Twelve Minutes

Twelve Minutes leverer et premiss som er spennende og lovende, men etter hvert som tiden går begynner sprekkene i strukturen å bli synlige.

Twelve Minutes har fascinert meg helt siden det vist frem på Microsofts E3-pressekonferanse i 2019, og konseptet med tolv minutter som gjentar seg selv i et lukket rom har et godt nok utgangspunkt til at jeg lenge har vært nysgjerrig på spillet.

Premisset for spillet er lett å gripe. En mann kommer hjem til leiligheten sin der kona venter på ham med spennende nyheter. Før mange minuttene har gått banker det på døra, og en mann som angir seg for å være politi (spoiler: det er han ikke) trenger seg inn i leiligheten og binder paret. Ektemannen ender opp med å miste livet, men i stedet for å dø ender han opp i leiligheten igjen i det samme øyeblikket som han kom inn. De samme minuttene begynner deretter å gjenta seg igjen og igjen, og ektemannen må dermed komme til bunns i det hele. Hvorfor gjentar begivenhetene seg? Hvorfor banker den mystiske mannen på døra? Og hvilke hemmeligheter skjuler seg i skapene til de tre involverte?

Til å begynne med er det lett å bli grepet av konseptet i Twelve Minutes. Det hele føles som en spillversjon av filmer som Groundhog Day, Edge of Tomorrow og Source Code, og man blir fort grepet av en trang til å trenge dypere ned i mysteriet og avsløre detaljene. Etter hvert som man oppdager nye muligheter, nye dialoger og ikke minst ny informasjon som er med på å gjøre mysteriet litt klarere blir man også grepet av en trang til å spille «bare en loop til» for å komme litt nærmere sannheten. De to-tre første timene av Twelve Minutes går dermed raskt unna, rett og slett fordi konseptet fortsatt føles nytt og frisk.

Etter å ha spilt gjennom spillet sitter jeg derimot igjen med litt blandede følelser. Etter å ha kommet til et visst punkt i spillet begynner nemlig gåtene som må løses for å gå videre å bli litt vel intrikate og spesifikke. Noen ganger minner løsningene meg mer om pek-og-klikkspillene fra tidlig 90-tallet enn et nyskapende indiespill, der man gjerne kan se hva som skal gjøres uten å helt knekke koden for den eksakte rekkefølgen ting må gjøres i. Dette gjør at man mister mye av flyten man opplever i starten av spillet, og det er også da man begynner å se sprekkene i spillets struktur.

Twelve Minutes er utviklet av et relativt lite team, og det gjør også at omfanget av spillet er begrenset. Du har en leilighet med stue og kjøkken, bad, et klesskap og et soverom, og det er hele området du forholder deg til. Det hele ses ovenfra og har en estetikk som kan minne om et dukkehus designet av Stanley Kubrick eller David Lynch. For å bevege ektemannen trykker man på objektet man vil interagere med, og hvis man spiller med en håndkontroll kan man få frem gjenstander man har plukket opp ved å trykke på skulderknappene. I kjent pek-og-klikkstil kan man også kombinere gjenstander. Det hele fungerer relativt greit til å begynne med, men man merker nokså fort at spillet ikke er like godt optimalisert for konsoll som for PC, spesielt når det kommer til kontrollsystemet. Det hele føles knotete og lite intuitivt, og det har hendt en sjelden gang at en hel loop har gått i vasken fordi jeg endte opp med å trykke på feil ting eller foreta feil handling ved et uhell som følger av kontrollsystemet.

Historien tar også noen vendinger underveis som etter mitt syn ikke er like kraftige og virkningsfulle som man kanskje skulle tro. Man kommer til et punkt i historien hvor spillet vil at du skal sitte igjen med sjokk og vantro, men her vil nok spillerne bli delt, og for min egen del føles det som en heller skuffende vri på historien som gjør at spillet mister enda mer av sitt momentum.

Ett av spillets store salgstriks har vært stemmeskuespillerne, som har vært frontet i promoteringen av spillet. Alt er duket for en god opplevelse når man samler store navn i filmbransjen som James McAvoy, Daisy Ridley og Willem Dafoe i ett og samme spill, og de tre gjør for all del en helt grei jobb med sine presentasjoner. Likevel blir jeg aldri slått i bakken av stemmeskuespillet til noen av dem, som på sitt beste bare føles helt på det jevne. Selv Willem Dafoe som kan briljere i filmer med sin kreative galskap makter ikke å gjøre stort med manuset han har fått levert. Det er godt nok, men samtidig skal jeg innrømme at jeg hadde forventet litt mer. Det hjelper dessverre heller ikke at en del av overgangene i dialogene kan bli oppstykkede og kunstige, noe som også er med på å bryte illusjonen til spillet.

Når alt dette samles resulterer det i en opplevelse om er helt på det jevne, men i forhold til forventingene må jeg nok innrømme at Twelve Minutes skuffet litt. Det er likevel et interessant spill som er verdt å sjekke ut dersom man har Xbox Game Pass og er nysgjerrig på konseptet, men jeg vil samtidig påpeke at det finnes bedre spill å velge blant i tjenesten, både innenfor og utenfor sjangeren.

6/10