The Phantom

Ånden som går på trynet.

Den første superhelten ikledd maske og/eller trikot er verken Supermann, Batman eller Spider-Man. Den æren tilfaller Fantomet, som så dagens lys under Lee Falks strek og manus allerede i 1936. Den unge engelskmannen Kit Walker skyller i land langs Bengals kyst i 1536 etter at hans far og mannskapet hans blir overfalt og drept av Singh-pirater. Idet hans fars morder skyller død opp på stranden sverger Kit en ed ved piratens hodeskalle om å bekjempe ondskap, sjørøveri og annen urettferdighet, og at hans sønner og deres sønner skal følge ham. Gjennom århundrene oppstår dermed legenden om et fantom kjent under navn som «ånden som går,» «mannen som ikke kan dø» og «ondskapens nemesis,» og i vår egen tid er det det 21. Fantomet som kjemper kampen videre.

Selv om Fantomet kanskje aldri ble den største superhelten i USA har han vært en institusjon i det nordiske tegneseriemiljøet. Her i Norge ble Fantomet-bladet gitt ut mellom 1964 og 2018, og på toppen av sin karriere solgte Fantomet-bladet rundt 100.000 eksemplarer annenhver uke på det norske markedet. Kun Donald-bladene solgte mer enn dette.

Alt dette til tross har Fantomet aldri fått et eget spill dedikert til seg og sitt virke. Vi fikk riktignok et Super Nintendo-spill basert på spin-offen The Phantom 2040, hvor vi fulgte det 24. Fantomet i år 2040, men verken serien eller spillet er verdt å snakke om. Spillet basert på Defenders of the Earth fra 1990 er kanskje det nærmeste vi kommer, men her måtte Fantomet dele på oppmerksomheten sammen med figurer som Mandrake (også skapt av Lee Falk) og Lyn Gordon.

Av alle spill som plutselig skulle bli annonsert og utgitt i 2025 sto derfor The Phantom av Art of Play Interactive ganske langt nede på spådomslista. Forventningene var imidlertid ikke store etter å ha sett den første traileren, og etter noen timer med spillet er det bare å bekrefte at noen ganger stemmer dessverre et dårlig førsteinntrykk.

Etter en kort gjenfortelling av opprinnelseshistorien kastes vi rett inn i begivenhetene, hvor Fantomet og hans kona Sala Palmer (eller Diana som hun heter i alle land utenom Norge) rykker ut til jungeltrommenes rop om hjelp mot Singh-piratene. Det hele viser seg å være en kløktig avledningsmanøver fra Dogai Singh, lederen av Singh-piratene, som benytter Fantomets fravær til å plyndre Hodeskallegrotten og bortføre Fantomets sønn. Dermed begynner den verdensvide jakten etter Dogai for redde den unge Kit.

Som et helt grunnleggende premiss for et beat ‘em up-spill kunne historien vært helt grei. Problemet er imidlertid at den spriker i alle retninger og bryter med det aller meste av etablert Fantomet-lære. For det første er handlingen satt til rundt 1930-tallsskiftet, en periode som er altfor tidlig for det 21. Fantomet, ikke minst når han han blitt gift og barna har nådd en tweens-alder. Det andre og langt mer sentrale punktet er at hele historien føles som et eneste stort karakterbrist. Her møter vi et Fantomet som gjerne skyter for å drepe, noe han kun har gjort to ganger i tegneseriene, begge ganger i ekstrem nødverge. Det største karakterbristet er nok likevel hvordan han reiser verden rundt for å spørre etter sin sønn i fullt dagslys. Med tanke på Fantomet er avhengig av myten om å være en udødelig mann for å sette støkk i sine fiender, noe som gjør at hans dødelighet og ikke minst hans familie og sønn er den dypeste skjulte hemmelighet, blir det absurd at han farter rundt og babler åpenlyst til enhver småkjeltring om sin sønn på denne måten. Selv om kravene til et slikt spill ikke er stort, bør det forventes bedre hensyn til kildematerialet enn som så.

Narrativet blir ikke bedre av at stemmeskuespillet er flatt og uengasjerende. Fantomet selv høres ut som han kjeder seg på jobb, og jungelordet «Fantomets røst gjør blod til is» får dermed en ny betydningsnyanse her. Skurkene er også parodiske hver gang de åpner munnen, og på det lydmessige plan er det egentlig bare musikken som gjør en passelig grei jobb uten å imponere. Lokasjonene du besøker skildres også på grensen til det absurde, for ikke å si smårasistiske, hvor du for eksempel går forbi en kjerre trukket av en sebra når du besøker India (det er kanskje ikke annet å forvente av et spill basert på en tegneserie som påstår at det finnes tigre i øst-Afrika, selv om serien faktisk har en tålig grei forklaring på dette). I det minste er den grafiske stilen ikke så aller verst, og spillets måte å fortelle historien i form av tegneserieruter er også lett for en tegneseriefan å like.

Mange av de svake punktene over kan tilgis så lenge spillopplevelsen er god, men også her svikter The Phantom på så å si alle punkter. Her får du et todimensjonalt spill hvor du som Fantomet eller Sala går gatelangs (eventuelt jungel-langs) og banker opp alle motstandere som kommer din vei. Beat ‘em up-sjangeren har fått nytt liv de siste årene takket være kremtitler som Streets of Rage 4 og Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge, men her er det imidlertid lite som fungerer. Fiendegalleriet er begrenset, responsen på knappekommandoer er seig og kampfysikken sitter aldri slik den burde. Du kan påkalle Ulv for å bykse inn og bite tak i fiender, men dette fungerer sjelden på en intuitiv eller utslagsgivende måte. Dybdeperspektivet henger heller ikke alltid på greip, noe som gjør seg ekstra gjeldende og irriterende når spillet kaster deg ut i en jaktsekvens på hesteryggen eller en motorsykkel.

Spillet kommer også med en rekke tekniske feil på kjøpet. Her har du animasjoner som henger seg opp, for eksempel at Fantomet blir hengende fast i et spark i lufta og glir bortover langs skjermen. Fiender glir ofte i stedet for å gå, skurker som havner utenfor skjermen kommer ikke nødvendig alltid tilbake igjen slik at du kan slå dem og gå videre, og selv lagring er ikke alltid garantert, slik du er nødt til å ta enkelte brett på nytt igjen. Det er også besynderlig at spillet kommer uten troféer eller tilsvarende belønningssystemer, selv om jeg for min egen del ikke er så opptatt av dette. Man skulle nesten tro at «Du finner aldri Fantomet, du finner bare bugs» var et jungelord utviklerne har operert etter.

Et annet gammelt jungelord sier «Sikt ikke på Fantomet.» Det skulle muligens utviklerne i Art of Play tatt til seg, for sluttresultatet her er at de har siktet mot tegneseriehelten og bommet grovt på målet. Dette spillet har absolutt ikke ti tigres styrke, og der Fantomet er hard mot de harde føles dette bare hardt å oppleve. Med et plott som svikter flere grunnleggende prinsipper fra tegneserien, et skralt stemmeskuespill, dårlig spilldesign og ørten tekniske feil er dette spillet slettes ikke ånden som går verdig. Snarere føles det hele som ånden som går på trynet.

Score: 3/10