Fortsettelsen på Senuas indre og ytre reise er en kjærkommen seier for spillstallen til Xbox.
Senua’s Saga: Hellblade II
Utvikler: Ninja Theory
Utgiver: Xbox Game Studios
Plattform: PC, Xbox Series X/S
Sjanger: Action, eventyr, hack-and-slash
Dato: 21. mai 2024
Aldersgrense: 18 år
Spillåret 2017 trekkes ofte frem som ett av de beste spillårene i nyere tid, og med lanseringen av Nintendo Switch og titler som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Horizon Zero Dawn, Persona 5 og NieR Automata er det kanskje ikke så rart. Ett av de storspillene lansert det året, og kanskje det viktigste, er Hellblade: Senua’s Sacrifice fra Ninja Theory. Fortellingen om pikterkvinnen Senua fra Orknøyene som reiser til Helheim for å befri sin døde kjære var ikke bare minneverdig på grunn av settingen, den var også ekstremt rystende på grunn av skildringen av Senuas psykose og måten denne ble flettet inn i historiefortellingen og spillmekanikkene. Det var ingen tvil om at Ninja Theory hadde samarbeidet godt med fagfolk for å skape en mest mulig realistisk skildring, og særlig bruken av 3D-lyd gjorde absolutt sitt for å øke innlevelsen.
Hellblade: Senua’s Sacrifice står støtt på egne bein, og gitt at spillets tematikk kan gjøre det litt for smalt for kommersiell suksess (blant annet fordi mekanikkene gjør at enkelte spillere bør holde seg unna for egen mental helses skyld) hadde jeg heller ikke trodd det skulle bli noen oppfølger. Dermed kom annonseringen av Senua’s Saga: Hellblade II under The Game Awards 2019 som en overraskelse, ikke minst fordi det ble annonsert med en en blodtøff trailer som en konsolleksklusiv til Xbox Series X/S, som hadde blitt avduket på samme prisutdeling. Som de fleste spill annonsert før pandemien har det latt vente på seg, men i mai kunne vi endelig fortsette Senuas reise.
Etter å ha vandret gjennom Helheim for å berge sin kjære Dillion, reiser Senua til Island for å kjempe mot vikingene som plyndret folket hennes og tok dem til slaver. Etter at skipet hennes kantrer må hun kjempe seg gjennom øyas mange farer, både av den naturlige og overnaturlige sorten. Samtidig er Senua ikke kvitt verken stemmene i hodet eller tidligere traumer, og hennes nye eventyr blir en prøvelse hvor hennes evner og fortid kan bli enten hennes styrke eller undergang.
Senuas første reise bød på en knallsterk historie, såpass sterk at jeg ikke kan anbefale spillet til alle som måtte være nysgjerrig, ettersom skildringen av psykose og traumer er såpass troverdig og realistisk at ikke alle kan eller bør utsette seg for den. Mye av dette gjør seg også gjeldende i Hellblade II, selv om perspektivet og den psykologiske tematikken er noe annerledes denne gangen. Generasjonstraumer, skyld og skam er noe av det som står sentralt denne gangen, og selv om dette uten tvil byr på en sterk fortelling er den samtidig også litt svakere enn forgjengeren. Noe av dette skyldes at Senua denne gangen samhandler med andre mennesker, og selv om de er godt nok skrevet bidrar de også til å ta bort noe av fokuset fra hovedpersonens indre stridigheter. Likevel drives spilleren hele tiden fremover av fortellingen, og selv om behovet for pauser ofte melder seg for å bearbeide inntrykkene er Senuas reise vanskelig å legge fra seg.
Historien er ikke den eneste årsaken til at Hellblade II holder spilleren gående, for Ninja Theory har pakket det hele inn i årets mest slående audiovisuelle spillopplevelse. Spillet er utviklet og presentert helt og fullt i Unreal Engine 5, med alt det spillmotoren kan by på av «bjeller og fløyter.» Ved å se spillet i aksjon er det ikke vanskelig å forstå at spillet har tatt såpass lang tid å utvikle, for det ser aldeles fantastisk ut. Ikke bare er omgivelsene vakrere, penere og mer troverdige enn noen gang, også ansiktsanimasjonene til Senua er av en vanvittig imponerende art. Her er det bare å ta av hatten ikke bare for det tekniske teamet, men også Melina Juergens’ skuespillerprestasjoner og ansiktsmimikk. Dette gjør ikke bare at spillet er lekkert å se på, men også at de overnaturlige effektene som gjenspeiler Senuas kamper og møte med mytiske skapninger fra norrøn mytologi blir ekstra gufne. Partier som foregår i trange grotter og lignende er ekstra intense, og personer som lider av klaustrofobi bør vurdere i forkant hvorvidt dette er spillet for dem.
Det hele pakkes også inn i et lydbilde som hever seg over det meste annet på markedet. Den stereoskopiske effekten fra forgjengeren gjentas også her, og selv om sjokkeffekten har lagt seg noe slutter den ikke å imponere. Stemmeskuespillet er også godt gjennomført, og det hele blir akkompagnert av en lekker blanding av melankolske toner, tung bass og eksperimentell folkemusikk som passer det islandske landskapet som hånd i hanske. Dette er kanskje ikke spillmusikken du går og nynner på i etterkant, men som en følgesvenn til Senua passer den utmerket til å skape en trykkende, intens og tidvis uhyggelig stemning.
Presentasjonen forsterkes ytterligere ved at skjermen er blottet for kommandoer, menyer, kart eller andre forstyrrende elementer. Dermed får Hellblade II et cinematisk preg som øker innlevelsen, spesielt i kampene, som blir ekstra intense takket være presentasjonen. Ulempen er at det kan være forvirrende å vite hvordan styring, utforsking og kamper foregår, spesielt hvis man ikke har spilt forgjengeren, men har man litt erfaring i bagasjen krever det ikke mye eksperimentering før det meste sitter.
Narrativt og tematisk sett er Hellblade II en intens opplevelse, men spillet sliter likevel med ett av de samme problemene som forgjengeren, nemlig gåteløsningen. Som sist er denne delen av spillet som regel preget av å finne mønstre i omgivelsene som for vanlige mennesker kan virke som tilfeldigheter (noe som også er et kjennetegn ved psykose). Dette innebærer å traske rundt og fokusere på ting, noe som ikke byr på nevneverdig underholdning i lengden. Noen ganger kan du skape et skifte i omgivelsene, litt som i Alan Wake II. Denne delen er i hvert fall imponerende fra et teknisk perspektiv, men også her er det begrenset hvor moro det er å spille det. Heldigvis kjenner disse delene av spillet sin besøkelsestid slik at du ikke blir altfor lei.
Senua’s Saga: Hellblade II er en spillopplevelse der det utvilsomt vil variere hva folk får ut av den. For noen vil det hele bare fremstå som en glorifisert techdemo uten spennende oppgaver eller særlig substans. Andre igjen vil kanskje kjenne på at spillet er for kort, og andre igjen vil tenke at fortellingen ikke bryter like store barrierer knyttet til mental helse som forgjengeren. Det er mulig å forstå alle disse argumentene, men for min del blir Senua’s Saga: Hellblade II likevel stående igjen som en imponerende og annerledes tittel i et spillår hvor få opplevelser har grepet fatt i meg i like stor grad som dette. Det audiovisuelle designet alene er verdt inngangspengene i seg selv, og selv om både tematikk og historie kanskje var skarpere i det første spillet er det fortsatt mer enn nok om traumer, skyld og skam her til å levere en rystende og minneverdig fortelling.
Score: 9/10