Persona 5

Persona 5 er det japanske rollespillet hvor urban stil, ungdomskultur, funky musikk, utforsking og turbaserte kamper forenes i skjønn forening.

Teksten er opprinnelig skrevet i september 2017, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

«Voksne er skikkelig teite, altså! Hyklerske er de også. Sier at ungdommen må oppføre seg, uten å gjøre det samme selv. De glemmer hvordan det var å være ungdommer, og gjør bare livet vanskelig for de som er yngre. Dessuten bare lyver de og oppfører seg som de vil, uten å ta hensyn til noen rundt dem. Tenk om man kunne gjøre noe med dem? Endre hvordan de tenker og oppfører seg. Det hadde vært noe, det!»

Høres dette ut som tanker og følelser du kan relatere deg til? Velkommen til Persona 5, tidenes beste ungdomssimulator som på toppen av det hele gir deg mulighet til nettopp å endre sinnelaget til teite voksne.

Den japanske rollespill-serien Persona har vært iblant oss i snart tjue år, men langt på vei vært noe for de spesielt interesserte. Noe av forklaringen skyldes kanskje at utgivelsene er relativt få; på tjue år har utviklerne i Atlus kun gitt ut seks Persona-spill i hovedserien (til sammenligning har alle Pokémon-spill noensinne blitt gitt ut innenfor samme tidsrom). Forrige spill i hovedserien var Shin Megami Tensei: Persona 4, som ble gitt ut til Playstation 2 i 2008, og selv om spillet ble relansert til Playstation Vita i 2012 under tittelen Persona 4 Golden vitner det om at det har gått noen år siden forrige lansering.

Når sant skal sies har jeg før Persona 5 hatt til gode å spille et Persona-spill, til tross for at jeg kjøpte Persona 4 Golden til PS Vita omtrent da det ble lansert. Derimot har jeg spilt 2012-tittelen Catherine, en selvstendig tittel fra samme utviklerteam, og det var et spill som absolutt ga mersmak. Med lanseringen av Persona 5 til Playstation 4 i april følte jeg derfor tiden var inne til å bryte den dårlige trenden.

Angrer jeg? Ja. Jeg angrer på at jeg ikke har prioritert Persona høyere tidligere.

Persona 5 plasserer deg i rollen som en ung japansk videregående elev som en kveld griper inn idet han går forbi en kvinne på gaten som blir antastet av en beruset mann. Du redder kvinnen, men mannen som blir dyttet ned av deg ender opp med å saksøke deg, og siden mannen tydeligvis har høytstående kontakter blir du dømt til ett års tilsynsstraff. Du ender opp hos en morsk kaféeier i Tokyo, og her begynner din nye tilværelse hvor du får streng beskjed om at den minste form for opprør eller overtredelse vil føre til ungdomsfengsel.

Så langt alt vel, men freden varer naturlig nok ikke. En mystisk app dukker plutselig opp på telefonen din, og ved en tilfeldighet oppdager du at appen tar deg med til en skyggeverden hvor folks indre følelser, underbevissthet og begjær manifesterer seg. I dette metaverset finner man også palass, et forvrengt bilde av virkeligheten som manifesterer seg i underbevisstheten hos dem med de sterkeste begjærene. Når det første palasset du støter på tilfeldigvis viser seg å være din egen nye skole, hvor skolens gymlærer ser på skolen som sitt personlige slott hvor han er kongen som kan misbruke mannlige elever fysisk og kvinnelige elever seksuelt, er det på tide å slippe løs sin indre rebell og gjøre opprør.

Grunntematikken i Persona-spillene er hentet fra de psykologiske teoriene til Carl Jung, som presenterte persona som personligheten en person presenterer for andre i motsetning til ens sanne natur. Begrepet persona stammer dessuten fra latin og viser til maskene som etruskiske skuespillere brukte. Alt dette spiller inn i hvordan Persona 5 er bygget opp. Et grunnleggende tema for spillet er opprør, og i Persona 5 er det først når rollefigurene våre befinner seg i metaverset at de er i stand til å gjøre opprør. Deres rebelske sanne natur kan derimot først slippes løs når de kaster masken – noe de bokstavelig talt gjør i metaverset, ofte under ganske dramatiske omstendigheter – og ved å kaste masken slipper de løs sin sanne persona, som i Persona 5 tar form som et mektig vesen som bistår deg i kamp. Tematikken mestres på ypperlig vis gjennom hele spillet, og det er et mektig vitnesbyrd til hvordan vi i dagens storsamfunn forholder oss til hvordan vi føler at folk skal se oss kontra hvordan vi faktisk er og føler oss.

For det er nettopp i de personlige historiene til rollefigurgalleriet vi finner noe av det mest solide med hele Persona 5. Historier om opprørske tenåringer finner vi nok av, og japanske spill og serier satt til videregående skoler går det tretten i dusinet av. Persona 5 makter imidlertid å utnytte sjangeren til å skape en eksepsjonelt god historie, båret av troverdige scenarier (innenfor spillets premiss, naturlig nok) og et særdeles godt persongalleri. Atlus forstår opplagt hva moderne tenåringer har å slite og rutte med generelt, og japansk ungdom spesifikt. Det er lett å bomme når man skal skildre ungdomskulturen, men Persona 5 treffer overraskende godt. Som sagt skal rollefigurene har mye av æren for dette. Flere av dem kan virke forutsigbare ved første øyekast, men bare vent til du begynner å grave litt dypere i historien. Fysisk, psykisk og seksuelt misbruk, skyldfølelse, skam, tvangsekteskap og utnyttelse er bare noe av elendigheten som etter hvert dukker opp, og kallet til å gjøre noe med råtne voksne som forårsaker slik elendighet blir bare større og større etter hvert som spillet går sin gang.

Spillmekanikken i Persona 5 er todelt. Den ene delen utspiller seg i den normale verden, og her fungerer spillet mer eller mindre som en dagliglivssimulator. Du går på skolen, svarer på spørsmål, går opp til eksamen, henger med venner, spiller dataspill, går på arkaden, tar et bad, går på kino, jobber mange deltidsjobber, spiser ute, trener, spiller baseball, og kanskje du til og med drar på en date. Listen over aktiviteter du kan gjøre i Persona 5 er lang, og prioriteringens kunst er aldri enkel. Å henge med venner vil forsterke relasjonen, som igjen vil gi deg fordeler både i hverdagen og i metaverset. Samtidig kan det å gå på jobb eller se en film styrke noen av evnene dine, sånn som sjarm, mot eller kunnskap, som igjen kan gi deg tilgang på nye aktiviteter, evner eller redskaper.

Den andre delen som utspiller seg i metaverset er derimot vesentlig annerledes. Her inntar du rollen som Joker, lederen av The Phantom Thieves som infiltrerer palasser i metaverset med mål om å trenge inn i palassets innerste avlukke og stjele eierens skatt. Skatten representerer nemlig kjernen i palasset, en enkeltgjenstand som legemliggjør hva som fikk palasset til å vokse frem i eierens indre til å begynne med. Å stjele denne skatten vil få palasset til å kollapse, endre eieren onde natur og få dem på bedre veier. Veien gjennom palassene er imidlertid lang, vanskelig og full av farer, ikke minst på grunn av alle Shadows som lusker rundt og er klare til å kjempe mot deg. Kampene er turbaserte i beste old-school rollespillstil, men aldri kjedelig. Dessuten introduserer spillet deg stadig for noen nye elementer i løpet av de tjue første timene, slik at kampsystemet blir enda mer innholdsrikt og balansert.

Enten du befinner deg i det moderne Tokyo eller i metaverset kan du forberede deg på et ekstremt stilfullt, veldesignet og ganske enkelt kult eventyr. Alt av klær, menyer, farger, tekstvinduer og det helhetlige designet oser av en særegen stil, men selv om stilen nesten kan virke rotete til å begynne med er den utrolig stilren og kul. Tokyo føles virkelig som det urbane mekka det faktisk er, og gjenskapelsen av Tokyo i spillet er virkelig imponerende (jeg fant faktisk frem på togstasjonen i Shibuya i starten av spillet basert på mine faktiske turer gjennom stasjonen). I metaverset er det derimot tyv-motivet som går igjen, og her samler Persona 5 alt det kan av inspirasjon fra heistfilmer, gentlemenstyver og andre røverhistorier gjennom tidenes løp. Ikke minst er det utrolig moro å se hvor mye inspirasjon teamet i Atlus har hentet både fra Maurice Leblancs romanfigur Arsène Lupin (din/Jokers persona heter endatil Arsène) og den klassiske japanske manga- og animeserien Lupin the 3rd basert på den franske romanfiguren.

Mer enn noe annet er det likevel musikken som virkelig setter stemningen på plass. Gjennom årenes løp har jeg hørt mye bra spillmusikk, men så bra musikk som det man møter i Persona 5 skal man lete lenge etter. Hele lydsporet består av tre plater med pur musikkglede, og med spor som Wake Up, Get Up, Get Out There, Life Will Change, Beneath the Mask, Price, Layer Cake og Rivers in the Desert er det mer enn nok herlighet å hente ut av dette lydsporet. Egentlig bør du bare gjøre deg selv en tjeneste og høre gjennom hele lydsporet, enten du har tenkt å spille spillet eller ikke, for dette er musikk av ypperste kvalitet som bør få dansefoten til å trampe hos mang en lytter.

All ros til tross, så har Persona 5 et par små svakheter. De fleste er enten ubetydelige eller smaksbetinget, men jeg tror de fleste kan være enige om at spillet er en smule for langt. På den ene siden har jeg ønsket at spillet aldri skulle ta slutt, men på den andre siden tør jeg påstå at det siste palasset i spillet føles som et aldri så lite antiklimaks. Det er her spillet synker mest ned i JRPG-klisjeene, noe jeg synes spillet ellers makter å unngå ved å spille på klisjeene snarere enn å ende opp i dem.

Et svakt siste kapittel til tross var det med vemodighet jeg omsider la fra meg håndkontrollen da rulleteksten begynte å gå over skjermen. Persona 5 er først og fremst et spill hvor vennskap og kameraderi spiller en sentral rolle, og før du vet ordet av det har ikke dette bare blitt en historie om hovedpersonens vennskap. Det har blitt dine vennskap og din historie med The Phantom Thieves, og i likhet med alle gode vennskap er avskjed en trist greie. Men de gode opplevelsene, de gode historiene og de gode minnene vil du fortsatt ha, og de vil sitte igjen mange år senere.

«We’re here to take your heart», står det på baksiden av Persona 5-spillcoveret. Sjelden har en tagline vært mer korrekt.

Score: 10/10