Please Knock on My Door

Please Knock on My Door gir et innblikk i et liv preget av kampen mot sosial angst og depresjon, og viser hvordan små valg kan snu opp-ned på tilværelsen.

Teksten er opprinnelig skrevet i oktober 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

For et par uker siden skrev jeg en Gamerartikkel kalt Den mentale spillhelsen: Psykisk helse i spill, hvor jeg fokuserte på titler som tar opp diverse tema knyttet til mental helse og psykiske lidelser. De fleste av spillene jeg skrev om hadde jeg lang erfaring med, men ett spill måtte jeg spille gjennom mens jeg drev research til artikkelen. Det var enmannsprosjektet Please Knock on My Door fra 2017, et spill som nesten i sin helhet er utviklet av Michael Levall.

Hva gjør man når livet tilsynelatende mister mål og mening? Hva gjør man når alt bare blir rutine og alle handlinger er noe man gjør bare fordi man alltid har gjort det? Hvorfor skal man dra seg gjennom arbeidslivets rutine og rytme når det heller frister mer å bare være hjemme? Og når man er hjemme, hvorfor skal man ta seg bryet med å lage mat, vaske opp og dusje når man ikke har noen andre i livet sitt som bryr seg om disse tingene? Er den monotone rutinen og rytmen det som skaper følelsen av isolasjon og depresjon, eller snarere det som holder depresjonen på avstand? Dette er noen av problemstillingene man møter i indiespillet Please Knock on My Door.

Rutiner kan være kjedelige, og når depresjonen og slitasjen melder seg er det fort gjort å la enkle rutiner som rydding og personlig hygiene gli ut. Sagt på en annen måte: Du gidder ikke rydde når du er deprimert. Samtidig illustrerer Please Knock on My Door at nettopp slike rutiner hjelper oss i kampen mot depresjon for å unngå at den får større fotfeste. Spillet illustrerer også på uhyggelig vis at depresjon er en kamp mot sitt indre selv.

Levall brukte tre år på å skrive, utvikle og programmere spillet selv, og tappet fra sine egne erfaringer om kampen mot depresjon og sosial angst i utviklingen av spillet. Dette er også formålet med spillet, hvor du må hjelpe en firkantet, svart og formløs hovedperson å håndtere hverdagen samtidig som følelsen av isolasjon og håpløshet hele tiden trykker seg på. Selve spillet tar ikke stort mer enn 60-90 minutter å spille gjennom én gang, men med flere valgalternativer underveis er det rom for å spille gjennom flere ganger for å se hvor vidt forskjellige utfallene av dine valg faktisk blir. Ut ifra valgene man tar underveis blir også resultatene vidt forskjellige. Noen ganger kan det hele ende lystig, andre ganger med et slags håp, men noen ganger kan det hele ende temmelig mørkt og dystert.

Det spennende grepet som Please Knock on My Door foretar seg er fortellerstemmen. I starten gir den deg velmente og nokså kjedelige råd, som dukker opp som hvit tekst på skjermen. Ta en dusj! Vask opp! Spis mat! Gå hjemmefra i tide slik at du ikke kommer for sent på jobb! Skulle man derimot ignorere stemmen og la de kjedelige rutinene gli ut, kommer depresjonen snikende og overmanner hovedpersonen. Når dette skjer går teksten til fortellerstemmen over fra å være hvit til å bli rød, og tonen blir umiddelbart destruktiv, negativ og nedlatende.

Kontrasten mellom de to fortellerstemmene er formidabel, og illustrerer på uhyggelig vis hvordan vi selv blir våre egne fiender når depresjonen tar tak. Det er også i formidlingen av dette at Please Knock on My Door er på sitt beste. Heldigvis er det mulig å bryte mønsteret, men som spillet også poengterer krever det at vi åpner oss opp mot omverdenen. Dette koster, for det gjør oss sårbare og mottakelige for nederlag, men det er samtidig nødvendig.

Spillet ønsker først og frem å få frem et poeng, og da blir behovet for variasjon i selve spillingen noe mindre. Ulempen med spillet er at det er rutinepreget og gjentakende. Dette er selvfølgelig også noe av poenget, men det gjør samtidig at spillet slettes ikke vil være for alle. En større grad av mangfold og variasjon kunne kanskje spisset spillets pedagogiske poeng ytterligere, men det er samtidig vanskelig å si hvordan spillet kunne gjort dette på en god måte uten å bryte med tematikken og stilen.

Please Knock on My Door er ikke nødvendigvis for alle, men det er samtidig et ypperlig lite spill som vakkert illustrerer hvordan spill som medium kan plassere deg i andres situasjon og lære deg litt om hvordan det er å leve med andre vilkår enn dem man har selv. Levalls egne erfaringer, følelser og opplevelser skinner tydelig gjennom i spillet, og det er ingen tvil om at spillet tar utgangspunkt i noe ekte, dramatisk og ikke minst personlig. Det er et spill som tar deg med til noen av menneskets mørkeste kroker, men det viser også hvor viktig de små tingene i livet kan være.

Score: 8/10