The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Ved å gå tilbake til sine originale røtter og pakke det inn i nytt format har Nintendo skapt en Zelda-opplevelse fullstendig utenom det vanlige.

Teksten er opprinnelig skrevet i mars 2017 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I nesten tjue år er det ett spill fremfor noe annet som alltid har stått som selve aksepunktet i min spillhistorie. Et spill som, mer enn noe annet jeg har spilt, har definert meg som et spill-interessert menneske og markert et definitivt før og etter. Et spill som jeg til syvende og sist alltid sammenligner andre spillopplevelser med, og som jeg alltid har disket på bordet når noen har spurt meg hva som er tidenes beste spill.

Helt siden jeg spilte spillet for første gang rundt årtusenskiftet, har det spillet vært The Legend of Zelda: Ocarina of Time til Nintendo 64 (spillet fikk en nyversjon til 3DS i 2011 som også kan anbefales). Dette betyr ikke at spillet ikke har fått hard konkurranse gjennom årenes løp, men mer enn noe annet har jeg holdt dette spillet frem som det beste eksemplet på spilldesign, historiefortelling, holdbarhet, detaljnivå og involvering av spilleren. Andre spill i serien har gitt hard konkurranse – selv har jeg nesten bare godt å si om spill som A Link to the Past, Majora’s Mask, The Wind Waker, Twilight Princess, Skyward Sword og A Link Between Worlds – men i min bok er det likevel Ocarina of Time som markerer et tydelig skille mellom før og etter.

I 2017 er det imidlertid på tide å gi stafettpinnen og kongepokalen videre til et annet spill. Og slik tilfellet vil ha det, er det nå et nytt spill i The Legend of Zelda-serien som overtar posisjonen som tidenes beste spill i min bok. Det er The Legend of Zelda: Breath of the Wild til Wii U og Switch.

Forventningene kan sies å ha vært meget høye til Breath of the Wild. For Nintendo selv har det også vært mye prestisje knyttet til prosjektet. Wii U-konsollen har vært et økonomisk tapsprosjekt for Nintendo, og for mange var det bare ett spill som kunne rettferdiggjøre en anskaffelse av konsollen, nemlig et nytt Zelda-spill. Samtidig har flere Zelda-spill de siste årene vært knyttet til den enkelte konsollens gimmick – Wii-spillet Skyward Sword fokuserte på bruken av Motion Plus-kontrollene, mens DS-spillene Phantom Hourglass og Spirit Tracks hadde et kontrollsystem konsentrert rundt touch-skjermen nederst på en DS. Håpet var derfor ikke bare et Zelda-spill, men et Zelda-spill som først og fremst konsentrerte seg om den gode spillopplevelsen, uavhengig av konsollens særegenheter.

Wii U-eiere har fått sitt Zelda-spill til slutt, men Breath of the Wild blir nok ikke noe redningsprosjekt for konsollen. Spillet ble første gang annonsert i 2013 og var tenkt å lanseres i 2015, men underveis fant også Nintendo ut at det var på tide å se forbi Wii U. Det ble bestemt at spillet skulle lanseres parallelt til Wii U og dens etterfølger. Dermed er det først nå i mars at vi kan omsider spille Breath of the Wild, et spill som både tjener som Wii Us svanesang og Switch-konsollens store salgskort. Og for et salgskort det viser seg å være!

Det første som møter oss når spillet starter er verken en imponerende filmsekvens eller pompøs musikk. Tvert imot møtes vi kun av en svart skjerm med skriften «The Legend of Zelda» med ekstremt alminnelige fonter, etterfulgt av et nytt lignende skjermbilde med «Breath of the Wild». Med dette innledes historien hvor hovedpersonen Link våknet opp i et mystisk kammer, stiger ut av kammeret og får øye på et vidstrakt og åpent landskap. Link får vite at han har gjennomgått en ordentlig tornerosesøvn på 100 år, etter at kongeriket Hyrule ble angrepet av en urgammel ondskap og gikk under. Ondskapen har imidlertid blitt holdt i sjakk av prinsesse Zelda i all tiden Link har brukt på å komme seg etter det dødelige angrepet, og nå er tiden inne for Link å ta opp igjen kampen mot mørkets krefter.

For mange har navnet Zelda med årenes løp vært synonymt med ord som templer, grotter, puslespill og kreative våpen. Man går til første tempel eller grotte, finner våpenet inni nevnte kompleks og benytter seg deretter av dette våpenet for å løse gåtene i resten av komplekset. Våpenet benyttes deretter til å slå en boss i det innerste kammeret, og når man er ferdig med det hele kan man benytte våpenet for å utforske deler av landet man ikke kunne komme til tidligere. Og slik gjentar syklusen seg en rekke ganger frem til spillets slutt.

I Breath of the Wild kan du langt på vei skrote hele denne tilnærmingen til Zelda-spillene. Det har i hvert fall utviklerne gjort. Tidligere har du gjerne fått streng beskjed om hvor du skal gå og i hvilken rekkefølge du skal tilnærme deg faktorenes orden. Når blir du i stedet tilbudt et ekstremt åpent landskap hvor de overordnede instruksene er ekstremt få. Faktisk kan du, hvis du vil, gå rett fra startområdet og rett bort til Hyrule Castle for å kjempe mot sistebossen (spoiler: det er Ganon nok en gang i en av hans mange former). Hovedingrediensene på denne oppskriften er en åpen verden, et annerledes våpensystem og minimalistiske instrukser som overlater det til spilleren å utforske det Hyrule som ligger foran en – for å nevne noe.

I løpet av spillets første time lærer du det viktigste du trenger å vite for å komme deg gjennom Breath of the Wild. Du lærer at du har tilgang på en slags tablet kalt for Sheikah Slate som er laget av en urgammel teknologi. Sheikah Slate virker å være kalibrert med den utvalgte helten, og gir deg derfor adgang til steder og informasjon som ingen andre har. Slike steder inkluderer for eksempel små helligdommer (shrines) lokalisert rundt omkring i Hyrule. I slutten av hver helligdom finner du en munk som vil belønne deg med en Spirit Orb, som med tiden kan veksles inn i mer helse eller utholdenhet, men veien frem består av en mindre hinderløype du må løse. Som hovedverktøy for å løse hinderløypens utfordringer har man fire runer på Sheikah Slate som i praksis fungerer som klassiske Zelda-våpen: Bomb, Magnesis (en magnet som kan flytte metallgjenstander), Stasis (som låser tid og bevegelse for en enkeltgjenstand) og Cryonis (som fryser vann og lager is-søyler).

Med denne grunnformelen kastes du ut i det store Hyrule, hvilket betyr at den klassiske Zelda-formelen med templer og bosser er mer eller mindre borte. Og hvis du tror at spillet forteller deg hvor hver enkelt lille helligdom befinner seg, må du tro om igjen. Hovedingrediensen i Breath of the Wild ligger nemlig i at du skal oppdage alt sammen selv, fra sivilisasjoner og landsbyer til den minste lille detalj.

På mange måter går dermed Breath of the Wild tilbake til seriens første spill når det gjelder å plassere spilleren i en åpen verden og gi spilleren minimalt med instruksjoner. Og det er også her spillet virkelig står som en triumf, selv sammenlignet med andre spill som tilbyr en lignende åpen verden-struktur.

I de fleste spill med åpen verden får man som regel utlevert nokså detaljerte kart, og dersom kartet må gradvis låses opp får du alltids utlevert mye informasjon når man låser opp en ny del. Spill som Assassin’s Creed kan tjene som eksempel her: Så snart du har klatret opp i et av spillets utkikkstårn får du flust med symboler på kartet som skriker ut «Her finner du noe, kom deg hit og finn av det da vel!» Breath of the Wild har riktignok kopiert utkikkstårnene, men her stopper også likheten. Det eneste du låser opp er et topografisk kart som viser deg landskapet og noen stedsnavn. Mer informasjon enn dette får du imidlertid ikke, og det er derfor opp til deg å lese kart og terreng og ta deg frem tid på egen hånd for å finne ut hva som eventuelt skjuler seg der.

Resultatet av denne tilnærmingsmetoden er et spill som i større grad enn noe annet spill jeg har spilt gir deg eventyr- og oppdagelsesfølelsen. Der andre spill gir deg pekepinn, instrukser eller holder deg i hånden, er Breath of the Wild et spill hvor du må oppdage og finne ut av tingene selv. Vil du gå dit, er det ingenting som hindrer deg i å prøve. Links evne til å klatre på de fleste fjellvegger gjør ham i stand til å utforske hele riket, selv om han til å begynne med kanskje ikke har nok utholdenhet til å takle alle utfordringene (for ikke å snakke om at vær og vind faktisk påvirker i stor grad hvor fremkommelig terrenget er). Verden ligger i hvert fall for dine føtter, og det er opp til deg å utforske den og finne ut hva den har å by på. Og det har den som regel, for Nintendo har vært imponerende flinke med å fylle spillet med både detaljer og oppdagelser man kan finne og studere gjennom spillets gang. Det er ikke ofte man finner spill hvor man tilfeldigvis snubler over et historierelatert oppdrag, men det skal du neimen ikke se bort ifra her.

Og det er en vakker verden du har å utforske. Breath of the Wild kjører riktignok ikke i full HD, verken til Wii U eller Switch, men designet i spillet er intet mindre enn nydelig. Hyrule-kongeriket vi besøker i dette spillet er kanskje i en postapokalyptisk tilstand, men det er en aldeles nydelig tilstand av vill, vakker natur. Inspirasjonen virker denne gangen å være hentet i store trekk fra Studio Ghiblis filmer, og da særlig fra en av mine klare favorittfilmer til enhver tid, nemlig Castle in the Sky. I min bok er ikke det annet enn et positivt honnørord.

Det jeg ikke var like godt forberedt på, var hvor stor Ghibli-følelse jeg skulle få av musikken. Tonene til Joe Hisaishi i Ghibli-filmer som Castle in the Sky, Spirited Away og Princess Mononoke er intet mindre enn mesterverk som har blitt en ufravikelig del av studioets filmer, og som fortjener anerkjennelse på lik linje med filmmusikken fra legender som John Williams, Hans Zimmer, Ennio Morricone, James Newton Howard og Howard Shore, for å nevne noen. Musikken i Breath of the Wild henter tydelig inspirasjon fra Hisaishis komposisjoner, og resultatet er en musikk som er langt mer minimalistisk og nedbetont enn det vi ellers er vant til fra Zelda-spill. Ofte ligger den bare der som noen enkle toner i bakgrunnen, og det er lite som minner om de heroiske temaene man ofte forbinder med titler som Twilight Princess og Ocarina of Time. Selv musikken understreker at Breath of the Wild er et annerledes Zelda-spill, og at det slettes ikke behøver være noe negativt. Tvert imot oppleves spillets musikk som ekstremt elegant og vakker, og at dens største mangel er at det ikke er mer av den.

Landskapet man møter er kanskje vakkert, men det er også farlig og skummelt. Ikke minst er det utfordrende. For første gang på lenge oppleves et Zelda-spill som vanskelig, og det er ikke rent sjeldent man dør i løpet av spillets gang. Konfrontasjoner med fiender krever ofte nøye planlegging og korrekt tolkning av omgivelsene, og selv da er det ikke sikkert du er godt nok utstyrt for kampen. I slike tilfeller er det bare én ting å gjøre: Kom tilbake senere. Noen timer etterpå vil man havne i samme situasjon igjen, men denne gangen går kampen uten problemer. Ikke fordi du har blitt sterkere, ettersom spillet ikke har noe nivåsystem, men fordi du har blitt litt flinkere, både til å kjempe og til å tenke kreativt, og kanskje har du fått et noe bedre våpen i sortimentet.

Jeg nevnte tidligere at det klassiske våpensystemet er skrotet, og at du får de fire runene med spesialvåpen du trenger allerede i starten av spillet. Utover dette kan du fortsatt få andre våpen i spillet, enten det er sverd, hammer, øks, bue eller skjold. Mye av dette plukker du opp fra falne fiender. Ulempen? Alt utstyr vil til syvende og sist gå i stykker, og det er noe som vil skje både titt og ofte. Slik jeg ser det kan man forholde seg til våpensystemet fra to innfallsvinkler. Enten vil dette bare irritere og skape frustrasjon, eller så vil man anse dette som en mekanikk som bygger opp under spillets åpne struktur og oppfordring til å la spilleren hele tiden tilpasse seg nye situasjoner. Selv er jeg unektelig i den siste kategorien. Våpensystemet gjør at man eksperimenterer langt mer i spillet, både for at våpen skal vare så lenge som mulig og for at man kan håndtere situasjoner man egentlig ikke har gode nok våpen til å løse.

En annen ting man kan gjøre i Breath of the Wild for å forberede seg på kinkige situasjoner er å lage mat. Jepp, i likhet med Final Fantasy XV spiller matlaging en stor rolle i det nyeste Zelda-spillet. Også her er det eksperimentering som gjelder, og resultatet er matretter som gjenoppretter helsen, gir deg økt utholdenhet eller styrke, eller som gjør deg midlertidig resistent mot lokale klimaforhold som varme og kulde. Eksperimenteringen er moro, men menysystemet kunne med fordel vært noe lettere å manøvrere.

Med så mange lovord er det fort gjort å tro at Breath of the Wild er uten feil og lyte. Det er det nok ikke, og de fleste områdene har vi streifet innom allerede. Rent teknisk sett er spillet ikke det som kjører skarpest og best her i verden, og en sjelden gang og to opplever man at spillet nesten fryser til når det er mye som foregår på én gang. Menysystemet kunne med fordel gjennomgått en liten revisjon, og våpensystemet vil nok bli både elsket og hatet.

En faktor jeg ikke har streifet innom er hvordan spillet nå inkluderer filmsekvenser og stemmeskuespill. Dette er i seg selv en real bonus, og filmsekvensene er blant annet med på å vise en versjon av prinsesse Zelda som kanskje er mer interessant som person enn i noen av de tidligere spillene. Stemmeskuespillet er imidlertid kun tilgjengelig på engelsk, og selv om det ikke er direkte dårlig er det likevel svakere enn det japanske. Du kan i teorien velge japansk stemmeskuespill, men du må da stille japansk som språk for Switch-konsollen, og du får da heller ingen engelske undertekster. Måtte Nintendo endre dette med en patch en gang i fremtiden …

Til tross for dette er jeg blitt sikker i min sak om at The Legend of Zelda: Breath of the Wild blir stående som tidenes spill for mitt vedkommende i lang tid fremover. Man kan fort tenke at ankepunktene blir ignorert bare fordi det er snakk om et Zelda-spill, men det er ikke tilfelle. Feilene er der, men de er likevel ikke store eller ødeleggende nok til at de forringer det ekstremt gode arbeidet spillet gjør ellers. Noen elementer, som våpensystemet, er dessuten avhengig av hvordan man tolker og forholder seg til det.

For meg har eventyrsjangeren alltid stått høyt, og ingen spill har noen gang gitt meg en større grad av eventyrlyst og oppdagelsesreise enn The Legend of Zelda: Breath of the Wild har gjort.

Score: 10/10