Stray

I sommerens store spill-hit får du oppleve en postapokalyptisk robotverden gjennom perspektivet til en liten kattepus.

Noe av det jeg liker best med dataspill er at de gir deg muligheten til å oppleve ting man ellers aldri ville fått muligheten til å erfare. Spill kan la deg dra på eventyrlige reiser til virkelige og uvirkelige destinasjoner, oppleve verden sett med øynene til noen som er annerledes enn deg eller prøve deg i et yrke du vanligvis ikke ville hatt muligheten til å erfare i det virkelige liv. Et spill som virkelig faller inn under flere av disse kategoriene er sommerens store hit, Stray.

I motsetning til de fleste spill (eller, de fleste spill jeg spiller i hvert fall) lar ikke Stray deg spille som et menneske. I stedet inntar du rollen som en liten, brun og navnløs kattepus som vandrer rundt i en fremtidig og postapokalyptisk verden der menneskene er borte og kun roboter er igjen. Vår kjære katt begynner tilværelsen sammen med katteflokken sin, men under en liten vandring kommer den på avveie og havner i en mørk og dyster by kun befolket av roboter. Ved hjelp av en liten robot kalt B-12 som henger deg på katten i en liten ryggsekk begynner reisen for å slippe ut av byen og muligens avduke hvor alle menneskene har blitt av.

Det finnes helt sikkert andre spill som lar deg spille som en katt, men Stray fanger virkelig kattens fleksibilitet, smidighet og bevegelsesmønster på en god måte. Nærmere det å være en katt kommer man nok ikke, og spillmekanikken er dermed også det store trekkplasteret for dette spillet. I starten kan spillet oppleves noe begrensende ettersom man må følge en forholdsvis lineær rute, men etter hvert som man kommer til de mer befolkede[1] områdene åpner spillet seg opp for utforsking. Dermed er det opp til deg som kattepus å sno deg gjennom trange passasjer, hoppe opp på diverse gjenstander for å komme deg høyere eller bare gjøre som katter flest liker å gjøre – sove, dytte ting ned fra høye steder, gå over fjernkontroller og tastatur eller stryke seg inntil beinet til roboter for litt kos. Spillutviklerne vil dessuten belønne deg for denne formen for lek og utforsking i form av diverse troféer/achievments, så her er det bare å leke seg.

Innlevelsen i spillet blir også høyere takket være det gode animasjonsarbeidet som er gjort med selve katten. Her er det lett å se at utviklerne har observert katters bevegelses- og adferdsmønster for å gjenskape dette så realistisk som mulig. Dermed kan man se hvordan katten kalkulerer hoppene før den spretter av sted, hvorpå man også blir vitne til det fascinerende muskelarbeidet som virker i en katt hver gang den gjør noe akrobatisk.

Det visuelle arbeidet ellers i spillet er imidlertid noe blandet. Spillet er for øyeblikket tilgjengelige på PlayStation 4, PlayStation 5 og PC, og av disse plattformene er det nok mulig at PS5 kommer best ut av det (uten at jeg har testet denne versjonen). PC-versjonen kan stille med både strålesporing og 60 bilder i sekundet, og har man PC til det skal spillet også støtte 4K-oppløsning på toppen av dette, men uansett hvor mye jeg har trikset og fikset med innstillingene føler jeg spillet kommer med noe grafisk rusk og rask. Her får man hakkete bilde, bakgrunnsanimasjoner som tuller seg og lysmetning som ikke alltid føles like troverdig. Det som likevel irriterer mest med PC-versjonen er at pelsen og (vær)hårene til katten ikke er særlig detaljert og dermed ender opp med å bli ganske kornete. Med tanke på at katten tross alt er hovedrolleinnehaveren føles det litt skuffende at det grafiske detaljnivået ikke når helt opp.

Det er også litt skuffende at historien ikke er bedre enn den er. Historien er relativt kort og spillet kan dermed fullføres på rundt 5 timer, men det er ikke et problem i seg selv. Derimot føler jeg spillet aldri kommer med de store overraskelsene eller de største kreative utslagene, og det meste av det historien har å by på føler jeg vi har sett før. Noen emosjonelle øyeblikk får man, men de er dessverre ikke nok i et helhetlig perspektiv. På den andre siden er verdenen pakket inn i atmosfærisk musikk og god lyddesign, noe spillet unektelig skal ha ros for. Her får man musikk som fungerer godt til både avslappende og nervepirrende øyeblikk, så dette er vel verdt å sjekke ut på Spotify eller lignende tjenester.

Verdenen som vår kattevenn befinner seg i er ikke uten farer, og noen ganger krever dette at man både sniker og benytter seg av et slags infrarødt våpen for å få bukt med noen ekle skapninger. Disse bidrar til å gjøre spillmekanikken i spillet litt mer mangfoldig, men når sant skal sies er det ikke disse delene av spillet som utmerker seg. Spillet er helt klart på sitt beste når man har friheten til å vandre rundt som en katt og gjøre ting som føles naturlig for en katt, mens delene som krever mer sniking og eventuelle konfrontasjoner kommer noe svakere ut.

Det er lett å bli glad i Stray, og det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor spillet har blitt så populært som det har blitt. Den brune katten man spiller som er ikke bare søt, den gir deg også anledning til å vandre rundt i en spillverden på en måte som er ganske annerledes enn det man vanligvis er vant til. Selv om historien ikke når helt til topp og PC-versjonen har litt rusk i motoren er dette vel verdt å sjekke ut hvis man liker det man ser – bare ikke forvent at du får så veldig mye mer enn det.

Score: 7/10

---

[1] Heter det «befolket» når det utelukkende er roboter som bor der, eller heter det da «berobotet»?