Titanfall

Skaperne av de to første Call of Duty: Modern Warfare-spillene byr på flerspillermoro med gigantiske kamproboter på kjøpet.

Teksten er opprinnelig skrevet i juli 2014 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Jeg er ikke den i verden som spiller mest eller flest førstepersons skytespill, så når jeg først skal si noe om sjangeren bør man ha to tanker i hodet: Jeg er langt ifra den mest kompetente personen til å si noe om sjangeren, og hvis jeg først setter meg ned med et slikt spill skal det være noe ekstra forlokkende og annerledes med det.

Call of Duty, slik serien med årene har utviklet seg, er et godt eksempel på spill som ikke oppfyller disse kravene for meg. Det fantes riktignok en tid der Call of Duty ikke bare var en årlig lansering med den underliggende formelen da capo ad lib, men en serie som både ga god (flerspiller)underholdning og satte en ny standard for hva vi burde forvente av de beste spillene i sjangeren. Det beste eksemplet på dette er de to første Modern Warfare-spillene, kanskje noen av de mest betydningsfulle skytespillene i forrige konsollgenerasjon. Mye av spillets suksess skyldtes de skarpe hodene i Infinity Ward, som med sitt arbeid viste hvor sjanger-skapet skulle stå.

Siden den gang har disse skarpe hodene forlatt Infinity Ward som følger av klammeri med utgiverne i Activision, men deres pasjon for førstepersons skytespill har tydeligvis ikke forsvunnet. Ut av ruinene stiger dermed det nye studioet Respawn Entertainment, og under utgiver-rivalen EAs omsorg har de nå lansert sitt debutspill, Titanfall. Spørsmålet er om ikke de skarpe hodene på nytt har definert sjangeren.

Etter at menneskeheten har knekt koden for øyeblikkelig romfart over enorme avstander, har koloniseringen av verdensrommet virkelig skutt fart. De menneskelige problemene blir imidlertid tatt med ut i verdensrommet, og etter hvert får man en milits som ønsker å frigjøre seg fra utenforstående overformynderi (noe som lukter lettere inspirasjon fra den klassiske TV-serien Firefly). En intens kamp om ressursene er dermed forestående, og som spiller får du velge mellom å spille som medlem av militsen eller Interstellar Manufacturing Corperation (IMC).

Så langt høres alt rimelig normalt ut, og at historiedelen kommer såpass svakt ut er også Titanfalls store minus. For spillere som bryr seg om et skikkelig bakteppe for konflikten man skal ta del i er ikke kampanjemodusen mye å skryte av, selv når man har muligheten til å spille for begge fraksjonene. Samtidig handler nok dette til dels om at Respawn Entertainment forstår og kjenner sitt publikum, og regner nok dermed med at de som plukker opp Titanfall ikke nødvendigvis er dem som bryr seg mest om dype, intrikate og komplekse historier. Gi derfor spillerne et absolutt minimum, før resten av arbeidet går med på å polere spillmekanikken. Et dårlig valg? Ikke når man ser sluttresultatet.

Noe av det første å merke seg er at Titanfall foregår fullt og helt på på nett. Selv i kampanjemodusen spiller man sammen med andre menneskelige spillere over nett, med opptil seks spillere per lag. Dere er såkalte piloter og skiller dere dermed ut fra de datastyrte soldatene (av både menneskelig og mekanisk art). Dette skillet kommer i form av to vesentlige og avgjørende punkter. Det første er en jetpack på ryggen som ikke bare gjør deg i stand til å hoppe høyere enn normalt, men som også gir deg evnen til å løpe langs vegger. Når man så seriekobler det ene veggløpet etter det andre får man etter hvert ekstreme parkour-muligheter som åpner for en langt mer akrobatisk skytespillopplevelse enn det som ellers er normalt. Det er ikke første gang en jetpack introduseres i et skytespill, men måten Titanfall løser dette på mye mer smidig enn det vi har sett tidligere.

Det andre og langt mer dominerende punktet er titanene, som er enorme kamproboter på ca. 5 meters høyde. Når en titan er klar til å slippes over slagmarken signaliserer du hvor den skal lande, og deretter gjelder det å sette seg inn i maskinen og snu kampen. Titanene er riktignok ikke like mobile og raske som det man kanskje ser i Gundam, Evangelion, Full Metal Panic eller andre japanske mechaserier, men de er heller ikke så trege at de blir ubrukelige. En titan på rett sted på slagmarken til rett tid kan definitivt snu nederlag til seier, men ettersom motstanderne også har titaner til rådighet gjelder det å passe på. Titaner er heller ikke immune mot titanløse piloter, som alltid har antititanvåpen lett tilgjengelig. Tro likevel for all del ikke at en rundjult titan ikke lenger utgjør noen fare. Med en atomkjerne som drivstoff kan en pilot skyte seg ut av titanen i et katapultsete mens han blir vitne til en aldri så liten atombombe sprenge noen hundre meter under ham og destruere motstanderens titan i samme slengen. Et tilsynelatende nederlag snus til en seier, selv om det gikk på bekostning av en rådyr kamprobot. Pytt pytt, det kommer alltids en ny en fra oven om et par minutter.

To tilsynelatende enkle punkt. Likevel åpner begge punktene for et hav av muligheter som også er med på løfte spillet over mylderet av gjengse FPS-spill.

Som tidligere nevnt ligger ikke hovedfokuset i spillet på kampanjedelen. Derimot tilbyr Titanfall en flerspillerdel med en rekke modi som igjen tilbyr stor variasjon. Man har klassikere som Attrition (deathmatch-modus), baseokkupasjon og Capture the Flag. I tillegg får vi servert saftige nye kraftplugger som Last Titan Standing, hvor samtlige spillere begynner med en titan og skal hamre løs på hverandre. Selv om så å si samtlige modi er underholdende, skal man ikke legge skjul på at Respawn Entertainment kjører nokså trygt med de fleste av dem. En hakket hvassere og dristigere tilnærming til klassikerne kunne vært med på å heve opplevelsen ytterligere.

Det studioet derimot har maktet er å lage en opplevelse som inkluderer både nybegynnere og erfarne. I et spill hvor all spilling foregår over nett, er dette alfa og omega for at nye spillere i det hele tatt skal føle seg villige til å plukke opp spillet. Selvfølgelig er det noen runder som går dårligere enn andre, og alle spillere vil oppleve at de har sine personelige styrker og preferanser når det kommer til modus, våpen og klasser, men med litt prøving og feiling opplever man snart å bli dratt inn i intense og jevne kamper. Da gjør det ikke så mye når man taper en Attrition-kamp med skarve fire poeng, for det forblir jevnt og moro like til siste slutt.

Som nevnt innledningsvis er jeg langt ifra den mest kvalifiserte til å bedømme hvorvidt et førstepersons skytespill revolusjonerer eller ikke. Jeg er likevel villig til å la magefølelsen tale i dette tilfelle, og den sier at Titanfall er et spill som fortjener respekt. Opplevelsen føles til enhver tid skreddersydd, presis og nyskapende, og forhåpentligvis viser Titanfall oss et lite glimt av hva slags opplevelser vi har i vente innenfor sjangeren de neste årene. I så fall er det bare å glede seg.

Score: 9/10