The Last of Us Part II

I den verden som skildres i The Last of Us Part II finnes det ingen vinnere, bare tapere. Det resulterer i en rystende og uforglemmelig spillopplevelse.

Da The Last of Us kom ut i 2013 var det til mer eller mindre enstemmig hyllest fra en samlet spillpresse og spillere verden over, og til tross for visse ankepunkter er spillet hyllet som ett av de beste spillene fra forrige tiår, om ikke det beste. Ett av de store spørsmålene som gikk i etterkant av spillets lansering var hvorvidt den delvis åpne slutten ga rom for en fortsettelse eller ikke. Selv var jeg blant dem som lente mot at spillet sto perfekt på sine egne bein, og at en oppfølger etter alt å dømme ikke ville klare å yte det første spillet rettferdighet.

Nå, etter å ha tilbrakt rundt tretti timer med The Last of Us Part II, er det nesten virkelighetsfjernt å tenke på jeg i det hele tatt kunne tro at dette var et spill jeg ikke ville ha. The Last of Us Part II er ikke bare et spill som overgår det meste annet jeg har spilt, men som gjør inntrykkene fra det første spillet langt sterkere. Det er et spill som utfordrer og ryster deg som spiller, og med det skapes en uforglemmelig opplevelse som setter voldsomt inntrykk.

Historien i The Last of Us Part II bør ikke avsløres i forkant, og det er anbefalt at du går inn i spillet med så lite kjennskap til spillet som mulig (du bør derimot ha spilt det første spillet, for som tittelen indikerer er dette del 2 av fortellingen og ikke en frittstående oppfølger). Kort fortalt følger vi denne gangen Ellie noen år etter begivenhetene i det første spillet, der hun forsøker å etablere noe som kan minne om et normalt liv i Jackson. En slik skjør idyll kan selvfølgelig ikke vare i en så turbulent verden, og Ellie reiser til ruinene av Seattle for å finne dem som rokker ved hennes tilværelse.

The Last of Us handlet langt på vei om overlevelse, både med tanke på Joel og Ellies reise gjennom farlige områder og med tanke på menneskehetens mulighet for overlevelse etter postapokalypsen. Når det gjelder The Last of Us Part II har regissør Neil Druckmann derimot vært tydelig på at spillets hovedmotiv er hevn. Ellies reise vestover er utelukkende motivert av ønsket om hevn og å yte vondt mot dem som har gjort vondt mot henne. Dette tar oss med på en reise motivert av vold, hat og hevngjerrighet som dykker ned i noen av menneskenes mørkeste avgrunner, der blodhevnens og øye-for-øye-justisens mørke virkelighet trer til syne i all sin uhyggelighet i en verden der ytre justisinstanser og rettsmyndigheter har vært noe av det første til å forsvinne.

Dette er et motiv regissør Neil Druckmann har kjent på kroppen og kjenner igjen fra sitt virkelige liv. Som halvt israeler vokste Druckmann opp på Vestbredden, der hat, konflikter og vold forekom jevnlig under oppveksten, noe som også preget familien etter at de flyttet til USA i 1989. Den tilsynelatende uendelige syklusen av hat, hevn og gjengjeldelse resulterer i en evigvarende konflikt der ingen til slutt står igjen som vinnere, og der det er tilnærmet umulig å sette et kategorisk skille mellom godt og vondt, snille og slemme. Dette er et motiv som er mesterlig vevd inn i The Last of Us Part II, og spillet makter på mesterlig vis å skape en gripende, realistisk og uhyggelig fortelling om hatets konsekvenser. Ved å ta uventede vendinger i fortellerperspektivet og legge til side grove forenklinger og monokrome moralske skildringer av rollefigurene har Naughty Dog skapt en fortelling det er vanskelig å gå uberørt ifra. Det gjør også at spillet fremstår i en narrativ klasse for seg selv, uavhengig av medium. Dette er fortellerkunst på et eksepsjonelt høyt nivå.

Dette betyr imidlertid at spillet også er en voldsom opplevelse å spille. Mens man i andre spill kjemper for å overleve, redde verden eller har en moralsk god grunn for å kjempe og ta livet av sine motstandere, er motivet langt mer mørkt og dystert i The Last of Us Part II. Når spillet til gjengjeld ikke bare sprenger de narrative grensene men også de tekniske, kan det bli en tung opplevelse å spille. The Last of Us Part II er et spill du bør ta deg god tid med for å bearbeide inntrykkene underveis, og det skader heller ikke å ha noe annet og litt lystigere å spille parallelt. Det er også fullt forståelig dersom det hele blir for tungt og man ikke orker å spille dette ferdig (selv om jeg vil sterkt anbefale det), og høyeste aldersgrense er dermed ikke vanskelig å argumentere for her.

Rent spillmekanisk sett har The Last of Us Part II mange av de samme mekanikkene som sin forgjenger. Ellie må ta seg rundt og lete etter veier videre gjennom det postapokalyptiske kaoset. Dette kan fort føles veldig kunstig, men denne gangen føles det langt mer takket være den tette vegetasjonen i Seattle som man naturligvis ikke ville klart å komme seg gjennom. I ruinene av sivilisasjonen lusker det infiserte som venter på å gjøre livet surt for deg, men den største trusselen er likevel de menneskelige motstanderne. Disse opptrer langt smartere denne gangen enn før, og dersom de oppdager deg eller mistenker at du er i nærheten vil de kommunisere med hverandre og flanke deg, noe som tvinger deg både til å snike og skifte taktikk langt mer enn tidligere. Du må derfor lete etter gjenstander og ressurser du kan bruke underveis for å lage våpen, utstyr og eksplosiver. Hvis man i verste fall havner i kamp vil fiendene også reagere hver gang en av deres venner blir drept, noe som også er med på å understreke spillets realisme. Takket være smart nivådesign og et godt utviklet kontrollsystem har Naughty Dog endelig kvittet seg med noen barnesykdommer og skapt et spill som fungerer utmerket godt å spille.

Som tidligere nevnt er spillet et imponerende verk rent teknisk sett. Naughty Dog har til enhver tid vært et studio som har prestert å presse PlayStation-konsollene for det de er gode for, og likevel klarer de alltid å koke sammen noe magisk på kontorene sine som gjør at neste spill alltid imponerer enda mer (det magiske brygget heter nok «overtid», for Naughty Dog er kjent for å være blant studioene der såkalt crunch, altså store mengder overtid på veldig kort tid, er et tilbakevendende problem). Grafisk sett er det svært lite på PlayStation 4 som kommer i nærheten av den samme kvaliteten som dette spillet, som ender opp som ett av de mest grafisk realistiske spillene på konsollen sammen med Horizon Zero Dawn, God of War og Death Stranding. Selv på en standard PlayStation 4 kjører spillet bunnsolid uten fall i bildefrekvens eller sen lasting av teksturer (som jeg kun opplevde en ørliten forsinkelse på én gang gjennom spillets gang), og har man en HDR-skjerm å spille på er det en særdeles vakker postapokalyptisk verden du får se. Sjelden har jeg hatt mer lyst på en PS4 Pro, for dette er et spill jeg gjerne skulle hatt i høyere oppløsning!

Det teknisk imponerende arbeidet med spillet handler ikke først og fremst om realistiske teksturer eller vakker natur, men om animasjonsarbeidet. Rollefigurene i The Last of Us Part II føles veldig levende, noe som både skyldes ekstremt realistiske ansiktsanimasjoner og troverdige bevegelser uansett hva rollefigurene måtte foreta seg. Måten rollefigurene ser seg rundt, holder seg for øynene når de blir blendet av sollyset, klatrer, tar på dørkarmer for ikke å dunke borti dem, kveiler tau eller sniker rundt omkring i gresset er ekstremt detaljert og vitner om et grensesprengende motion capture-arbeid fra Naughty Dog. Kronen på verket som illustrerer det høye detaljnivået er gitarspillingen vi får adgang til hver gang Ellie får tilgang på en gitar. Grep, plukking på strenger og håndbevegelser er alt animert ned til minste detalj og med enorm nøyaktighet, og for en musiker er det enormt tilfredsstillende å se hvor flinke utviklerne har vært her.

Vel så imponerende er de enorme tilpasningsmulighetene man har i innstillingene. Her har Naughty Dog gått enorme steg for at mennesker med ulike handicap skal kunne få adgang til spillet, og selv for oss som heldigvis ikke har behov for slike justeringer i hverdagen er det enormt positivt å se hvor langt studioet har gått for å gjøre spillet tilgjengelig.

Og mens vi snakker om levende rollefigurer, kommer vi ikke unna de eminente skuespillerprestasjonene til alle som er involvert i spillet. Ashley Johnson returnerer i sin rolle som Ellie, og selv om rollefiguren denne gangen både er eldre og av et annet sinnelag enn sist er det ikke noe mindre imponerende skuespillerprestasjon vi får fra Johnson. Med seg på laget har hun et ekstremt talentfull lag av både gamle kjenninger og nykommere, og blant sistnevnte må Laura Baileys rollefigur og tolkningen av denne trekkes frem som en sterk og imponerende del av spillet (i den forbindelse må vi understreke det åpenbare: At Laura Bailey har mottatt dødstrusler fordi noen ikke liker rollefiguren hennes eller handlingene til rollefiguren er høyst forkastelig og hører på ingen måter hjemme i et sunt og godt spillmiljø, eller i noe miljø for den saks skyld). Skuespillerne får deg som spiller til å tro at selv i denne mørke verdenen der allmenne tanker om rettferdighet og moral har måtte vike til fordel for blodhevnens prinsipp, er det noen grenser som rollefigurene vet innerst inne at man ikke krysser. Reaksjonene når disse så faktisk blir krysset bærer et sterkt preg av ubehag og realisme, og vitner om skuespillerprestasjoner på sitt aller beste. Når dette så pakkes inn i et detaljert lyddesign og nok et emosjonelt lydspor fra komponist Gustavo Santaolalla, er det vanskelig å ikke bli berørt av fortellingen.

For når alt kommer til alt er det spillets emosjonelle dybde, alvorlige tematikk og mesterlige fremførelse som rører ved deg som spiller, og som har rørt meg langt mer enn noen annen spillfortelling noen gang har gjort. Få fiksjonelle verk er i stand til å fremkalle fuktige øyekroker hos meg, men da jeg endelig var i mål med The Last of Us Part II etter en siste firetimers var følelsene og tankene breddfulle av å prosessere alt innholdet og tematikken. Når rulleteksten så nærmer seg slutten og to av spillets ledende stemmeskuespillere kommer inn med melankolsk gospel på, var det ikke annet å gjøre enn å la tårene renne ukontrollert.

I den verden som skildres i The Last of Us Part II finnes det ingen vinnere, bare tapere. Det resulterer i en rystende og uforglemmelig spillopplevelse som gjør et uutslettelig inntrykk på deg, og som vil sitte igjen lenge etter at rulleteksten har glidd over skjermen og tårene er tørket. Det er vondt, det er mørkt og det er brutalt, men det er også fortellerkunst av aller ypperste klasse.

Score: 10/10