The Super Mario Bros. Movie

“Let’s-a go til kinosalen!”, kan Mario-fansen si denne påsken, men byr Mario-filmen mest på “Wahoo!” eller “Mamma mia!”?

Det er ingen underdrivelse å si at Mario er et verdenskjent ikon. Rundt årtusenskiftet var det flere amerikanske barn som kjente igjen Mario og Pikachu enn Mikke Mus, og siden den gang har bare salget av Nintendo-konsoller og spill blitt enda større. På filmfronten har det derimot vært lite å rope hurra for, og det forrige forsøket på å skape en Mario-film i 1993 var så katastrofalt dårlig at ingen har forsøkt seg siden.

Det vil si, helt frem til nå. I januar 2018 kunne Nintendo annonsere at tiden var kommet for å prøve seg på nytt på filmfronten, og selskapet skulle samarbeide med Grusomme meg- og Minions-studioet Illumination for å bringe Mario til det store lerretet. Fem år senere er The Super Mario Bros. Movie endelig her, og spørsmålet er om filmen kan fortsette trenden med gode overganger fra spill til film som både Sonic og Pikachu har mestret i forkant eller om den gamle spillefilmens forbannelse fortsatt hviler over Mario-brødrene.

I Brooklyn jobber brødrene Mario (Chris Pratt) og Luigi (Charlie Day) hardt med å etablere sitt eget rørleggerfirma, men fiaskoen ser ut til å være et faktum. Alt dette endrer seg da brødrene finner en mystisk portal som tar dem med til en helt annen verden, hvor Mario og Luigi blir skilt fra hverandre. Mens Luigi havner i en mørk verden, faller Mario rett ned i Mushroom Kingdom hvor han møter Toad (Keegan-Michael Key), som tar ham med for å møte prinsesse Peach (Anya Taylor-Joy). Her får Mario vite at Luigi har havnet i klørne på den onde Bowser (Jack Black), som har fått tak i den mektige superstjernen og nå planlegger å invadere Mushroom Kingdom.

De aller fleste som har spilt et Mario-spill vet at historien ikke sitter i førersetet i disse spillene (med unntak av visse biserier som Paper Mario- eller Mario & Luigi-spillene). Det man kommer for er opplevelsen, stemningen og den spillmekaniske moroa. Filmen har naturligvis ikke mulighet til å benytte seg av den siste biten, og må derfor satse mest mulig på å gjenskape den gode Mario-følelsen utelukkende ved hjelp av audiovisuell virkemidler. Dette klarer filmen, men den som forventer en dyp og nyskapende historie vil nok gå skuffet ut av kinosalen, da filmen i praksis gir oss en Mario som «fisk på land»-type historie hvor alt er nytt og fremmed for ham (Super Isekai Mario, om du vil). Historien kunne imidlertid vært langt dårligere, ikke minst med tanke på at den retter seg mot et yngre publikum, og så lenge man ikke går inn med altfor store forventninger tipper jeg man vil komme nokså fornøyd ut av kinosalen etterpå. Unntaket må være hvis man aldri noensinne har rørt et eneste Mario-spill eller misliker rollefiguren sterkt, men da er også spørsmålet om du har noe i akkurat den kinosalen å gjøre …

Det filmen imidlertid klarer å gjøre er å skape god underholdning for både store og små Mario-fans. Her er det mye latter underveis, og filmen er en referansefest uten sidestykke med alt fra gjenstander i bakgrunnen som refererer til både Mario-universet og ymse andre Nintendo-titler til små melodisnutter i lydsporet som tapper av Mario-seriens snart 40-årige historie og arv. Dette er en film som vil fungere ekstra godt for to målgrupper: De som er unge og har et forhold til Mario, og de som er eldre og Mario-nerder i større eller mindre grad som kjenner igjen enkelte eller flere av disse referansene. For de utenforstående kan filmen trolig bli litt tom for innhold eller litt masete, selv om den langt ifra er den mest støyende filmen i sjangeren, men det er åpenbart at filmen vet utmerket godt hvem kjernepublikummet er og serverer til disse.

I forkant av filmens lansering har det vært noe støy rundt valget av stemmeskuespillere, da særlig knyttet til valget av Chris Pratt som Mario. Mye av denne kritikken har derimot tendert til å lene seg på andre årsaker enn akkurat evnene som stemmeskuespiller (politikk og religion har vært nøkkelord her), men når man først hører det faktiske sluttresultatet tenker jeg at Pratts innsats som Mario er helt på det jevne. Enkelte roller fungerer dessverre dårligere, hvor særlig Seth Rogens innsats som Donkey Kong føles mangelfull, men for det meste gjør stemmeskuespillerne en god innsats med å bringe Mario-universet til live. De to som utmerker seg mest positivt er Anya Taylor-Joy i rollen som Peach, som i filmen får en mye tøffere og morsommere tolkning enn hun normalt har fått i spillenes verden, og Jack Black som er filmens klart største høydepunkt i rollen som Bowser.

Med en fargerik presentasjon, jevnt over god animasjonskvalitet, festlige øyeblikk og et blikk for detaljer i Mario-universet er The Super Mario Bros. Movie en film som frir til et veldig bestemt publikum og klarer oppgaven. At filmen ikke byr på noen nyskapende historie bør ikke komme som en overraskelse for Mario-fansen, men den kunne vært langt verre og byr på overraskende mye moro underveis. Et par sterke skuespillerprestasjoner er også med på å løfte filmen, og er man først Mario-nerd vil det være mer enn nok referanser i filmen til å holde deg gående med å fange opp og prosessere alle underveis, noe som gir et ekstra underholdningsgrunnlag til filmen. Påskekinoopplevelsen bør dermed være sikret for både store og små Mario-fans. Let’s-a go!

Score: 8/10