Super Mario 3D World

Hvem skulle tro at et kattefokusert Mario-spill for fire spillere kunne være så gøy?

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. Spillet utgjør den ene halvdelen av Super Mario 3D World + Bowser’s Fury, som ble lansert til Switch i februar 2021. En egen tekst om Bowser’s Fury kommer i nær fremtid.

Hvem kjenner vel ikke til Mario, Nintendos ikoniske frontfigur som til og med overgår Mikke Mus i popularitet og gjenkjennelighet? Gjennom sin lange tjeneste har Mario gledet mang en spiller med klassiske spill som det første Super Mario Bros., Super Mario 64 eller Super Mario Galaxy.

En del av bartemannens suksess skyldes at Nintendo alltid har klart å bringe videre det som har fungert med tidligere Mario-titler, samtidig som de har frisket opp formelen med nye idéer og kreative krumspring. Resultatet blir derfor alltid det samme: Et spill stappfullt av sjarm, utfordring og ikke minst ren og skjær spillmoro, og det til tross for spill som sjelden eller aldri kan skryte på seg noe kreativt plott.

Det som imponerer meg mest med Marios nyeste innslag anno 2013, Super Mario 3D World, er at Nintendo fortsatt presterer å levere formelen i avsnittet over selv 30 år etter Marios inntog på spillmarkedet. Her er det mye som er gjenkjennelig, noe som gjør det lett å plukke opp spillet for både erfarne og nykommere. Spesielt er det tydelig at Nintendo har hentet mye inspirasjon fra det herlige Super Mario 3D Land som kom ut til Nintendo 3DS for et par år siden, noe som særlig kommer til uttrykk gjennom den grafiske stilarten, den forholdsvis låste kameravinkelen og den musikalske drakten. Samtidig skorter det heller ikke på kreativiteten, og standardkomponentenes tilstedeværelse til tross føles det aldri som at dette bare er et oppkok av det samme gamle. Derfor kan man fremdeles kjempe seg gjennom klassiske lava-, snø- og ørkenbaner, fordi det til syvende og sist føles forfriskende morosamt. Pakk det hele inn i forfriskende grafikk med skarpe, klare farger og en musikk som virkelig setter seg på hjernen i lang tid etter hver spilløkt (ikke rart, med blant andre Nintendo-guru Koji Kondo på komponistfronten), så burde smilet ikke være langt unna.

Som vanlig er det slemmingen Bowser som er på ferde også denne gangen, men i motsetning til vanlig er det ikke noen prinsesser som blir ofre for kidnappingsforsøkene hans denne gangen. Denne gangen putter han noen små fe-lignende skapninger på flaske (sikkert fordi har får noe magisk utbytte for det, uten at spillet forklarer dette i særlig grad), og det blir dermed opp til Mario, Luigi, Toad og Peach å trå til. Ja, for første gang på lenge – faktisk for første gang siden 1988-spillet Super Mario Bros. 2/Super Mario USA – kan du spille som Peach i en fullverdig Mario-tittel. Med fire spillbare figurer er det duket for forskjellige egenskaper: Mario er allrounderen, Peach kan sveve, Toad løper raskere og Luigi hopper høyere. Det stopper derimot ikke der, for med fire spillbare figurer er det også duket for at fire spillere kan spille sammen. Det er nettopp her nøkkelen til suksess og sjarm ligger for spillet.

Super Mario 3D World er absolutt moro å spille alene, men det er først når man har flere spillere samtidig at det virkelig tar av. Nintendo skal dessuten ha ros for å ha laget flere av brettene slik at de er best egnet for flere spillere om gangen, selv om noen brett er best egnet for én enkeltspiller. I motsetning til andre plattformspill hvor flere kan spille sammen, som f.eks. Rayman Legends, er det sjelden man opplever problemer med kameraføringen slik at noen faller utenfor skjermen (med mindre de er altfor trege og havner bakpå, selvfølgelig). Likevel er det begrenset hvor mye man kan justere kameravinkelen i spillets gang, og litt for mange ganger opplever man å bli skadet eller dø som følger av dårlig kameravinkel, noe som også må karakteriseres som spillets svakeste punkt.

Mot slutten av hvert brett telles det opp poeng ut ifra hvor mange fiender man har beseiret, hvor mange mynter en har samlet og hvor mange grønne stjerner (som man må ha for å komme videre i spillet) man har fått tak i underveis. Poengtellingen på slutten gjør at man får vennlig konkurranse spillerne imellom, og det til tross for at det egentlig ikke har noe å si i det lange løp hvem som får mest poeng, ettersom man ikke får noen fordeler ut av det. Det er denne vennskapelige tonen som oppstår når man spiller flere sammen i Super Mario 3D World som gjør det så underholdende.

Som sagt følger 3D World langt på vei en kjent og kjær oppskrift, som blander elementer fra de fleste store Mario-titler tidligere. Man skal bevege seg fra A til B innen en viss tid, og underveis vil diverse slemminger forsøke seg på å stoppe deg. De fleste av disse fiendene kan man overvinne ved å hoppe på dem, men man får også andre hjelpemidler til disposisjon. Ildblomsten er kjent og kjær for de fleste, men den største nyheten er likevel kattekostymet. Ved å ta en kattebjelle vil Mario og vennen hans forvandles til katter – med mjauing, kloring, hale og det hele. Å se en smålubben italiener med gigantisk bart løpe rundt på alle fire og rope «Miaaaao» er først en aldri så liten smule forstyrrende, deretter hysterisk og til slutt bare fantastisk. Underholdende er det også å se Mario infiltrere et ninjaslott ikledd et Goomba-kostyme, som gjør at fiendene ikke kjenner ham igjen. Det er kanskje ikke stort flere nye kostymer i spillet å skryte av, men de få nyhetene er i hvert fall festlige.

Det største ankepunktet mot Super Mario 3D World er ikke mangelen på flere nye kostymer/egenskaper eller den noe låste kameravinkelen. Den største svakheten med spillet er den forholdsvis lite integrerte bruken av GamePad-kontrollen til Wii U. Man kan til en viss grad bruke skjermen til å distrahere fiender (slik som i Rayman Legends), men når man samtidig er travelt opptatt med å løpe frem og tilbake på brettet er ikke dette helt optimalt. Noen få minibrett hvor man spiller som Captain Toad på jakt etter fem grønne stjerner, og hvor man gjerne benytter seg av skjermen for å få ekstra oversikt, gjør også lite for helheten. Dette burde bekymre. Dersom ikke Nintendo selv klarer å vise nytten av GamePad-kontrolleren med selveste plattformkongen Mario i spissen, hvem skal da gjøre det? Nintendo har en jobb å gjøre for å overbevise spillbransjen om at sekundærskjermen til Wii U er noe nyttig og funksjonelt, og Super Mario 3D World gjør dessverre ingenting for å bekrefte dette.

Men ser man bort fra dårlig GamePad-integrasjon og en smule fastlåst kamerastyring er Super Mario 3D World en ekte klassiker og en sikker must-have til Wii U. Mario viser igjen at han er plattformkongen, og selv det strålende og eminente Rayman Legends havner faktisk i skyggen når Mario og gjengen er på sitt beste. Dette er et ekte stykke spillunderholdning, som i likhet med Super Mario Galaxy-spillene viser hva spill til syvende og sist handler om: Moro.

Score: 9/10