 2.

Det kom faktisk noe godt ut av 2020 også. For min del var dette året jeg endelig fikk somlet meg til å begynne på Segas kritikerroste serie Yakuza. Dypdykket ned i et erkejapansk kriminalepos med yrkeskriminelle som til enhver tid bærer følelsene sine på utsiden og skrur dem opp til elleve var som skrudd sammen akkurat for meg, og jeg ble umiddelbart fan av Yakuza 0 og dens blanding av det gravalvorlige og det totalt useriøse.

Yakuza 0 er spillet som foregår først i seriens interne kronologi, men det første spillet som ble produsert i serien (og spill nr. 2 i seriens kronologi) er derimot Yakuza, som kom til PlayStation 2 i 2005. Mye har skjedd på spillfronten siden den gang, og Yakuza er verken det letteste spillet å gå tilbake til spillmekanisk sett eller spesielt enkelt å få tak i, ettersom seriens popularitet utenfor Japan først har tatt av de siste årene. Heldigvis valgte Sega å satse på et comeback i forbindelse med seriens tiårsjubileum, og i 2016 (litt forsinket, ettersom tiårsdagen var i desember 2015) ble nyversjonen Yakuza Kiwami lansert i Japan.

Som tittelen på serien tilsier dreier historien seg om livet blant japanske yrkeskriminelle. Nærmere bestemt følger vi den foreldreløse Kiryu Kazuma, en lovende yakuza i Kazama-gruppen som tilhører den mektige Tojo-klanen i den fiksjonelle Tokyo-bydelen Kamurocho. Her har Kiryu funnet sin plass sammen med sine to barndomsvenner fra barnehjemmet, Nishikiyama og Yumi, men alt blir brått snudd på hodet da Kiryu tar på seg skylden for et mord han ikke har begått. Ti år senere vender Kiryu tilbake fra fengsel til en by og en klan han knapt nok kjenner igjen. På toppen av det hele blir Kiryu kastet inn i et komplott som omfatter mordet på Tojo-klanens leder, en formue på ti milliarder yen som har forsvunnet og ei ung jente som noen av Japans farligste kriminelle antar å være nøkkelen til mysteriet.

Historien i Yakuza Kiwami er vesentlig kortere enn det man fikk servert i Yakuza 0, noe som åpenbart skyldes at spillets kildemateriale er eldre. Dette gjør imidlertid ikke så mye, da man her får en historie som er mer direkte og kommer fortere til poenget. Samtidig har den noen narrative overganger som ikke alltid er like elegante, noe som viser at studioet var blitt langt flinkere med historiefortellingen da de skulle lage Yakuza 0 enn det de var da det første spillet ble skrevet i 2005. Sideoppdragene er dessuten vesentlig kortere og mangler det lille ekstra, et punkt der Yakuza 0 til tider var på sitt aller beste. Likevel har Yakuza Kiwami alt det jeg håper på å få fra et Yakuza-spill: Et omfattende kriminaldrama om ære, respekt og tilhørighet, sterke personligheter som er villige til å gå langt for å oppnå sine mål og en ekstrem veksling mellom det blodig alvorlige og det banale. Kiryu selv er så gravalvorlig at han nesten blir en parodi på seg selv, men takket være den helhetlige historien og stilen som spillet legger seg på fungerer han svært godt som en hovedrollefigur.

Så å si hele historien foregår i Kamurocho, et fiksjonelt distrikt i Tokyo hvor yakuzaen står sterkt og har en finger med i spillet i de fleste lyssky aktivitetene som foregår i dette underholdningsdistriktet. Kamurocho er en kompakt bydel hvor hver krik og krok tjener sin funksjon, og det er alltid en glede å gå gjennom en gate man har passert gjennom ørten ganger tidligere og oppdage noe nytt fordi det plutselig er relevant for historien. Mens spillserier som GTA baserer seg på store og åpne områder, har Yakuza-serien en langt mer kompakt tumleplass hvor hver kvadratmeter teller. Arven fra den klassiske Sega-serien Shenmue er åpenbar her, bortsett fra at man i Yakuza spiller som en kriminell i stedet for å sette dem på plass.

Vel, helt sant er det ikke. Du kan fortsatt sette kriminelle på plass, og faktisk handler store deler av Yakuza om håndgemeng og kamper mot gjenger, rivaliserende gjenger og andre som vil gjøre livet surt for Kiryu. Noen av disse vandrer rundt i Kamurocho og er bare ute etter å skape trøbbel så fort de ser deg, mens andre er i ferd med å plage noen stakkars forbipasserende som trenger din hjelpende hånd. Det er her Yakuzas glimrende kampsystem kommer inn. Ved hjelp av tre forskjellige stilarter (pluss en fjerde bonusstilart som krever litt mer arbeid for å lære og mestre) kan Kiryu bruke sin enorme styrke til å banke opp sine motstandere. Du kan når som helst veksle mellom de tre stilartene, og basert på motstanderens handlingsmønster kan det være lurt å veksle raskt mellom raske og lette slag eller tyngre og kraftige angrep. Får du inn en god komborekke uten å bli skadet selv bygger du opp såkalt Heat, som du kan benytte til å levere kraftige bonusangrep når motstanderen ligger nede. Det hele føles som en tredimensjonal beat ‘em up med klare likhetstrekk fra sin åndelige forgjenger Shenmue, men med et langt røffere og tøffere preg som minner mer om 90-tallsklassikere som Final Fight og Streets of Rage. Flyten i kampene er bunnsolid og føles både fersk og underholdende gjennom hele spillets gang. Det er røft og voldsomt, men det er også i tråd med seriens stil.

Når du derimot ikke er i kamp står du fritt til å utforske Kamurocho som du vil, og til tross for at bydelen mangler litt aktiviteter sammenlignet med senere spill i serien har du mye å finne på også i Yakuza Kiwami. Du kan henge på barer og vertinneklubber (et klassisk element i det japanske utelivet), gå på arkaden eller synge skikkelig emosjonelle japanske svisker på karaoke, for å nevne noe. I tillegg til den lettere gale Goro Majima angripe deg med jevne mellomrom når du minst venter det, et prosjekt han selv har satt i gang for å trene opp igjen Kiryu etter ti år bak murene. Jo mer du leter, jo flere aktiviteter finner du, og man kan lett bruke flere timer på bare sideaktiviteter i spillet hvis man ønsker det.

Den største oppgraderingen sammenlignet med den originale PlayStation 2-versjonen finner vi selvfølgelig på den visuelle fronten. Den tekniske overhalingen er total, og spillet er nesten ikke til å kjenne igjen når man sammenligner det med videoer og bilder fra originalen. Kamurocho fremstår som en vesentlig penere og mer åpen by enn tidligere, der neonlysene blinker og gjenspeiles i vannpyttene på den våte og skinnende asfalten. Rollefigurene er detaljerte og levende, selv om dette i hovedsak gjelder hovedrolleinnehaverne. Spillet har derimot noen små ytelsesproblemer på en vanlig PlayStation 4, da først og fremst knyttet til såkalt screen tearing, men dette er heldigvis ikke spesielt merkbart eller forstyrrende, og samlet sett byr spillet på en solid visuell presentasjon. Lydmessig har spillet også fått oppdatert musikk basert på den originale musikken, og det engelske stemmeskuespillet er heldigvis droppet. Det japanske stemmeskuespillet er likevel ikke perfekt, og da særlig med tanke på den unge jenta som befinner seg i sentrum av historiens mysterium, men i det store og det hele er det solide varer som blir servert på audiofronten.

Yakuza Kiwami viser hvordan en god nyversjon skal gjøres, og uavhengig av om man begynner Yakuza-eventyret sitt her eller ikke tror jeg spillet vil være en god match for alle som elsker gode historier satt til yrkeskriminelle miljøer. Spillet serverer et lekkert eventyr med ære, makt og relasjoner i sentrum som både er lekkert å se på og underholdende å spille. Blandingen mellom alvor og tull vil kanskje ikke passe alle like godt, men faller man først for det er det vanskelig å ikke la seg underholde her.

Score: 8/10