Unicorn Overlord

Mange taktiske rollespill fra Japan holder høy standard, men få er like nyskapende som Unicorn Overlord.

Taktiske rollespill er en sjanger som lenge har stått sterkt i Japan, hvor sammenblandingen av historiefortellingen fra japanske rollespill kombineres med krevende kamper på en slagmark, gjerne i en fantasysetting hvor skytevåpen og tanks byttes ut med sverd, drager og magi (skjønt, Valkyria Chronicles-serien er et godt eksempel på at det finnes unntak). I Europa ble vi snytt for flere av de største titlene innenfor sjangeren på 90-tallet, men etter at spill som Fire Emblem og Final Fantasy Tactics omsider ble lokalisert for det europeiske markedet på 2000-tallet har sjangeren fått stadig større fotfeste også her til lands.

Selv om det finnes mange gode spill i sjangeren av både eldre og nyere dato, er det få titler som tar veldig store grep for å redefinere eller fornye den. Nettopp dette gjør Unicorn Overlord til ett av årets mest bemerkelsesverdige titler, selv om utviklerne i Vanillaware fortsatt har en egen evne til å gi spillene sine merkelige titler som avskrekker potensielle spillere (ikke så rart med kryptiske titler som 13 Sentinels: Aegis Rim, Muramasa: The Demon Blade og Odin Sphere Leifthrasir).

Historien i Unicorn Overlord er helt klart det svakeste punktet, så det er like greit å ta den for seg med det samme. Her følger vi den blåhårede prins Alain under hans kamp for å frigjøre hjemlandet Cornia og nabolandene fra det undertrykkende imperiet Zenoira, etter at sistnevnte ti år tidligere gjenoppsto nærmest over natten og drev den unge prinsen på flukt. Imperiets makt ligger i deres evne til å drive en form for magisk hjernevasking, men med sin unike ring som symboliserer den hellige enhjørningen har Alain evnen til å bryte denne forbannelsen. Dette gjør ham egnet til å rekruttere stadig nye allierte, og sammen med sine trofaste følgesvenner begynner frigjøringskampen.

Den store drivkraften i de fleste taktiske rollespill er persongalleriet og historien, og derfor er det synd at det er her Unicorn Overlord er på sitt svakeste. Det er riktignok ingenting her som er katastrofalt dårlig, men de færreste rollefigurene skiller seg ut og blir heller ikke spesielt minneverdige, selv om man etter hvert får både alver, engler og antropomorfe dyr med på laget. Det aller meste har blitt presentert før i japanske rollespill, taktiske eller ei, og dette gjør at en del navn og dialoger dessverre ikke fester seg i langtidshukommelsen, spesielt når historien trekker ut i det lengste laget. Med tanke på at Vanillaware imponerte stort på fortellersiden med sitt forrige spill 13 Sentinels: Aegis Rim, er det synd at dette ikke videreføres til deres nyeste spill.

Samtidig er det godt at spillet har noen svakheter, for på de aller fleste andre punkter er Unicorn Overlord en fornøyelse å spille, enten det er snakk om det visuelle designet, det taktiske systemet eller musikken. Sistnevnte leveres som vanlig i Vanilliaware-spill av Basicscape, et kollektiv at komponister som denne gangen stiller uten sin grunnlegger Hitoshi Sakimoto. Uten hans ikoniske lyd og stil havner den musikalske produksjonen noe under Vanillawares tidligere titler, men vi snakker fortsatt om en god samling med variert og god musikk som driver slagene fremover.

Det som fremfor alt løfter Unicorn Overlord over en rekke spill i sjangere er hvordan spillet tilnærmer seg kamper. I de fleste taktiske japanske rollespill (spesielt de som er turbaserte) har man to soldater som basker mot hverandre der hver soldat har sin historie, personlighet og klasse med påfølgende styrker og svakheter, og hvor utfallet av trefningen ikke er avklart før de faktisk begynner å kjempe mot hverandre. Mye av dette er også tilfelle i Unicorn Overlord, men med et par vesensforskjeller. Her bygger man nemlig opp enheter bestående av opptil fem ulike soldater, hvor det er opp til deg å sette sammen den beste kombinasjonen. Når disse enhetene så støter sammen på slagmarken, får du muligheten til å se utfallet på forhånd og gjøre eventuelle småjusteringer, som å bruke gjenstander til å styrke soldatene dine.

Når en trefning begynner er alt automatisert, noe som nesten gjør Unicorn Overlord til en såkalt auto battler. Hver soldat i enheten du har snekret sammen vil ha sine aktive og passive egenskaper, som aktiveres ut ifra hvor mange egenskapspoeng de har til rådighet og hvordan fienden handler. Etter hvert som soldatene går opp i nivå får de tilgang på flere egenskaper, og du kan da gjøre ulike innstillinger i menyene for å justere hvordan de skal handle i slag og hva de skal prioritere, inkludert å sette ulike parametere basert på helse, enhetstype også videre. Vil du for eksempel at healeren skal prioritere de med lavest helse, justerer du dette med for eksempel «Health < 100%» og «lowest HP» i menysystemet. Når du i tillegg begynner å sette sammen enheter hvor de ulike soldatene dine spiller på lag med sine egenskaper, kan man bygge noen ganske intrikate systemer som kan håndtere de tøffeste situasjoner. Ulempen med systemet er at det kan bli litt vel komplisert å henge med på det meste, men systemet er samtidig godt nok i sin standard form til at du kan klare deg fint uten å knote altfor mye med detaljene.

Alt dette pakkes i tillegg inn i Vanillawares karakteristiske animasjonsstil, som nok en gang leverer en nydelig innpakning. Som vanlig finner man elementer av det overdrevne, men jevnt over føles den visuelle stilen mye mer smakfull og lettere å spise enn det som har vært tilfelle tidligere. Når det hele i tillegg utspiller seg i 60 bilder i sekundet med skyhøy oppløsning, nydelig fargepallett og et superbt blikk for detaljer er det vanskelig å ikke la seg imponere over det studioet har fått til her.

Unicorn Overlord er ett av årets mest kreative titler, og hvis man har sansen for taktiske rollespill i utgangspunktet føles dette som et spill som absolutt bør prioriteres i år. Måten Vanillaware tilnærmer seg formelen med kampene som utkjempes automatisk er både nyskapende og spennende, og når det hele pakkes inn i en flott audiovisuell stil er det lett å bruke time etter time på prins Alains kampanje for frihet. Med en bedre historie og enda skarpere musikk kunne dette lett utmerket seg som årets beste spill, men at det definitivt hører hjemme i toppsjiktet er det ingen tvil om.

Score: 8/10