Rayman Origins

Med Rayman Origins gir den franske rollefiguren Mario hard konkurranse om å være kongen på plattformhaugen.

Teksten er opprinnelig skrevet i februar 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Plattformspill er nesten like gammelt som konseptet dataspill, og man kommer ikke utenom konseptet dersom man er noenlunde interessert i bransjen. Helt siden Super Mario Bros. ble lansert til NES i 1985 har sjangeren vært en publikumsfavoritt som appellerer både til liten og stor. Klarer et plattformspill å kombinere originalitet, lettfattelige kontroller, særpreg og en generelt helhetlig god stemning, er det lite som er så enkelt å sette seg inn i og samtidig vanskelig å mestre som et godt eventyrspill. Dette gjør at sjangeren har en bred appell som er lett å forstå.

Problemet med mange plattformspill er som i sjangere flest: De virkelig gode spillene som glitrer av originalitet og personlig sjarm er få, og blåkopiene så altfor mange. Det er derfor en glede å se at Rayman Originsfra 2011 heldigvis ikke faller i sistnevnte kategori.

Den franske spillfiguren Rayman så første gang dagens lys i 1995 på Playstation, Atari Jaguar, Sega Saturn og MS-DOS. Siden den gang har den leddløse figuren med den abnormt store nesa i skrivende stund spilt hovedrollen i ni spill. Etter det første spillet har serien høstet varierende mottakelse blant publikum og kritikerne, og etter Rayman: Hoodlum’s Revenge i 2005 tok serien en lengre pause (i mellomtiden har spin off-serien Raving Rabbids gjort det stort). Først i 2011 fikk vi et gjensyn med figuren i Rayman Origins, og spillet er langt på vei et spill som bekrefter uttrykket om å vente på noe godt også videre.

Som i plattformspill flest er det lite historie å hente ut av Rayman Origins. Vi får en dialogsfri åpningssekvens der Rayman og vennene hans sover og snorker så høylytt at de holder ei gammel underjordisk kjerring våken, noe som selvsagt gjør henne rasende og forårsaker at verden blir invadert av hevnlystne slemminger. Små, rosa vesen kalt Electoons (en gjenganger siden det første Rayman) blir fanget, og det er opp til Rayman og vennene hans å frigjøre dem og gjenopprette verdensbalansen. Kort sagt: Et bakgrunnsteppe som egentlig ikke har så mye å si for helheten. Rayman Origins er et stort sett dialogsfritt spill, noe som passer godt med spillets målsetting om å nå ut til så mange aldersgrupper som mulig på tvers av lande- og språkgrenser.

Rayman kaster seg ut på eventyr sammen med vennene sine, som blant annet inkluderer bestevennen Globox og noen Teensy-vesener. En sentral del av konsollversjonene av Rayman Origins er at det åpner for samarbeid med opptil fire spillere på skjermen samtidig. Ubisoft har her tydelig hentet inspirasjon fra New Super Mario Bros. Wii, men finpusser formelen og gjør den langt bedre enn sin japanske inspirasjonskilde. Spillet gjør seg uten tvil best når man har tre venner som spiller sammen med en i sofaen, og resultatet er et sosialt plattformspill som både føles kreativt, inkluderende og morsomt. Dessverre forsvinner dette samarbeidsaspektet i de håndholdte versjonene som for eksempel PlayStation Vita.

Noe av det som kanskje skaper størst følelse av kreativitet i Rayman Origins er den grafiske stilarten. Spillet introduserer Ubisofts særutviklede grafikkmotor UbiArt Framework, som tillater utviklerne å scanne ferdige konsepttegninger over til det digitale medium. Formålet med UbiArt er å tillate utviklerne å konsentrere seg om det artistiske aspektet fremfor det tekniske. Resultatet er at Rayman Originshar et grafisk særpreg som virkelig skinner gjennom av kreativitet. At motoren er i stand til å produsere 60 bilder i sekundet i full HD hjelper selvsagt på opplevelsen. Grafisk sett kjører spillet uten problemer, og det er verdt å sette seg ned med Rayman Origins i et par timer bare for å få en smak på den visuelle opplevelsen.

Men ikke bare det grafiske viser sitt særpreg i Rayman Origins. Rayman-spillene har alltid hatt en sjarmerende og egenartet verden, og det er også tilfelle her. Det hviler en deilig sprøhetsfølelse over alt i Rayman Origins, og dette er aldri spillet som tar seg selv høytidelig. Det er bare Rayman som kan klare å få det til å føles helt naturlig at fiender blåser opp som heliumsballonger når man hopper på dem, at flyving gjør seg best når man sitter på ryggen til en stor mygg som skyter spytteklyser på fiendene, og at mediterende gubber med langt skjegg er essensielt for å komme seg videre i spillet der de enten sitter på spikermattene sine eller svever i dyp transe.

Man skal heller ikke glemme musikken, som er kanskje det mest lekne aspektet ved hele spillet. Uansett hvilken verden man måtte befinne seg, vil man kunne høre stemningsfull og situasjonsriktig musikk. Hvem skulle for eksempel tro at munnharpe kunne fungere så bra som et spillmusikkinstrument? Eller at Disney-inspirerte toner er det jeg alltid har savnet når jeg spiller svømmesekvenser i plattformspill? Eller at det å fly på en mygg kan ha en sådan bakgrunnsmusikk som bare øker stemningen enda mer? Rayman Origins er ikke bare et spill som må spilles, det må også lyttes til.

For den som ønsker seg et solid plattformspill uavhengig av konsoll – og som i enkelte tilfeller også tilbyr en festlig samarbeidsmodus – burde valget være heller enkelt. Rayman Origins skinner gjennom med kreativitet og lekenhet, det er lettfattelig og det er ikke minst underholdende. De håndholdte versjonene mister noe av denne solide følelsen av egenart idet samarbeidsfokuset forsvinner, men det er likevel garantert at Rayman Origins vil underholde spillere i alle aldre.

Score: 8/10