Rift of the NecroDancer

Skaperne av Crypt of the NecroDancer og Cadence of Hyrule er tilbake med en ny og frisk vri på rytmespillsjangeren.

Noe av det artigste med rytmespill er at sjangeren er utrolig bred med mange kreative innslag opp gjennom årene. Du har spill som handler om å simulere konkrete instrumentopplevelser som Guitar Hero, Rock Band eller Taiko no Tatsujin. Alternativt kan du kaste deg over dansespill som Dancing Stage/Dance Dance Revolution, musikalske puslespill som Child of Eden eller Tetris Effect, og hvis spill som bare oser av kreativ galskap med rytme på kjøpet er mer din jam står Rhythm Heaven, Patapon-serien og DS-perlen Osu! Tatakae! Oendan (eller det litt mindre skarpe vestlige utgaven, Elite Beat Agents) klare til å ta imot deg.

Brace Yourself Games er blant dem som omfavnet denne variasjonen i rytmespillsjangeren, noe de viste i 2015 da de lanserte Crypt of the NecroDancer. Her skulle hovedpersonen Cadence forsere en klassisk spillgrotte med tilfeldig genererte nivåer, hvor tvisten var at alle fiendene beveget seg i bestemte mønstre i takt med musikken. Konseptet var både artig og fengende, ikke minst takket være det sterke lydsporet til Danny Baranowsky, men det var først med oppfølgeren Cadence of Hyrule: Crypt of the NecroDancer Featuring The Legend of Zelda i 2019 at formelen virkelig traff for min del (det hjelper å ha en merkevare kjent for sin fantastiske musikk med på laget).

Nå er Cadence endelig tilbake på nye eventyr, men denne gangen må hun ta gitaren fatt. Sammen med venner og fiender kastes hun inn i en alternativ dimensjon, og nå må hun spille gitar for å bekjempe monstre. Historien er mest staffasje, og selv om den fortelles med fint tegnede mellomsekvenser i en stil som minner litt om det unike japanske rollespillet The World Ends With You blir den nokså stemoderlig behandlet. Det er synd, for den har oppriktig noen småfestlige øyeblikk iblant, som det faktum at demonkongen NecroDancer nå er forvist til å jobbe på en burgersjappe (noe som er nødt til å være en referanse til animeserien The Devil is a Part-Timer!). Med litt skarpere dialog kunne dette faktisk vært litt engasjerende, men det som er på plass får i det minste formidlet omstendighetene som Cadence og de andre befinner seg i.

Uansett tjener historien først og fremst for å lede deg til neste hovedattraksjon, som enten er en låt eller et minispill. Sistnevnte tjener som gøyale avbrekk fra den vanlige spillrytmen og kunne med fordel fått enda mer plass, for det er overraskende festlig å praktisere yoga, mekke burgere under lunsj-rushet og ta modellbilder i takt med musikk. Minispillene fungerer som gode ingefær-biter mellom sushibitene (sangene), noe som kommer godt med, for flere av låtene man spiller er nokså intense og krever både oppmerksomhet og god reaksjonsevne. Da er det godt med noen pauser mellom slagene.

Når en sang spilles av får du opp et vertikalt rytmepartitur som ser ut som en gitarhals med tre spor, hvor ulike monstre kommer vandrende, hoppende og flyvende mot deg. Ved første øyekast minner det hele om Guitar Hero, men helheten er litt mer kompleks enn som så. Målet er å slå til hvert monster når de kommer nederst på skjermen, men når de kommer frem tid og hvor mange slag som trengs for å ta dem varierer fra monster til monster. En vanlig grønn slimklump kan bekjempes med ett slag, mens en gul slimklump krever at man slår den i tre taktslag etter hverandre. Kommer det en gul maursluker må du slå denne også tre slag, men da som en triol innenfor ett og samme taktslag. Flaggermus skifter side etter hvert som du slår dem, zombier hopper sidelengs for hvert taktslag og enkelte skjeletter vil gå bakover helt til de treffer noe etter at du har slått hodet av dem, og slik fortsetter det.

Det å lære seg å lese de ulike fiendenes reaksjonsmønstre og respondere raskt og effektivt er nøkkelen her, og det er denne blandingen av monsterbekjempelse, puslespill og rytmespill som gjør Rift of the NecroDancer så fengende. Det skal ikke mye til før det blir både kaotisk og uoversiktlig, men i denne utfordringen ligger også moroa. Det hjelper selvfølgelig at musikken er særdeles fengende og overraskende variert, noe veteranen Danny Baranowsky kan takke et stort galleri av gjesteartister for. Dermed serveres en salig blanding av blant annet funk, synthwave og tungmetall, ofte med et snev av gjenkjennelige toner for de som har spilt det første eventyret til Cadence. Musikken står også overraskende sterkt på egne bein også for de som bare vil lytte til den, men den fremstår enda sterkere når den ledsages av engasjerende spillmekanikker.

I PC-utgaven[1] har du gode muligheter for å kalibrere innstillingene, men det er litt underlig at spillet i starten oppfordrer deg til å spille med tastatur fremfor håndkontroller. Begge deler fungerer uansett greit, men etter den innledede beskjeden føles det likevel som om håndkontrolleren ikke er like godt justert som den kunne ha vært. Hvorvidt dette er innbilning eller ei er ikke godt å si.

PC-versjonen kommer imidlertid med en særdeles heftig bonus som kan gi spillet svært lang levetid, nemlig støtte for egenprodusert innhold. Disse sangene kan lett importeres via Steam Workshop, og plutselig står du fritt til å rocke låter fra Metal: Hellsinger, Yakuza, Sonic the Hedgehog eller en eller annen obskur animeserie som noen har valgt å bruke noen av sine dyrebare timer for å tilpasse til NecroDancer-formatet. Å lete frem nytt innhold og lære enda flere sanger gjør at spillet kan leve lenge etter at du er ferdig med historiemodusen, noe som sikrer god valuta for pengene.

Rift of the NecroDancer er nok et kreativt rytmespill fra Brace Yourself Games som beviser at sjangeren langt ifra er tømt for potensial. Med en engasjerende spillmekanikk og heftig lydspor er dette nok det artigste rytmespillet siden Hi-Fi Rush, og den som tror at spillet bare er en billig Guitar Hero-klone må gå i skammekroken. Med enda flere låter, bedre historiefortelling og enda mer oppmerksomhet til minispillene kunne dette blitt en innertier, men Rift of the NecroDancer er uansett en spillopplevelse det svinger av.

Score: 8/10

---

[1] En Switch-utgave er annonsert, men foreløpig ikke lansert.