Red Dead Redemption

Det lages altfor få western-spill, men det er kanskje ikke så rart når Rockstar legger lista så høyt som de gjør med Red Dead Redemption.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Ofte føler jeg at «dette burde jeg spilt for lenge siden» er en setning jeg bruker litt for ofte. Likevel må jeg trekke inn setningen igjen denne gangen, for Red Dead Redemption fra 2010 er definitivt et spill jeg burde krysset av på lista for lenge siden.

At jeg ikke har plukket opp det kritikerroste westernspillet før nå skyldes i hovedsak to grunner. For det første har jeg aldri helt klart å falle for Rockstars kjernetitler. Spill som GTA har aldri helt klart å fange meg, og selv om jeg ikke nødvendigvis vil kalle dem direkte dårlige har jeg aldri kjent på behovet for å bruke titalls timer på dem. For det andre, og kanskje langt viktigere i dette tilfellet, var jeg ingen fan av westernsjangeren da Red Dead Redemption kom ut i 2010.

Selv om det første ikke har endret seg nevneverdig med årene, har jeg derimot kommet et godt stykke lengre når det gjelder punkt nr. 2. Jeg har fordypet meg i klassikere som Clint Eastwoods Navnløs-trilogi (og samuraifilmene til Akira Kurosawa som inspirerte disse), Once Upon a Time in the West, nyversjonen av True Grit og ikke minst Tarantinos mesterverk The Hateful Eigtht, men også eminente post-westernfilmer som Unforgiven/Nådeløse menn og There Will Be Blood. Sistnevnte er en viktig definisjon (en kjapp innføring kan dere få av YouTube-kanalen Wisecrack her), for det er absolutt her westernsjangeren finner sin styrke. Det er også her Red Dead Redemption kan plasseres, noe som bare taler til spillets fordel.

Ettersom Red Dead Redemption II i skrivende stund gis ut på PlayStation 4 og Xbox One senere i år og muligens kan defineres som årets mest etterlengtede hos svært mange, følte jeg tiden var moden for å plukke opp forgjengeren. Men ikke bare det. Er man eieren av en Xbox One kan man faktisk få forbedret ytelse dersom man fyrer opp Red Dead Redemption. Xbox One er ikke bare bakoverkompatibel med Xbox 360-spill, det er også flere av spillene som kjører hakket bedre og mer stabilt enn på originalkonsollen, noe som er tilfelle med Red Dead Redemption (se for eksempel Digital Foundrys sammenligning her). Her får man blant annet en jevn og god bildehastighet på 30 bilder per sekund, og er man heldig nok til å eie en Xbox One X kan man faktisk spille herligheten i 4K-oppløsning mot originalversjonens 720p (noe Digital Foundry viser her). Det har med andre ord aldri vært et bedre tidspunkt å plukke opp klassikeren.

Men nok om rammene rundt spillet. På tide å snakke om selve post-westerneventyret. For det er nettopp det Red Dead Redemption er: Et eventyrlig spill som samtidig ikke skygger unna post-westernsjangerens alvor, nedstemthet og dramatikk.

Året er 1911 i den fiksjonelle amerikanske provinsen New Austin. Det ville vesten trekker sine siste åndedrag i en verden hvor maskiner, biler, maskingevær og oljerigger blir et stadig mer vanlig syn, og hvor den ville og utemmede villmarken må vike stadig mer til fordel for sivilisasjonens kontroll og maskinvelde. Det ville vesten er døende, og John Marston er en mann av en utdøende art han også. Vår hovedperson Marston er en revolvermann og tidligere bandemedlem i van der Linde-gjengen som nå blir tvunget av myndighetene til å jobbe for dem, og oppdraget hans er intet mindre enn å jakte ned to av sine gamle våpenbrødre og bringe dem frem for fru Fortuna, døde eller levende. Oppdraget bringer ham til et vilt og ugjestmildt landskap hvor typer som ham blir stadig færre, men hvor nettopp typer som ham har større sjanse for å overleve og få ting gjort.

Om jeg skal oppsummere Red Dead Redemption i ett ord, må det bli det noe unorske ordet «grit.» Her blir vi introdusert for et ugjestmildt og goldt miljø, rufsete rollefigurer og tvilsomme handlinger. Få mennesker vi møter er oppriktig gode, og skulle de mot formodning være det kan du være sikker på at de enten lyver eller har noe annet tvilsomt gods i bagasjen. Lovlydige mennesker er garantert å bli utnyttet, samtidig som de lovløse bandene og gjenglederne kjenner på at deres dager er talte. Det er røft, det er tøft, det er rufsete og nådeløst. Og det er nettopp dette man raskt forelsker seg når man spiler spillet.

Red Dead Redemption tydeliggjør det en gang for alle at gode westernspill er en ekstrem mangelvare i spillbransjen generelt. I et marked hvor førstepersons-skytespill, fantasyspill, science fictionspill, sandkassespill, rollespill, simulatorspill og sportsspill er tilgjengelig i strie strømmer på markedet, er det få spill som plasserer deg i rollen som revolvermann i det ville vesten. Når det så først lanseres et, skader det ikke at det er så bunnsolid gjennomført som det Red Dead Redemption er.

Her venter en stor, vill og åpen verden på deg, og selv om du kan hoppe på en jernbane eller gå til fots er det hesteryggen som er ditt viktigste fremkomstmiddel her. Den ville naturen man rir gjennom er til enhver tid nydelig, og kombinert med dynamisk og stemningsfull musikk fra komponistene Bill Elm og Woody Jackson er resultatet et av de mest stemningsfulle sandkassespillene man har spilt. Man kan naturligvis bruke Fast Travel-funksjoner etter hvert, men for en gangs skyld har jeg latt funksjonen ligge til fordel for å ri fra sted til sted. Det er da du vet et spill gjør noe riktig.

Det hjelper selvsagt også at det hele ser nydelig ut. Red Dead Redemption er kanskje noen år gammelt, men det er et imponerende stykke spill som vet å tyne PS3/Xbox 360-generasjonen til det maksimale. Lys, skygge, animasjoner, natur, bevegelser, folk og fe er svært detaljerte og levende, skjønt flere av de ikke-spillbare rollefigurene kan bli noe stive i ansiktsanimasjonene noen ganger, selv for sin tid. Det er likevel ikke rent sjeldent man bare må stoppe underveis på de lange rideturene og bare nyte utsikten. Industrien er kanskje på vei, men det er fortsatt mye utemmet villmark som kan bergta spilleren i spillet. Farlig og dødelig villmark, ja, men nydelig er den likevel.

Mens man rir kan man snuble over sideoppdrag, møte ville dyr man kan drepe for å sanke kjøtt, skinn eller andre ressurser, og tilfeldigvis snuble over noen som behøver din hjelp. Naturligvis er det alltids en sjanse for at de forsøker å lure deg, og revolveren din bør aldri være langt unna. I beste Rockstar-stil står man fritt til å velge hvordan man skal møte forskjellige situasjoner, og skulle man ty til våpen står du fritt til å velge hvem som skal møte en tidlig død. Dine handlinger får konsekvenser for ditt ry og rykte, og hvordan du blir møtt der du rir fra sted til sted avhenger av hva slags gjetord som går om deg. Ofte er det imidlertid langt å ri mellom de forskjellige hoved- og sideoppdragene, men dette fungerer faktisk til spillets fordel. Ettersom spillet skildrer et vilt og utemmet landskap ville det vært merkelig om det skjulte seg et oppdrag under hver bidige stein, og da er det bedre at oppdragene holder høy kvalitet når man først finner dem.

Som revolvermann vet John Marston å håndtere et våpen, og etter hvert som spillet går sin gang får du opptil flere våpen til din disposisjon, med alt fra rifle til lasso. Takket være et effektivt våpenhjul har du gode muligheter for å veksle underveis i kamp, noe som kommer godt med ettersom skuddvekslingene i spillet fort kan bli intense. Kampene kan komme i form av en-mot-en-dueller i beste westernstil, men som regel er det mer intense kamper hvor man må søke ly og skifte posisjon for ikke å bli omringet. Dekningssystemet fungerer utmerket, og resultatet er et spill ingen kamper føles like, enten de utkjempes fra hesteryggen, på jernbanevogner eller fra stein til stein.

Trenger du et avbrekk fra all volden har selvfølgelig spillet mye å by på også her. Her kan du bryne deg på alt fra håndbak, hesteveddeløp og hesteskokasting til poker, blackjack og andre kort- og terningspill. Mye av det er vanskelig, men med litt trening kan man fort mestre selv de vanskeligste kortspill, og atmosfæren de er med på å skape er det ingenting å si på.

Det er fort gjort å tenke at Red Dead Redemption er perfekt, og i noens øyne er det sikkert også det. Det er innholdsrikt, har en fantastisk godt fortalt historie med et vell av spennende rollefigurer, stemningsfullt og vakkert. Samtidig har det også noe rusk i maskineriet, hvor hovedproblemet faktisk er at historien er for lang. Man kommer til et visst punkt i spillet hvor man forventer at spillet snart er ferdig, men fortsatt har man fem-seks timer igjen med historie som skal fortelles før man er ferdig. Med tanke på at noe av oppdragsstrukturene gjentar seg etter hvert, kunne spillet faktisk vært tjent med å ha en noe kortere historie.

Et lite problem er at spillet ikke gir deg muligheten til å sette opp ditt egen kontrollsystem. Det er sjelden jeg opplever dette som et problem i spill, men i Red Dead Redemption savner jeg dette ettersom kamerainnstillingene ikke er helt slik jeg skulle foretrekke. Et annet lite problem er at spillet ikke er helt fritt for små bugs, men flere av dem skaper uansett såpass komiske situasjoner at det er lett å se forbi dem.

Jeg er glad jeg ikke spilte Red Dead Redemption da det kom ut. På den tiden er jeg redd jeg ville vært ute av stand til å verdsette spillet for det det er verdt. Nå er jeg derimot imponert over det solide stykket arbeid Rockstar la ned i dette spillet, og selv jeg begynner å se lengselsfullt mot lanseringen av Red Dead Redemption II. Dette er en type spill det lages altfor lite av, og som spillbransjen med fordel kunne hatt enda flere av.

Score: 9/10