Street Fighter 6

Et solid comeback for en av tidenes mest ikoniske spillserier.

Jeg skal innrømme at selv om jeg til en viss grad liker kampsportspill (eller slåssespill, om du vil), så er jeg verken særlig god i eller spesielt oppdatert på sjangeren. Mine erfaringer med spill av denne typen er for det meste konsentrert til spill som kom på begynnelsen av 90-tallet eller midten av 2000-tallet, slik som Tekken 5, SoulCalibur II eller selvfølgelig Street Fighter II. Sistnevnte ble for det meste spilt hos venner uten at jeg noen gang tok meg tid til å sette meg altfor mye inn i komboer, strategier eller hardbarkede teknikker som å telle antallet bilder, men moro var det lell. Jeg kan uten sjenanse klassifisere meg selv som en «casual» kampsportspiller, og eventuelle kvaler fra et e-sportstandpunkt om spill som Street Fighter V må du derfor spørre noen andre om.

Likevel, til tross for mitt lettere distanserte forhold til sjangeren, har jeg lenge sett frem til lanseringen Street Fighter 6. Dette skyldes ikke bare at Capcom er inne i en ny gullalder hvor de lykkes utrolig godt med så å si alt de gjør, men også fordi promoteringen av spillet har vært forbilledlig god. Det har vært stemningsskapende trailere, gode smakebiter med akkurat nok informasjon jevnt fordelt over flere måneder og en stilart preget av urban graffiti og hiphop som virkelig har appellert til meg (til tross for at ingen av disse egentlig tiltaler meg i det virkelige liv). Mens kjernespillerne av serien har hatt sine ting å håpe på og se frem til med spillet etter det som visstnok var en skuffende lansering av Street Fighter V, har jeg vært mer opptatt av hvor enkelt det vil være for en hverdagsspiller å hoppe inn i serien igjen etter mangfoldige år borte fra gatekampene.

Heldigvis viser Capcom at de fortsatt er i storform. Street Fighter 6 leverer noe så sjeldent som et konkurranseorientert spill som både vil appellere til e-sportspillerne som den hverdagslige spilleren som bare er på jakt etter et spill med en lav «plukk opp og spill»-faktor.

Jeg skal ikke skryte på meg dyptgående kjennskaper til Street Fighter-historien, men Street Fighter 6 er satt som det nyeste spillet i seriens interne kronologi og foregår dermed etter begivenhetene i Street Fighter III. Den kriminelle organisasjonen Shadaloo er historie, dets lederskap knust, og den gamle generasjonen av slåsskjemper har dermed gått videre i livene sine og funnet sine nye plasser i tilværelsen. I denne nybrottstiden spiller du en ny og lovende kampsportutøver som legger ut på en reise for å finne svaret på spørsmålet «hva er styrke?». Reisen begynner i Metro City, byen hvor handlingen i Final Fight-spillene foregår (en beat ‘em up-serie fra Capcom på 90-tallet hvor handlingen utspilte seg i samme univers som Street Fighter), men etter hvert som du vikles inn i en historie hvor skumle krefter forsøker å etablere seg i maktvakuumet etter Shadaloo trekker du til ulike verdenshjørner for å oppsøke gamle mestre, bli sterkere og komme til bunns i mysteriet.

Mens Street Fighter-spill tidligere har fortalt mesteparten av sin historie i en arkademodus hvor man fikk opp noe dialog mellom slåsskamper, har Street Fighter 6 implementert historiefortellingen i en helt ny modus kalt World Tour. Her skaper du din egen rollefigur i det som må være en av de mest imponerende modellskaperne i spillbransjen (et annet punkt hvor Capcom har imponert de siste årene, da først og fremst via Monster Hunter-serien), og friheten du har her til å skape alt fra en troverdig gjengivelse av deg selv til nærmest monsterlignende skapninger er en solid dose underholdning i seg selv. Når figuren din er skapt går du rundt i det åpne bylandskapet i Metro City for å følge historien eller bare utfordre forbipasserende til slåsskamper. Strukturen minner om en lettvekter av Yakuza-spillene som til å begynne med byr på en god dose underholdning, men dessverre byr ikke Street Fighter 6 på samme mengde av variasjon og god historiefortelling som det inspirasjonskilden fra Sega leverer. Til det byr World Tour på for lite ulike aktiviteter (sideaktiviteter til tross), og historien går fra en lovende start til en oppsvulmet byll av fjas og vas det er vanskelig å la seg engasjere av, selv når man forsøker å ikke ta det så altfor alvorlig.

Det artigste med historiemodusen er å møte på gamle kjenninger som Ryu, Ken, Chun-Li og resten av gjengen for å se hvor de har havnet hen i verden. Alle figurene har blitt eldre og fått et justert design deretter, og her lykkes Capcom utrolig godt med å oppdatere rollegalleriet sitt (selv om armene til Guile er blitt så latterlig store at man umulig kan ta rollefiguren seriøst). Om du vil ha mer detaljer om hva rollefigurene gjør kan du be dem om å trene deg og bli deres disippel, noe som gir flere samtaler jo dypere båndet blir mellom dere. Alternativt kan du også gå til arkade-modusen og spille gjennom rollefigurenes historier der, men dette er nokså tradisjonell kost og dermed ikke spesielt spennende.

Der suksessformelen til World Tour imidlertid ligger er hvordan modusen fungerer som eneste stor opplæringsdel i Street Fighter-mekanikkene. Gjennom en 20 timer lang historie lærer du deg store og små teknikker for hvordan du skal håndtere kontrollsystemet og de ulike utøvernes særegne teknikker for å bli en best mulig slåsskjempe. Her fungerer selv de utrolig krevende hindringene som du møter på underveis til din fordel, for i din kamp for å slå utfordringene merker du gradvis hvordan du blir flinkere til å lese motstanderen, prøve alternative teknikker og planlegge før du angriper. Historien og variasjonen holder som nevnt ikke helt mål etter hvert som modusen går sin gang, men fra et opplæringsperspektiv er dette utrolig riktig tenkt fra Capcoms side.

Dersom World Tour ikke frister deg eller om du føler behovet for å gå rett til kamp, har du to andre moduser i spillet som sørger for dette. Fighting Ground er den mer klassiske arkademodusen hvor du kan gå gjennom rollefigurenes ulike historier i en egen arkade-undermodus eller kjempe en-til-en-kamper mot enten maskinen eller menneskelige motstandere, det være seg over nett eller i sofaen. Det store trekkplasteret for de som ønsker menneskelig motstand er imidlertid Battle Hub, hvor du kan benytte rollefiguren du har laget i World Tour til å møte andre spillere over nett i en digital e-sportsarena. Her har du også anledningen til å sette deg ned med arkadekabinetter og spille klassiske Capcom-spill som Final Fight eller Street Fighter II, hvor du selvfølgelig kan konkurrere med andre spillere om å få den høyeste poengsummen. Det eneste reelle ankepunktet her er at arkadekabinettene er låst til at man har internettilgang, så dersom man spiller offline eller ikke betaler for en abonnementstjeneste for å spille på nett på din foretrukne konsoll har man ikke tilgang på disse.

Mye av opplevelsen i et kampsportspill koker til syvende og sist ned til to faktorer: Den audiovisuelle presentasjonen og kontrollsystemet. På begge disse områdene er det en glede å melde at Street Fighter 6 innfrir og vel så det, til tross for et par punkter til forbedring. For å ta forbedringspotensialet først, er dette noe man først og fremst merker på grafikken i World Tour-modusen. Enkelte gjenstander ute i bylandskapet ser ut som de hører til i en tidligere konsollgenerasjon, og det samme gjelder de ekstremt lavtoppløste teksturene man ser gjennom diverse butikkvinduer. Det er også mulig å merke at bildet hakket noe når man løper fritt rundt i byen, selv når man har satt bildet til å prioritere bildefrekvens over oppløsning. Heldigvis leverer spillet der det teller som mest, nemlig i kamp. Her er det konstant en solid presentasjon på 60 bilder i sekundet, med flytende og gode bevegelser. Nok en gang benytter Capcom seg av sin interne grafikkmotor RE Engine, og den slutter ikke å imponere når det kommer til fleksibilitet. Fargepaletten i spillet er utsøkt, detaljene i de ulike rollefigurene er imponerende og den musikalske presentasjonen er mesterlig. Noen av de nye temaene treffer riktignok ikke like godt som de gamle, men det helhetlige lydbildet passer likevel ekstremt godt til spillet som helhet.

Et kampsportspill som Street Fighter 6 kan fort by på en utfordring for nye spillere når det kommer til å sette seg inn i kontrollsystemet, men også her byr Capcom på en utmerket løsning. Her får du muligheten til å velge mellom det klassiske kontrollsystemet med seks dedikerte knapper til ulike funksjoner, eller å skifte til et moderne kontrollsystem som forenkler systemet til de fire knappene man har på en håndkontroll (ikke helt ulikt Super Smash Bros.). Sistnevnte løsning byr på noen færre muligheter når det kommer til komboer og de mest avanserte angrepene, men sørger likevel for at spillere som meg kan spille sammen med mer hardbarkede spillere som sverger til det klassiske kontrolleroppsettet. Den store drivkraften i kampene i Street Fighter 6 er konsentrert rundt Drive Gauge, et system som gir spilleren frihet til å komme med kraftigere angrep, blokkering og lignende. Drive Gauge er imidlertid ikke en ubegrenset ressurs, så for mye satsning på kraftige angrep kan gjøre deg mer sårbar. Kombinasjonen av valgfrihet i kontrollsystemet og kreativ frihet med Drive Gauge gjør at Street Fighter 6 føles lettere å sette seg inn i enn de fleste andre kampsportspill som har blitt lansert i nyere tid.

Street Fighter 6 har bygget opp stemningen i forkant av lanseringen, og resultatet skuffer ikke. Her får man et spill hvor Capcom fortsetter å demonstrere at de er blant de beste i bransjen, med en utsøkt blanding av tradisjonell oppskrift og kreative nyvinninger. Med en litt kvassere World Tour-modus kunne spillet nådd enda høyere, men det er ingen tvil om at Street Fighter 6 både utmerker seg som ett av årets mest spennende titler og et utmerket sted å hoppe inn i kampsportspillsjangeren, både for nykommere og veteraner.

Score: 8/10