Yakuza 5 Remastered

Maktkampene i den japanske underverdenen fortsetter i større skala enn tidligere. Men betyr større nødvendigvis bedre?

Segas Yakuza-serie har putret og gått siden PlayStation 2-dagene, men det var først i 2020 at jeg fikk somlet meg til å teste ut serien i form av prologen Yakuza 0 fra 2017. Ferden ned i Japans kriminelle underverden ga absolutt mersmak, og siden den gang har det blitt et møte med nyversjonene av både det første og det andre spillet, samt en tur til Okinawa i Yakuza 3 og et møte med et større rollegalleri i Yakuza 4.

Så kom spillåret 2023 og «Prosjekt Yakuza» måtte nedprioriteres, men i starten av 2024 er kamplysten atter tilbake. Den kommer godt med, for det femte spillet i Yakuza-serien var det største og mest omfattende for sin tid med en handling som brer seg over hele det japanske kartet.

Etter at urolighetene i den kriminelle underverdenen har roet seg etter begivenhetene i Yakuza 4, har Kazuma Kiryu forlatt jobben som bestyrer av barnehjemmet Morning Glory på Okinawa og begynt en ny og anonym tilværelse som taxisjåfør i Fukuoka. Den tidligere yakuza-legenden blir imidlertid innhentet av fortiden idet dagens leder av Tojo-klanen, Daigo Dojima, forsvinner etter et forhandlingsmøte med en lokal yakuza-klan. Dermed kastes Kiryu inn i en maktkamp som rokker ikke bare Tojo-klanen, men hele den japanske underverdenen fra Fukuoka i vest til Sapporo i nord.

Etter at Yakuza 4 introduserte muligheten for å spille som flere ulike rollefigurer følger Yakuza 5 etter med den samme oppskriften. Eventyret begynner kanskje i Kiryus kjente sko, men etter hvert går historiene videre til å inkludere gamle og nye fjes. Dermed fortsetter reisen med Taiga Saejima, som sitter fengslet utenfor Sapporo på Japans nordligste øy Hokkaido; Kiryus adoptivdatter Haruka Sawamura som jakter etter idoldrømmen i Osaka; Shun Akiyama som også er i Osaka for å ekspandere sin utlånervirksomhet; og den nye rollefiguren Tatsuo Shinada, en vanæret baseballspiller som livnærer seg av å skrive artikler om Nagoyas natteliv for et slibrig magasin av tvilsom natur.

Fordelen med det rike persongalleriet er at Yakuza 5 byr på en større og langt mer variert historie enn tidligere.[1] Dette gjenspeiles ikke bare i de ulike rollefigurene, men også hvilke aktiviteter de kan gjøre og hvor i Japan historien tar deg. Med hele fem byer å utforske er det ikke rart at 5-tallet i logoen til spillet er formet som Japan, for her tas du virkelig med på en reise gjennom hele det japanske landskapet. Ulempen i slike situasjoner er at et spill risikerer å bli i det største laget, og det er nettopp det som dessverre skjer i Yakuza 5. Historien er spennende, men trekkes dessverre ut i det vide og det brede til et punkt hvor det hadde hatt godt av en strammere regi. Dette handler ikke bare om forviklinger som gjør handlingen unødvendig komplisert eller deus ex machina-elementer som kastes inn oftere enn Kiryu kaster gjengmedlemmer i elva under kamp, men også om at ikke alle hovedrollefigurene bidrar til å gjøre historien bedre. Dette gjelder særlig for nykommeren Tatsuo Shinada, den kanskje minst likandes hovedrollefiguren i serien per dags dato. Shinadas historie føles i bunn og grunn som et sidespor sammenlignet med de andre, og dersom denne delen av spillet hadde blitt sløyfet er det tvilsomt at spillet og historien hadde tatt skade av det.

Selv om spillets hovedrollefigurer kan være noe blandet, bidrar de i det minste til et svært innholdsrikt og variert spill hvor man besøker hele fem byer. I ekte Yakuza-stil er hver og en av disse modellert etter ekte lokasjoner i sine respektive byer, og å vandre rundt i disse områdene føles virkelig som å vandre rundt i et travelt japansk bylandskap. Det er like imponerende å dykke ned i en av seriens byer, og det blir ikke desto mindre imponerende at spillet har såpass mange forskjellige områder å by på med sine minispill og sideoppdrag.

For som vanlig handler ikke Yakuza 5 bare om det kriminelle miljøet i Japan og dets maktkamper, men også om alle de absurde, rare, fjollete og unike rollefigurene de møter på underveis. Her kastes du ut i kappløp på motorveiene i en taxi mens eurobeat-musikken dundrer i bakgrunnen i beste Initial D-stil før du må foreta en rolig og ordentlig taxitur med en kranglevoren kunde i baksetet. Du kan bli slengt inn i et jobbintervju med en tvilsom sjef som elsker å kle seg ut som en baby, gjøre ditt beste forsøke på standup-komedie, servere nudler i rasende tempo under kveldsrushet eller delta i en vampyrfilm, for å bare nevne noe. Som vanlige er det her man finner noen av de beste godbitene i spillet, og hvis man vil kan man fort tilbringe et nesten tresifret antall timer i spillet.

Spørsmålet er imidlertid om du virkelig ønsker å bruke så lang tid på Yakuza 5, for større betyr ikke nødvendigvis alltid bedre. Spillet forsøker å gjøre litt vel mye på en gang, noe som ofte byr på mekanikker som grafikkmotoren og spillmekanikkene ikke føles helt designet for. Kroneksemplet på dette er jaktsekvensene der Saejima må trøske opp i fjellheimen og skyte på dyr med jaktrifle. Det kronglete designet og de trege kontrollerne gjør dette mer til en prøvelse enn en fornøyelse.

Fem ulike hovedpersoner betyr også ulike måter å kjempe på. Har man spilt Yakuza 4 har man en fordel, ettersom man fort vil kjenne igjen spillestilene til tre av rollefigurene. Kiryu er den fleksible all-rounderen, Akiyama er best på spark og Saejima er et tungt muskelbeist. Shinada er best når han har et våpen i hånd, men den som skiller seg mest ut er naturligvis Haruka. Å sende den unge idolaspiranten i kamp ville naturligvis ikke vært naturlig, så hennes kamper kommer i form av danseoppgjør med andre håpefulle ungdommer i Osaka. En del av disse kampene blir gjentakende og kanskje litt vel kjedelige for noen, men samtidig er det lett å sette pris på at Yakuza-serien ikke tar seg så høytidelig at den ikke kan foreta noen eksperimentelle krumspring. Det er tross alt nettopp denne mangelen på selvhøytidelighet som har vært noe av karakteristikken for serien fra første stund.

I motsetning til Yakuza Kiwami og Yakuza Kiwami 2, har de tre neste spillene i serien ikke fått en overhaling fra bunnen av. I stedet ble Yakuza 3-5 gitt ut i en lettere oppusset samlepakke til PlayStation 4 i 2020 før PC og Xbox One fikk samme pakke året etterpå. Da jeg anmeldte Yakuza 3 Remastered kritiserte jeg dette oppussingsarbeidet for å være ekstremt slepphendt der det virket som at man kun hadde gjort det mest nødvendige for å relansere spillet til nye konsoller, som bildehastighet og oppløsning. Dessverre gjentar dette seg i Yakuza 5 Remastered, hvor det altfor ofte skinner gjennom at Sega ikke har gjort stort for at dette spillet skal ta seg litt bedre ut på moderne konsoller. Ansiktsanimasjoner er slappe og stive, teksturene er fattige på detaljer og forekomsten av gjenstander som popper inn og ut av bildet er høy. Verst er likevel konsertsekvensene med Haruka, der publikum har så ekstremt lav oppløsning at man praktisk talt kan telle pikslene. Den slags holder ikke mål sammenlignet med andre oppussingsprosjekter i spillbransjen.

Yakuza 5 Remastered viderefører mye av det som gjør serien god, med en dramatisk og intrikat historie, blanding mellom alvor og tøys og en levende gjenskapelse av japanske bymiljøer. Dessverre er det også et spill som har sine mangler, både når det kommer til det originale innholdet med tanke på historiefortelling og når det gjelder det skrale oppussingsarbeidet som er gjort for å bringe spillet til nyere maskinvare. Gnisten til å fortsette på Yakuza-eventyret er fortsatt til stede, men jeg gleder meg samtidig til å sette meg ned med et spill som forhåpentligvis byr på litt mer teknisk imponerende arbeid.

Score: 6/10

---

[1] Yakuza 0 er riktignok større, men det kom ut etter den originale lanseringen av Yakuza 5 på PlayStation 3. Det er dette som også teller som utgangspunkt for denne anmeldelsen, selv om det er den oppussede utgaven av Yakuza 5 til PS4/Xbox One/PC som er testet.