The Last of Us

The Last of Us er spillet som for alvor viser hvor dype persondrama spillmediet er i stand til å fortelle.

Teksten er opprinnelig skrevet i juli 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Da jeg høsten 2012 skulle anmelde Capcoms skrekkspill Resident Evil 6, mente jeg spillet ikke burde klassifiseres som verken survival horror eller survival action, ettersom spillet forsøkte å trekke serien i en litt annerledes retning som ikke helt falt inn under noen av disse kategoriene. I stedet mente jeg det ville være mer nyttig å klassifisere spillet som et survival drama, hvor personfokuset og forholdet rollefigurene imellom var vel så sentralt som overlevelsesmomentet, actionscenene og forsøkene på skrekk.

Er det et spill som derimot passer utmerket godt inn i kategorien survival drama, så er det Naughty Dogs store mesterverk til Playstation 3, The Last of Us.

The Last of Us er et postapokalyptisk zombiespill som samtidig ikke er et zombiespill. Spillets åpningsscene tar oss med til et tenkt scenario hvor dagens amerikanske samfunn blir rammet av en katastrofal soppinfeksjon. Soppen infiserer verten og overtar dens nevrologiske funksjoner, noe som gjør verten både rabiat og ute av stand til å kontrollere seg selv. Det høres kanskje søkt ut, men sopparten cordyceps er faktisk virkelig – den er bare ikke i stand til å infisere mennesker i virkeligheten. Utgangspunktet for The Last of Us er derimot et tenkt scenario hvor cordyceps muterer nok til at dette faktisk blir mulig, og dette enkle tankeeksperimentet er med på å gi dette zombie-scenariet (som egentlig ikke er et zombiescenario) et mer troverdig utgangspunkt.

Tjue år senere møter vi en verden hvor mesteparten av menneskeheten enten har omkommet eller blitt infiserte. Igjen står en menneskehet hvor den sterkestes rett rår, og hvor kampen for overlevelse er en hvor ingen midler skys. I det postapokalyptiske samfunnet som er igjen i Boston møter vi smugleren Joel, en bitter mann i 50-årene som har overlevd de siste tjue årene fordi han er i stand til å gjøre det som må til. Da Joel får i oppdrag å smugle ut 14 år gamle Ellie, får Joel ikke bare testet hvor langt han er villig til å gå for å overleve, men blir også konfrontert med spørsmålet om hvilke drivkrefter som får oss til å kjempe for overlevelse.

Reisen skal bli lang for Joel og Ellie. På en slik reise er det mye rom for persondrama, gnisninger og ikke minst hendelser som påvirker dynamikken mellom de to rollefigurene. Det er også her hovedfokuset ligger i spillet, og nok en gang treffer Naughty Dog gull når det kommer til historiefortelling. Ikke bare det, men denne gangen overgår de virkelig seg selv. Det er en dramatisk historie vi blir vitner til, og samspillet mellom Joel og Ellie er så mesterlig at man oppriktig føler med rollefigurene, en prestasjon få andre spiller makter i like stor grad. Ikke la deg lure til å tro at dette bare er nok et tredjepersons skytespill, fo dette er et spill hvor hovedfokuset ligger på historien og rollefigurene, ikke på skytingen. Tvert imot gjør spillet det langt flere spill burde gjøre: Benytter de dramatiske og voldelige rammene som virkemiddel for å få frem noe langt mer elegant og dypere, fremfor å gjøre dem til spillets hovedmål i seg selv.

Mye av æren for spillets elegante survival drama-fokus skal skuespillerne ha. Troy Baker får i begynnelsen Joel kun til å virke som en skjeggete, mer rufsete variant av Nathan Drake fra Uncharted-serien (også utviklet av Naughty Dog), men det blir raskt tydelig at Bakers figur og Baker selv har langt mer å rutte med i dette spillet enn Nathan Drake. Men den som likevel stjeler oppmerksomheten din med sin glimrende opptreden, er Ashley Johnson og hennes tolkning av den unge Ellie. Jo mer man spiller, jo mer tydelig blir det for deg som spiller at The Last of Us egentlig er Ellies spill, ikke Joels. Reaksjonsmønstrene hennes er så troverdige og ærlige at det finnes lite (om noe) i spillmediet som overgår dem. Og slutten! Uten å røpe altfor mye, må jeg likevel få frem at slutten er helt fantastisk. Så fri for klisjéer. Så full av dramatikk. Og ikke minst så befriende fritt for cliffhangere opp til et nytt spill. The Last of Us står bunnsolid alene, og en oppfølger er noe vi egentlig verken vil eller bør se i dette tilfellet.

Som i postapokalypser flest er det en forlatt verden vi møter i The Last of Us. Omgivelsene i spillet føles imidlertid ikke spesielt dystre slik vi ser dem i post-atomkrig-scenarier, men viser en verden der naturen har tatt over bylandskapet slik man kjenner fra spill som Enslaved: Odyssey to the West eller Crysis. Selv om det ikke har gått mer enn tjue år siden apokalypsen, er det frodige og grønne byer som møter oss midt iblant alle de ødelagte bygningene og forlatte kjøretøyene. Naugthy Dog har alltid vært dyktige på å skape pittoreske og vakre omgivelser, og også her overgår de seg selv i The Last of Us. Det er rett og slett et griselekkert landskap som møter oss, enten man vandrer rundt i grønnvokste Pittsburg eller høstregntunge fjellandskap i Jackson County. Playstation 3 blir presset til det maksimale her når det kommer til maskinvare.

Men det er ikke bare omgivelsene som er vakre. Menneskene har knapt vært så menneskelige tidligere på konsoll som i dette spillet. Animasjonene er både realistiske og detaljerte, og selv uten ansiktsteknologien vi så i L.A. Noire (hvor har det blitt av den, forresten?) er det høyst realistiske rollefigurer vi skimter i spillet. Ansiktsuttrykkene er bare noe av det som er med på å legge det ekstra laget av detaljer ned i spillet, og som virkelig øker dramatikken i spillet.

For dramatikk er det nok av. Ikke bare er det persondynamikken som skaper spenning, selv om dette langt på vei er hovedelementet i spillet. Spillets brutalitet er også med på å bygge opp under dramatikken. For The Last of Us er et voldsomt spill. Konfrontasjoner kan langt på vei unngås, men havner man i håndgemeng er det så brutalt at man sitter ikke igjen med noen gode følelser etterpå. Det bygger opp under spillets tematikk og er aldri spekulativt, men at det er voldsomt er det ingen tvil om. Mye kan sies om The Last of Us, men det er ikke et spill man spiller for å bli glad eller for å føle seg vel.

Med jevne mellomrom støter man på både infiserte og uinfiserte mennesker som ikke vil Joel og Ellie vel. Her legger spillet opp til mange muligheter. Man kan selvsagt forsøke å skyte seg gjennom all motstand, men faktum er at det er så lite ammunisjon tilgjengelig i spillet at man simpelthen er nødt til å spare så godt man kan. Da kan man enten bruke nevene og slagvåpen, eller man kan forsøke å snike seg inn på motstanderne bakfra. Alternativt kan man forsøke å snike seg usett forbi fienden og kaste både flasker og mursteiner for å lokke fienden bort andre steder. Til enhver tid kan man bruke hørselen til å lokalisere hvor fienden befinner seg. Det herlige er at man ofte blir tvunget til å være fleksibel med hvilken taktikk man bruker. Spillet verken belønner eller straffer deg for hvilken taktikk du måtte benytte (her finnes det ingen erfaringspoeng eller tåpelige troféer knyttet til spillemetode). The Last of Us handler om å gjøre det som trengs for å overleve, og nettopp dette blir gjenspeilet i spillmekanikken.

Uinfiserte mennesker har en tendens til å være smartere fiender som samarbeider og endrer handlingsmønster underveis. Infiserte mennesker minner derimot mer om klassiske zombier, og er i spillet delt inn i runners, stalkers, clickers og bloaters. Runners er på det første infeksjonsstadiet, og går rundt på vanlig vis og angriper når de ser deg. De er likevel ikke særlig skumle sammenlignet med de mer utviklede clickers. Clickers har mistet synsevnen og orienterer seg etter lyd og ekkolokalisering, noe de gjør ved å gi fra seg en forferdelig og fryktinngytende klikkelyd. Får de tak i deg er det i utgangspunktet ingen mulighet for å slå dem bort – da er man ferdig.

Dessverre er det slik at det er når man forsøker å snike seg forbi fiender at man også møter på spillets svakheter. Selv om Ellie og andre følgesvenner er svært godt designet, hender det at de ikke alltid beveger eller gjemmer seg på optimalt vis. Enda verre er det likevel at særlig Ellie har en tendens til å bryte illusjonen som skapes for den som spiller. Man kan forsøke å snike seg så stille som mulig forbi stillestående Clickers slik at de ikke skal høre deg, hvorpå Ellie utbryter høyt og tydelig ting som “I hate those monsters” uten at noen reagerer. En annen følgesvenn presterer til og med å rope høyt og tydelig “To your right!” for å advare Joel om fiender i nærheten – igjen uten å bli oppdaget. Noen vil trekke på skuldrene av den slags, men det bryter likevel den illusjonen og troverdigheten spillet forsøker å skape, noe som skaper en ludonarrativ dissonans.

Enkelte svakheter til tross: The Last of Us er uten tvil et obligatorisk spill dersom man eier en PlayStation. Det er et spill som sitter igjen i deg lenge etter at du er ferdig med det, og å kalle det et av generasjonens sterkeste spill uavhengig av plattform vil ikke være å overdrive. Her spiller lyd, musikk, estetikk og dramatikk i samstemt harmoni, og viser noe om hva spill er i stand til å prestere. The Last of Us er et spill som praktisk talt skriker etter toppkarakter, og er heller ikke veldig langt unna.

Score: 9/10