Xenoblade Chronicles 2

Xenoblade Chronicles 2 er et spill som viser at ambisjoner alene ikke er nok dersom teknikken er svak og substansen tynn.

Teksten er opprinnelig skrevet i mars 2018 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. 

Noen ganger tar det litt lengre tid enn ellers å knote ned tanker om spill jeg har spilt. Det er absolutt tilfelle for Xenoblade Chronicles 2 til Nintendo Switch, som kom ut 1. desember 2017. Siden den gang har jeg forsøkt å koke ned hva jeg egentlig tenker om spillet. Dette er nemlig et stort og innholdsrikt japansk rollespill, men nettopp størrelsen og innholdsmengden gjør at det er mange faktorer ved det som må veies og prøves. Bedre blir det heller ikke av at spillet gjør noen ting svært godt og andre ting svært dårlig. Det er en svært blandet opplevelse, for å si det slik.

Xenoblade Chronicles 2 er det nyeste spillet i Xeno-serien fra Monolith Soft, en japansk rollespillserie som strekker seg tilbake til Xenosaga på PlayStation anno 1998. Mest kjent her på berget er kanskje Xenoblade Chronicles, et av de siste store spillene på Wii som virkelig sprengte skalaen for hva som var realistisk å forvente av et japansk rollespill til den teknisk svake konsollen. Kampsystemet og de enorme områdene ga snarere assosiasjoner til massive online-rollespill, og det ble litt treffende å beskrive Xenoblade Chronicles som et «offline MMORPG». Selv har jeg aldri kommet så langt at jeg har fått skrevet en egen anmeldelse av Xenoblade Chronicles,[1] men historien, settingen, musikken og kampsystemet gjør at det fortsatt er verdt å prøve ut dersom du fortsatt har en Wii (alternativt kan du prøve deg på New 3DS-versjonen som kom ut for et par år siden).

Siden den gang har Monolith Soft gitt ut Xenoblade Chronicles X til Wii U, og i desember var tiden omsider kommet til Xenoblade Chronicles 2 (ingen av de tre titlene står i direkte relasjon til hverandre, og kan derfor spilles selvstendig). Nintendo Switch er en konsoll som har fått mange spennende lanseringer i løpet av sitt første år, men de store japanske rollespillene har uteblitt med noen få unntak som I am Setsuna og Disgaea 5. Med Xenoblade Chronicles 2 har man i det minste fått et stort rollespill. Kvaliteten er derimot et annet spørsmål.

Vi tas med på en reise til verdenen Alrest, hvor menneskeheten og andre raser etter en kataklysmisk hendelse lever på ryggen til store titaner som svømmer rundt i sky-havet. Dette er ikke det særpreget med Alrest, for i denne verdenen har man også selvbevisste og intelligente våpen kalt Blades som holder til i krystaller og vekkes til live når en bruker (kalt Driver) kommer i kontakt med krystallen. Vekkelsen fører til et livslangt bånd som først opphører når en Driver dør, hvorpå en Blade går tilbake til sin krystallform og venter på neste oppvåkning uten minner om sitt forrige liv. Alrest er en døende verden, for sakte men sikkert dør titanene som bærer sivilisasjonene på ryggene sine. Det er dette som er drivkraften og motivasjonen til unggutten Rex, en foreldreløs gutt som jobber med å berge tapte gjenstander fra sky-havet. Et mystisk oppdrag tilknyttet en mørk organisasjon gjør at Rex kommer i kontakt med Pyra, en sagnomsust Blade som betegnes som Aegis.[2] Som Pyras nye Driver har Rex og Pyra ett og samme mål: Å nå frem til verdens skaper, Arkitekten, på toppen av Verdenstreet, og finne et sted hvor verdens befolkning kan leve videre i fred.

Etter hvert som historien utfolder seg, kan man gradvis krysse effektivt av for alle sjekkpunktene man forventer av et standard japansk rollespill. Ung, naiv tenåringsprotagonist? Check! Et oppdrag om å redde verden? Check! Slemminger som vil ødelegge verden, drepe alle og/eller bli som guder for å reformere verden i sitt eget bilde? Check! Plagsomme sidekicks? Check! Svulmende navn på hverdagslige ting? Check (skjønt, her må faktisk oversettelsen ta sin del av skylden – spillet er mindre pretensiøst på japansk enn på engelsk)! En historie som har et lovende potensiale, men som etter hvert fortaper seg i kompleksiteter, tåkete sidefortellinger og klisjeer? Check, check, check og check! Det kan være mange forskjellige motiver for å spille japanske rollespill, og for mitt vedkommende er historie, plott og setting absolutt en av de sterkeste faktorene. På disse områdene har Xenoblade Chronicles 2 en svært lovende verden som byr på et spennende utgangspunkt, men som historien dessverre aldri makter å yte rettferdighet. Historien blir aldri god nok i et spillår som ga oss mesterverket Persona 5, hvor en spennende og kreativ historie med drivkraft og overraskelser var alfa og omega.

En ekstra faktor som trekker historien ned, er hvordan spillet spiller på en del av de samme negative faktorene som mange moderne anime-serier gjør. Generelt sett er jeg ikke fan av negativt ladde uttrykk som utelukkende gjør anime til noe teit eller latterlig, men i dette tilfellet er uttrykket «too much anime» dessverre nokså dekkende. Det vil si, Xenoblade Chronicles 2 inneholder for mye av det som gjør mye moderne anime platt og dårlig. Noe av det har jeg allerede kartlagt i en kommentar for Gamereactor, men kort fortalt er hovedproblemet hvordan spillet forsøker seg på kontinuerlig fanservice. Pyra er et levende våpen som har eksistert i flere hundre år, men ser mest ut som en fjortenårig jente med et overdimensjonert forparti og en klesdrakt som ikke akkurat legger skjul på dette, snarere tvert imot. Måten spillet benytter nesten enhver anledning til å fokusere på utseendet til Pyra (eller noen andre lettkledde rollefigurer av det kvinnelige kjønn) blir rett og slett for mye, og det verste er hvordan spillet «tilfeldigvis» panonerer i hoftehøyde over Pyra selv når hun har gravalvorlige samtaler. Andre faktorer som plagsomme sidekicks med distinkte talemønstre og «cutesy characters» er også noe jeg klarer meg uten. Alt dette er synd, for både historien og rollefigurene i spillet har potensiale, og det er kun gjennomføringen og den helhetlige sluttpakken som ødelegger.

Settingen er på sin side svært lovende. Med kjempestore titaner som svømmer rundt i et sky-hav er det en stor verden man møter med lettere assosiasjoner til spill som Skies of Arcadia. Med mange forskjellige lokasjoner å utforske, varierte miljø og et tonn av flora og fauna er her spillet virkelig viser seg frem på sitt sterkeste. Xeno-spillene har nesten alltid bydd på store, åpne verdener der hver lokasjon nesten utgjør et selvstendig spillmiljø alene. Også denne gangen vil du støtt og stadig møte monstre som er langt over ditt nåværende nivå, men lite er så tilfredsstillende som å komme tilbake senere og bryne seg på det samme monsteret med langt mer hell enn sist gang.

Det dette store og åpne landskapet derimot mangler er sideoppdrag av betydning. Spillet vil naturlig nok veilede deg fra sted til sted som en del av hovedhistorien, men for den med eventyrlyst er det flere sideoppdrag å hente underveis. Problemet er at nesten ingen av sideoppdragene engasjerer. Historien rundt dem er nesten alltid platt og kjedelig, og de aller fleste oppdragsstrukturene er like. Verden er stor og fascinerende, men sideoppdragene har en tendens til å gjøre utforskningen til en kjedelig plikt snarere enn en fornøyelig forlystelse.

Når det gjelder kampsystemet i spillet møter vi her på en blandet opplevelse. Rex og hans reisefeller er alle Drivers, som betyr at de kjemper i samarbeid med et utvalg av tre Blades. Hver Blade man har utstyrt en Driver med kan velges i kampens hete med piltastene på venstre side av håndkontrollen. Hver Blade har igjen tre standardangrep, pluss et spesialangrep, og disse fire velger man ved hjelp av knappene på høyre side av håndkontrollen. Angrepene har forskjellige funksjoner og egenskaper, hvilket betyr at hvordan og når du bruker dem samt hvor du er posisjonert i forhold til fienden er avgjørende. Alt foregår i sanntid, hvilket betyr at du må holde oppe konsentrasjonen hele tiden.

Etter hvert som spillet utfolder seg får du også tilgang på stadig flere underfunksjoner og spesielle egenskaper, helt til man når et punkt hvor det blir for mye av det hele. Spillet gjør ikke verdens beste jobb når det kommer til intuitiv bruk eller pedagogisk opplæring, og det er fort gjort å fortape seg i alle funksjonene spillet tilbyr. Med det sagt flyter kampene stort sett greit, og spillet kan by på både spennende og intense kamper. Da er det bare synd at menyene på skjermen under kampens hete gjør at alt ser ekstremt rotete og uoversiktlig ut. «Less is more» er en viktig designfilosofi, men den har Monolith Soft tydeligvis ikke lyttet til.

Så langt har jeg unngått å nevne det grafisk-tekniske i spillet, som utgjør en viktig del av et såpass stort og omfattende JRPG-spill. Også her er Xenoblade Chronicles 2 dessverre en blandet opplevelse. På det beste flyter spillet helt greit med 30 bilder i sekunder med 720p oppløsning. Det skal derimot svært lite til før spillet går langt under dette, både når det gjelder oppløsning og bilder per sekund. Enda verre blir det når man spiller spillet i håndholdt form. Per dags dato har jeg ikke spilt noe spill på Switch med like store ytelsesproblemer i håndholdt modus som dette (ifølge Digital Foundry snakker vi om bildeoppløsning så lav som under 400p, noe man ikke behøver være teknisk begavet for å merke med det blotte øyet). Heller ikke i TV-modus unngår man ytelsesproblemene, og det er tydelig at spillet er for ambisiøst for sitt eget beste. Annet teknisk plukk som at alle NPC-er ser like ut hjelper heller ikke på spillet som helhet.

Heldigvis er det ett område hvor Xeno-seriens kvalitetsstempel kommer til sin rett også denne gangen: Musikken. Flere av komponistene fra det første Xenoblade Chronicles vender tilbake med sine komposisjoner, og selv om helheten kanskje ikke er like sterk som i Xenoblade Chronicles er det definitivt et mektig og imponerende lydspor som møter deg. Her er det verken spart på kreativitet eller gjennomføring, og sluttresultatet er et meget godt lydspor som er garantert å forbedre spillopplevelsen betraktelig.

Xenoblade Chronicles 2 ønsker å være stort, mektig og trendsettende. Det kunne spillet ha lykkes med dersom det kom ut for bare fem eller ti år siden. Dessverre har vi i løpet av det siste året sett noen svært sterke innslag på rollespillfronten fra både japanske og vestlige studio, og i kjølvannet av disse makter Xenoblade Chronicles 2 aldri å hevde seg. Dårlige valg når det kommer til historiefortelling og design ledsages av et spill med tekniske problemer, dårlige sideoppdrag og et overkomplisert meny- og kampsystem. Det holder dessverre ikke i et år hvor Switch har servert den ene suverene tittelen etter den andre.

Score: 6/10

---

[1] Etter at denne teksten først ble skrevet i mars 2018 ble jeg omsider ferdig med Xenoblade Chronicles til Wii, hvorpå jeg skrev en tekst om opplevelsen på Gamereactor: https://www.gamereactor.no/gode-gamlereactor-xenoblade-chronicles/

[2] På japansk har Aegis navnet 天の聖杯, Ten no seihai, som kan oversettes med «Himmelens hellige gral».