Resident Evil 7: Biohazard

Det er mange år siden Resident Evil-serien var kongen på skrekkhaugen, men med Resident Evil 7: Biohazard gjør den klassiske serien et fryktelig godt comeback.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2017, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Den japanske skrekkspillserien Resident Evil har de senere årene ikke akkurat vært synonymt med skrekk. Da Resident Evil 4 ble lansert i 2006, tok utviklerne flere grep som sørget for at serien gikk over i en litt mer action-orientert retning. Resident Evil 4 kunne fortsatt være skummelt, og endringene som ble gjort var uten tvil både revolusjonerende og riktige, men siden den gang har fokuset vært mer på action-delen enn skrekk-delen av serien, selv om spill som Resident Evil: Revelations gjorde mye riktig i sitt forsøk på å bringe serien tilbake til røttene.

Men dersom man skal snakke om røttene til Resident Evil, er det fortsatt lite som kommer i nærheten av det første spillet i serien. Og snakker man om det første spillet i serien, går tankene fort til det mørke, dystre og skumle herskapshuset i utkanten av Raccoon City. Nettopp disse røttene er det Resident Evil 7: Biohazard forsøker å ta oss med tilbake til, og utrolig nok fungerer mørke, dystre og nedslitte hus fortsatt som et glitrende sted for skrekkspill. For er det én ting man kan si om RE7, er det at spillet gjør Resident Evil-spillene aktuelle igjen som skrekkspill.

I RE7 går vi bort fra serieveteraner som Chris Redfield, Jill Valentine og Leon S. Kennedy. I stedet blir vi introdusert for nykommeren Ethan Winters, en helt vanlig mann som for tre år siden mistet kona under mystiske og uoppklarte omstendigheter. Nå har han imidlertid fått livstegn fra henne, og Ethan reiser til en øde del av Louisiana for å spore henne opp. Reisen tar ham med til et slitt herskapshus midt i bayouen, men til tross for det øde landskapet er ikke huset tomt. Ethan blir tatt til fange av den groteske familien Baker, og Ethans lengste og mest grusomme natt er i gang.

Det første man legger merke til som skiller RE7 ut fra sine forgjengere, er at spillet nå foregår i førstepersonsperspektiv i stedet for tredjeperson. Det er et enkelt og lite grep, men samtidig avgjørende for å gjøre innlevelsen i spillet større og ikke minst forsterke skrekkfaktoren. Dermed kan Resident Evil-serien stille seg på linje med andre skrekkspill som F.E.A.R. og Amnesia, og overgangen er uten tvil en riktig avgjørelse. Innlevelsen blir betydelig høyere i førstepersonsperspektiv, samtidig som det gir deg litt mindre helhetsoversikt enn hva et tredjepersonsperspektiv gjør. Begge deler er viktige elementer for å skape en større følelse av skrekk og mangelen på kontroll, noe også er tilfelle i RE7.

Det tar heller ikke lang tid før man merker forskjellen på det å spille som en trent spesialsoldat skodd for å takle bio-trusler kontra en vanlig mann som knapt nok har rørt et våpen før. Som Ethan har du null trening for å håndtere den slags typen trusler som det du møter i spillet, og i hvert fall ikke en så grotesk, brutal og tilsynelatende sinnssyk familie som Baker-familien. Det er ikke mye som skriker «normalt» når man får hånden sin kappet av, for så i neste øyeblikk å våkne og oppdage at hånden ikke bare er sydd på plass igjen men faktisk fungerer som normalt. Ethans (og spillerens) kamp blir derfor ikke bare mot en familie som vil ham alt annet enn godt, men også mot galskap og noe langt utenfor normalitetens rammer. Da passer det godt å kontrollere en rollefigur som konstant er underlegen og aldri har begrenset med våpen, helse og ammunisjon tilgjengelig.

Det hele pakkes inn i en grafikk og stil som virkelig løfter RE7 opp til nye høyder sammenlignet med både sine forgjengere og andre spill i sjangeren. Med RE7 får vi ikke bare et nytt perspektiv, men også den nye grafikkmotoren (som passende nok heter RE Engine) å leke oss med. Resultatet er uten tvil lekkert. Detaljnivået er svært høyt, realismen er uhyggelig, og ikke minst er spillets bruk av lys og skygge for alvor med på å bygge opp under spenningen. PC-spillere må regne med temmelig høye maks-krav, men det er verdt det.  Selv om noen små grafiske svakheter skinner gjennom av og til, særlig når det kommer til ansiktsanimasjoner, er dette uten tvil et lekkert spill rent grafisk sett.

Kanskje mer avgjørende for et skrekkspill enn grafikken er imidlertid lyden, og også her klarer RE7 stort sett å innfri. Spillet tilbyr riktignok japansk stemmeskuespill, men for en gangs skyld vil jeg ikke anbefale det, da dette er slapt og til tider veldig uinspirerende. Dessuten er det ekstremt tydelig ut ifra leppesynkroniseringen at spillet er ment å spilles på engelsk. Ser man derimot bort fra dette, er lyddesignet i spillet godt gjennomført. Lyder like rundt hjørnet, eller mangelen på lyder fullstendig, er med på å bygge en grøsselig atmosfære. Det er et godt kvalitetstegn for spillet at jeg av og til må ta av seg headsettet for at ikke stemningen skal bli for intens …

Når alt dette er sagt, er det fortsatt mye ved spillet som unektelig knytter det til Resident Evil-serien. Du kan fortsatt bare lagre på visse steder (denne gangen ved hjelp av kassettspillere). Grønne planter er dine beste venner for å regenerere helse. Det er fortsatt bosser i spillet med gigantiske øyne man kan treffe for å overvinne dem. Og hvorfor i all verden Baker-familien har skjulte dører i huset som kun kan åpnes ved å løse noen gåter knyttet til lys og skygge må jo bare fuglene vite (eller, fuglene i spillet er stort sett døde og naglet fast til dører på blodig vis, så kanskje de ikke vet så mye likevel). Dette er med andre ord ikke et spill som gjenskaper Resident Evil-formelen på samme måte det første eller fjerde spillet i serien gjorde i sin tid. Her er det derimot mer snakk om å finne tilbake til en god og velfungerende formel. Det klarer spillet absolutt, til tross for at den siste timen i spillet er noe underlegen resten av opplevelsen.

Etter Resident Evil 6 (et spill jeg likte godt da jeg spilte det, men langt mindre i ettertid) og det heller skuffende Resident Evil: Revelations 2 hadde jeg mer eller mindre avskrevet seriens relevans. Den hatten må jeg nå spise. Resident Evil 7: Biohazard er et meget godt spill, enten man er på jakt etter en god skrekkopplevelse eller bare et veldesignet spill på alle plan. Og jammen meg er det tilgjengelig i VR til PS4 også. Det tror jeg ikke jeg noensinne tør å teste, men for de som har nerver til slikt ser jeg for meg at opplevelsen kan bli svært god.

Score: 9/10