Tunic

Ut av nærmest intet kommer et lite spill fra en ildsjel om en liten, søt rev på eventyr. Resultatet er ett av spillene som helt klart kommer til å prege spillåret 2022.

Noe av det gøyeste med å være interessert i spill er de gangene det dukker opp et spill man ikke har hatt på radaren, men som plutselig dukker opp ut av nærmest intet og ender opp med å bli en av årets rikeste spillopplevelser. Spill som Celeste, The Forgotten City og It Takes Two er tidligere eksempler på dette, og i år vil Tunic bli stående igjen som et slikt eksempel for mitt spillår.

Tunic var ikke nevnt da jeg satte opp min liste for spill jeg gledet meg mest til i 2022, og for å være ærlig er jeg usikker på om jeg hadde hørt om spillet engang før årets første måneder. Jeg ble likevel nysgjerrig da spillet fikk litt mer oppmerksomhet rundt lansering, og nysgjerrigheten ble ikke mindre da det begynte å høste det ene lovordet etter det andre (ikke minst har vår egen programleder Mats Jakob Nesmann vært en ivrig talsmann for spillet). Når jeg nå har kommet meg gjennom spillet er det en viss fare for at jeg blir en del av dette koret, men tro meg, det er verdt det.

Spillet begynner på en solfylt og fargerik strand, hvor en liten og søt rev ikledd en tunika våkner opp. Fra stranden tar vår lille helt seg innover øya og begynner eventyret for å finne ut hvor han er. Underveis plukker han opp gjenstander han kan bruke som våpen eller hjelpemidler for å ta seg frem forbi øyas mange hindre, kjempe mot fiendtlige skapninger og dykke dypere ned i øyas mysterium.

Formelen kan høres velkjent ut for spillere med en forkjærlig for The Legend of Zelda-spill, og det er ikke vanskelig å trekke paralleller til særlig The Legend of Zelda: Link’s Awakening, til tross for at spillet presenterer det hele fra et isometrisk perspektiv. Det er likevel noen elementer her som trekker Tunic opp fra å være en ren klone av spillene om en annen helt ikledd en grønn tunika. Det første er det allerede nevnte isometriske perspektivet, som både benyttes til å kløktig skjule visse gåter og snarveier. Det andre er at spillet har et sterkt fokus på gåteløsning, og noen av dem er såpass intrikate at det å løse dem på egenhånd blir temmelig vrient. For det meste går dette fint, men skal man løse alle gåtene på slutten av spillet når man et kompleksitetsnivå som gir assosiasjoner til spill som Fez. Det tredje og siste er at spillet brått kaster noen særdeles vanskelige bosser i din vei, hvor din evne til å overleve brått stilles på prøve. Her må bossens bevegelsesmønster tolkes nøye, og kombinert med at man har gudebilder i spillet som både fungerer som lagringspunkt og gjenoppliver fiender man ha slått underveis er det lett å trekke visse paralleller til Dark Souls.

Denne tredelte kombinasjonen av Zelda, Fez og Dark Souls viser seg å fungere aldeles ypperlig, ikke minst fordi balansen mellom de tre er så god. Spillet vil hele tiden dytte deg videre til nye deler av øya du ikke har kunnet utforske tidligere, hvor du må lære deg å lese både landskapet, gåtene og fiendene for å komme deg videre. Spillet er vanskelig, men aldri umulig, og balansen mellom de ulike inspirasjonskildene gjør Tunic til en spillopplevelse som er vanskelig å legge fra seg. Dette skyldes ikke minst en svært vakker innpakning som ikke blir mindre imponerende av at det hele er gjennomført av én mann, Andrew Shouldice, som forlot sin stilling i det canadiske spillstudioet Silverback Games i 2015 for å utvikle Tunic på fulltid. Med en fargerik og leken grafisk stil er det lett å like det visuelle uttrykket i spillet, og det hjelper også at spillet har en bunnsolid teknisk flyt. Akkompagnert av det hele får vi lekne, fine og dramatiske toner fra Lifeformed og Janice Kwan – ukjente navn for min del, men slettes ingen dårlig kombo.

Det som likevel er med på å heve Tunic opp fra andre Zelda- eller Souls-inspirerte spill er hvordan spillet lærer deg opp i sine ulike funksjoner og mulighetene du har som spiller. I starten av spillet har du ikke tilgang på stort mer enn en pinne, og de få skiltene du kommer over er stort sett skrevet med et uforståelig alfabet hvor bare enkeltord er skrevet på engelsk. Du vil derimot ha muligheten til å plukke opp enkeltsider av en instruksjonsbok rundt omkring på øya, hvor spilleren vil få hint til handlinger og angrep ut ifra fargerike og vakre illustrasjoner og flere tekster med bare enkeltord som er forståelige. De som spiller i dag er ikke vant til å forholde seg til slike spillmanualer, men for meg som vokste opp med Famicom (den japanske NES) er dette en nostalgireise av de sjeldne. Da vi kjøpte spill i Japan kunne jeg ikke alltid forstå alt som sto i de japanske brukerhåndbøkene som fulgte med spillet, men jeg kunne forstå enkeltord og skjønne tegningene, og på den måten kunne jeg lære mer om hvordan man spilte spillet. Denne unike følelsen blir gjenskapt på magisk vis i Tunic, og jeg sitter igjen med en herlig følelse fra barndommen jeg ikke trodde var mulig å gjenskape i moderne tid.

Det som hever denne manual-opplevelsen et ekstra hakk er hvordan du egentlig ikke lærer noe nytt; du oppdager bare noe du har kunnet hele tiden uten å benytte deg av det. Det hele blir dermed en eneste lang aha-opplevelse hvor man etter hvert forstår stadig mer av hvilke ressurser og muligheter man har til rådighet, og følelsen man sitter igjen med er temmelig unik.

I løpet av ditt eventyr på øya tas du med gjennom dype skoger, strender fulle av ruiner og mørke grotter, og overalt du går vil det være ulike vesener som ikke er helt fornøyde med din tilstedeværelse. De store bossene man møter på underveis gir deg en heftig utfordring som krever mye prøving og feiling, skjønt et par av dem er nokså lette å lese. De små fiendene man møter underveis er derimot litt lettere å forholde seg til, og det tar dessverre ikke lang tid før disse blir mer en plage enn en reell utfordring. Utfordringen finner man derimot i noen av spillets gåter, hvor man som nevnt får noen gåter mot slutten av spillet som hever vanskelighetsgraden så betraktelig at det skaper en brå dissonans i et ellers velbalansert spill. Der resten av spillets gåter føles smart integrert i resten av opplevelsen og får deg til å føle deg skikkelig smart, føles de senere gåtene nesten mer vilkårlige hvor man må se noen svært obskure mønstre for i det hele tatt å ane at de er der.

De små ankepunktene er likevel ikke nok til å hindre Tunic fra å bli ett av årets mest minneverdige og unike eventyr. At spillet nesten i sin helhet er produktet av et enkeltmannsforetak er imponerende nok i seg selv, men spillets kombinasjon av ulike sjangre og lekenhet det presenterer underveis er det som virkelig løfter opplevelsen. Siden lanseringen i mars har spillet nå blitt tilgjengelig på alle de store spillplattformene, så anbefalingen om å plukke opp en av årets store spilloverraskelser er herved gitt.

Score: 9/10