South of Midnight

Compulsion Games leverer et herlig sørstatseventyr i en vakker innpakning, men med noen tekniske problemer på kjøpet.

South of Midnight skilte seg ut da det ble presentert for første gang under Xbox Games Showcase som en del av Summer Game Fest 2023 med sin særegne leireanimasjon-aktige rollefigurer og sørstatssetting. Stilen vi fikk se bar visse likhetstrekk med de tidligere spillene til Compulsion Games, Contrast og We Happy Few, men denne gangen virket den langt mer polert og raffinert. Kanskje ikke så rart, siden de nå har blitt en del av Xbox Games Studios-porteføljen.

South of Midnight tar oss med til sumpområdene (bayouen) i de amerikanske sørstatene, hvor den vordende studenten Hazel Flood sammen med sin mor pakker de mest nødvendige tingene for å evakuere fra en kommende orkan. Orkanen skyller huset og moren av gårde langs elven, og Hazel begynner på sin lange og strabasiøse ferd for å finne henne igjen. Det viser seg imidlertid at Hazel har evnene til en såkalt vever, en person som kan se tråder i Den store billedveven og bruke kreftene sine til å nøste opp i både enkeltpersoners mentale knuter og bekjempe monstre som oppstår som følger av ubalanse kalt stigma. Med gode hjelpere på veien blir Hazels reise et eventyr ikke bare for å redde sin egen familie, men også andre trengende sjeler.

Mytologien som presenteres i South of Midnight blander sørstatsmystikk og cajun-folklore med sin egen vri, og resultatet er fortreffelig. Verdenen vi møter i den magiske bayouen er fargerike, minneverdige, kreative og finurlige. Her finner vi en salig blanding av fargerike skapninger: levende trær, gigantiske alligatorer, en malle med bred sørstatsaksent, mystiske menn med en aldri så liten voodoo-mystikk over seg og en Dolly Parton-aktig countryartist som har byttet karriere til en vaskeekte sørstatspastor. Det hele ikles en sørstatssjargong og stil som muligens kan oppleves karikert for de med større kjennskap og røtter til regionen, men for en utenforstående nordmann støtter det opp under innlevelsen og troverdigheten. Det hele føles som en kjærlighetserklæring til sørstatenes egenart og sjarm, samtidig som at spillet ikke går av veien for å ta tak i dypere problemstillinger som også utgjør en del av områdets historie.

For det sentrale i South of Midnight er ikke bare den umiddelbare historien om Hazels søken etter moren, men også de underliggende tematikkene om generasjonstraumer, sorg og legedom. I løpet av reisen møter hun mange tragiske skjebner, noen av dem med røtter langt tilbake i tid, og hennes evner til å nøste opp i knuter på mentale tråder har klare paralleller til arbeidet som hennes egen mor står i som sosialarbeider. Temaer som omsorgsslitasje, barnemishandling og barnedødelighet er noen av de vonde traumene som tas opp her, og for sørstatssettingen er det også passende at den underjordiske jernbanen og slaveriet, den amerikanske arvesynden, får en sentral plass. Noen av fortellingene blir etter hvert litt forutsigbare, men særlig i starten av spillet kommer historien med noen dyptgripende og rørende overraskelser. Helhetlig sett mangler riktignok South of Midnight det lille ekstra for å nå opp til samme tematiske nivå som Psychonauts 2 eller Celeste, men det fortjener absolutt å bli omtalt i samme åndedrag.

Særpreget til South of Midnight kommer raskt til syne når man ser bilder og videoklipp. De levende rollefigurene har en leireanimasjon-aktig stil over seg, noe som understrekes ved at både mennesker og dyr er animert i en lavere bildefrekvens enn resten av spillet. Det hele fremstår fargerikt og fuktig (vi er tross alt i en bayou), og småting som å kikke inn i underjordiske hi hvor kaniner ser på deg mens de sitter ved bord og stoler i ekte Petter Kanin-stil er unektelig sjarmerende. Stemmeskuespillet må også trekkes frem, hvor ingen ringere enn Ahmed Best (Jar-Jar Binks og Kelleran Beq fra Star Wars) er ansvarlig for denne delen av produksjonen, samt innehar stemmen til den mystiske Roux. Ekstra ros fortjener også musikken i spillet, hvor Olivier Deriviere (Streets of Rage 4, A Plague Tale: Requiem, Remember Me) nok en gang demonstrerer sitt enorme talent ved å tappe inn i en musikalsk stil totalt annerledes enn det han har produsert tidligere. South of Midnight pakkes inn i en blanding av sørstatsgospel, bluegrass og orkestrert jazz i beste New Orleans-stil, og det klinger alderes fortreffelig.

Samtidig er det ikke alt som er på stell i Compulsions nyeste tittel, spesielt på den tekniske fronten. South of Midnight kjører uten kritiske feil på både Xbox og PC, men Xbox-versjonen virker å være hakket mer optimalisert, mens PC-versjonen kan kjøre hakket mer ustabilt når det spilles på spillets innebygde autooptimalisering. Begge versjonene bærer likevel preg av å lugge og hakke iblant, noe som ikke bare skyldes forskjellige bildehastigheter mellom levende og ikke-levende objekter. Når dette kombineres med teksturer som laster sent er vi inne på velkjente problemstillinger for Unreal Engine 4-spill. South of Midnight er langt ifra er det eneste spillet med denne spillmotoren som har disse problemene, men de er mer merkbare her enn i en rekke andre tilfeller.

Ettersom Hazel er på en strabasiøs ferd gjennom et mystisk og til tider farlig landskap må spilleren regne med både utforsking og kamper. Ingen av delene er der spillet er på sitt beste. Utforskingen i seg selv er helt grei, med litt enkel plattforming og klatring som kombineres med å finne avstikkere der små belønninger venter. Det er ingenting revolusjonerende her, men det er en behagelig opplevelse for den som måtte være trøtt av enorme åpne verdener. Kampsystemet mot monstre skapt av negativt stigma er forholdsvis enkelt, men blir samtidig veldig gjentakende. Dermed får man et problem hvor disse sekvensene blir en distraksjon for de fleste, for enkelt for de mest erfarne og for kronglete for de uerfarne. Heldigvis kan man justere på innstillingene slik at disse kampene kan forseres med enkelthet, men spørsmålet er om de da i det hele tatt burde blitt implementert eller om det kunne vært gjort annerledes. Bosskampene er på sin side en fryd – ikke på grunn av kampsystemet, men fordi musikken gradvis bygger opp til den kommende konfrontasjonen og serverer deg sangtekster som fungerer som narrativ om fienden du kjemper mot.

South of Midnight utmerker seg som en unik fjær i hatten for Xbox-spillbiblioteket, og sammen med titler som Senua’s Saga: Hellblade II og Indiana Jones and the Great Circle viser det at Microsoft endelig begynner å få uttelling for sine utallige oppkjøp av diverse spillstudioer de siste årene. Det er riktignok tvilsomt om spillet vil nå opp til toppnivået når spillåret skal oppsummeres, men det vil likevel bli husket for sine unektelige gode kvaliteter. De tekniske skavankene er der, men tematikken, stemningen, musikken og fortellingen er i seg selv mer enn gode nok grunner til å anbefale dette sørstatseventyret, også til dem som kanskje ikke spiller altfor ofte.

Score: 7/10