Persona 5 Strikers

Persona 5-gjengen har sommerferie og reiser på road trip Japan rundt. Gjensynet byr naturligvis på nye eventyr, men dessverre ikke med en like treffsikker formel som sist.

Helt siden sommeren 2017 har jeg snakket varmt om det japanske rollespillet Persona 5, som har seilt rett inn som en av mine absolutte favorittspill innenfor sjangeren noensinne hvor den råder sammen med spill som Final Fantasy VI og Chrono Trigger. Det er noe med hele formelen i Persona 5 som gjør det til en fabelaktig opplevelse: Persongalleriet, stilarten, musikken, utforskningen, kampsystemet, historien, de underliggende temaene og lasset av sideaktiviteter. Selv menysystemet oser av ekstrem selvsikkerhet og en urban hipphet som bare er umulig for meg å mislike. Jeg likte Persona 5 såpass godt at jeg i fjor spilte gjennom den utvidede versjonen Persona 5 Royal, og tilbrakte lett 120 timer på å gjøre absolutt alt spillet hadde å by på (jeg samler sjelden på trofeer i spill, men for Persona 5 Royal måtte jeg gjøre et unntak).

Det sier seg dermed selv at jeg er midt i målgruppen for mer innhold med Persona 5-gjengen, og jeg har dermed testet både det eminente dansespillet Persona 5: Dancing in Starlight og dungeon crawler-spillet Persona Q2: New Cinema Labyrinth. Nå venter jeg mest i spenning på det neste hovedspillet i serien, alternativt det neste spillet i moderserien Shin Megami Tensei, men før vi kommer så langt har Persona-studioet enda et spill på lager, nemlig Persona 5 Strikers.

Det er sommer i Japan, og vår hovedperson har sammen med katten Morgana reist en tur tilbake til Tokyo for å besøke Phantom Thieves-gjengen og tilbringe sommeren sammen. Naturligvis går ikke dette like smertefritt som forventet, og før vi vet ordet av det er våre venner plutselig tilbake til metaverset, underbevissthetens verden. Dette skulle i praksis ikke lenger være mulig, men takket være den nye smarttelefonappen EMMA (en ekvivalent til Siri eller Alexa) havner fantomtyvene igjen i en mystisk verden iført sine klassiske forbryterantrekk. Med kjendiser som benytter metaverset for å stjele til seg andre menneskers beundring og oppmerksomhet er det åpenbart at fantomtyvene ikke kan la dette gå upåaktet hen, og sommerferien blir dermed en road trip til ulike japanske byer for å spore opp ugjerningsmennene og sette skapet på plass.

I motsetning til de to ovenfornevnte spin off-titlene er dette et spill med en faktisk og fullverdig historie som fortsetter der Persona 5 slutter. Mens Persona Q2 er en spin off-historie som ikke har noe direkte å si for Persona 5, er Persona 5 Strikers en genuin oppfølger med den samme gjengen. Det vil si, den samme gjengen som i Persona 5. De nye rollefigurene og begivenhetene som ble introdusert i Persona 5 Royal er ikke referert til her, noe som virkelig er synd. Eventuelle valg du tok i enten Persona 5 eller Persona 5 Royal får heller ingen konsekvenser her, som hvilke evner du valgte å fokusere på eller hvem du valgte å date. Dette setter en liten demper på opplevelsen, men det føles likevel herlig å få et genuint gjensyn med Persona 5-gjengen. Det tok meg ikke mer enn et kvarter før jeg var fullstendig oppslukt og den gode Persona-følelsen satt som et skudd igjen, og det slo meg hvor oppriktig glad jeg er i denne gjengen. Persona 5 Strikers føles ikke bare som et gjensyn med gamle og gode venner for vår hovedperson, det er noe spilleren også vil kjenne på.

Det er mye som er kjent med strukturen i Persona 5 Strikers. Våre venner kommer over en person med mindre gode intensjoner og må infiltrere metaverset for å sette en stopper for skurkens manipulative handlinger. I Persona 5 måtte våre venner infiltrere såkalte palass, strukturer konstruert i metaverset av skurkenes sterke negative følelser, og stjele skatten derifra for å iverksette en såkalt «change of heart». I Persona 5 Strikers opererer man med jails, hvor en såkalt Monarch benytter appen EMMA til å stjele folkemengdens ønsker og begjær for å bygge opp seg selv, og fantomtyvenes oppgave blir dermed å frigjøre disse ønskene for å trigge skurkenes omvendelse i det virkelige liv. Dette er en syklus som gjentar seg flere gangen gjennom spillets gang mens våre venner prøver å komme til bunns i det store, helhetlige mysteriet, slik som koblingen mellom EMMA og metaverset.

Til tross for at historien ikke når helt opp til samme kvalitet som forgjengeren er det en god historie som ligger til bunn også her. Vi møter personer med sammensatte motiver for sine handlinger, og dypdykket i metaversets fengsler blir også en utforsking av personlige traumer og tragiske enkelthistorier. Samtidig blir vi enda bedre kjent med våre venner og stifter nye bekjentskaper underveis. Det hele skaper dermed en historie som ikke føles som en billig spin off, men en faktisk fortsettelse. Dessuten er tanken om en road trip Japan rundt for å lete etter monarker ganske god, ikke minst fordi gjenskapelsen av de ulike japanske byene er ganske gode. De fleste av oss nordmenn kan ikke reise på tur til Japan ennå i 2021, men Persona 5 Strikers gir meg genuint lyst på en lignende road trip.

Det er imidlertid noen vesentlige strukturelle forskjeller i Persona 5 Strikers sammenlignet med forgjengeren, og det er her problemene også begynner å melde seg. Dette dreier seg i hovedsak om sideaktiviteter og spillets kampmekanikk, men også om ting som grafisk flyt og nivådesign.

Persona 5 er et japansk rollespill med et kampsystem som er 100% turbasert. Dette kan føles tregt og kjedelig for noen, men det er samtidig et ekstremt velutviklet system som gir spilleren total kontroll og oversikt over kampene. Persona 5 Strikers er derimot et spill hvor Persona møter Dynasty Warriors-formelen, en formel som flere spillere de siste årene har stiftet bekjentskap med gjennom spill som One Piece: Pirate Warriors, Fire Emblem Warriors eller Hyrule Warriors: Age of Calamity. I spill med Warriors-kampsystemet møter man opptil hundrevis av fiender på kartet samtidig og juler dem opp med tilnærmede superkrefter, hvor fremgangsmåten for hvordan dette skjer varierer ut ifra hvilken serie man tar utgangspunkt i. Persona 5 Strikers lar deg kjempe mot flere titalls fiender samtidig, hvor hver av fantomtyvene har et lett angrep og et tyngre spesialangrep. I tillegg kan man bruke magi ved hjelp av ens persona eller skyte med sitt respektive skytevåpen. Med jevne mellomrom kan man aktivere sterke Showtime-angrep, og skulle fiendens forsvar gå helt i oppløsning kan man foreta et såkalt All-Out Attack der alle fantomtyvene denger løs på fienden i en kaotisk mølje.

Som de aller fleste Warriors-spill er dette en formel som har sine styrker og svakheter. Den fungerer greit til sitt formål, men den blir også fort kaotisk og uoversiktlig. I lengden blir det også gjentakende og kjedelig å skulle bryne seg på de samme fiendene hundrevis av ganger på akkurat den samme måten. Bedre blir det ikke av at vanskelighetsgraden er ekstremt vekslende, hvor kampene kan gå fra å være ren plankekjøring til å bli overraskende vanskelige. Sammenlignet med kampsystemet og progresjonsgraden man finner i Persona 5 er det til tider ganske frustrerende å spille Persona 5 Strikers, ikke minst fordi det fremstår som rotete og uten den samme grad av kontroll man møter i Persona 5. Det hjelper heller ikke at kamerasystemet ikke alltid er like presist.

Det som likevel amputerer Persona 5 Strikers mest er at alle sideaktiviteter er redusert til et minimum. Alle som har spilt et Persona-spill kjenner igjen den grunnleggende formelen i spillene: Man går på skolen på dagtid, og etter skoletid må man bestemme seg for hva man skal bruke tiden på. Skal man utforske metaverset? Skal man henge med venner, jobbe for å skaffe litt ekstra penger eller kanskje studere litt? Hvilke vennskap skal man pleie, og hvem ønsker man å inngå et romantisk forhold til? Time management er et sentralt problem i Persona-spillene, men det er også en del av moroa. I Persona 5 Strikers er alle slike sideaktiviteter i praksis fjernet, og spillet består nesten utelukkende av å utforske metaverset, gjøre et par ting i byen man befinner seg i og deretter reise videre til neste by. Dette gjør at en stor del av Persona-opplevelsen mangler, og dette gjør at man savner selv småting man ellers ville opplevd som fyllmateriale. Man innser hvor viktige disse sideaktivitetene og relasjonene som kan bygges gjennom dem i Persona-spillene faktisk er, og med en gang de mangler uteblir også deler av Persona-opplevelsen.

I tillegg til disse to kritiske faktorene er det også andre ting i Persona 5 Strikers som setter en demper på opplevelsen. Nivådesignet i de ulike fengslene man skal utforske føles ikke i nærheten av like gode som palassene i Persona 5, hvor det å pushe videre alltid føles spennende og givende. I tillegg er det noe med animasjonene og bevegelsene i spillet som ikke føles riktig. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men det hele føles til tider som en litt billig kopi av originalen. Spillet lar deg stille inn hvorvidt du ønsker å prioritere bildekvalitet eller bildehastighet, uten at dette helt ser ut til å utgjøre en stor forskjell når det kommer til «kopifølelsen».

Hva så med musikken? Det groovy lydsporet var avgjørende for manges opplevelse av Persona 5, og det er godt å høre at også Persona 5 Strikers har mange kule toner å by på. Det er flere nye spor her som er vel verdt oppmerksomheten din. Spillet byr også på nytolkninger av gamle spor, med varierende resultat. Noen av dem fungerer greit til sitt formål, men det beste sporet fra Persona 5-soundtracket (Rivers in the Desert) har de faktisk klart å ødelegge.

Persona 5 Strikers gjenstår som en litt blandet opplevelse. Historien og stemningen er det ingenting å si på, og jeg har kjent på en genuin følelse av varmt og kjært gjensyn med en vennegjeng jeg er overraskende glad i. De nye fortellingene og rollefigurene er spennende og interessante, og Japanturen man legger bak seg inspirerer til gjentakelse i det virkelige liv. Dessverre preges også spillet av et kampsystem og nivådesign som ikke er i nærheten av å by på samme moro som originalen, og fraværet av sideaktiviteter i beste Persona-stil gjør at spillet føles tamt og innholdsløst med unntak av hovedhistorien. Spillet lykkes på visse områder, men det er ikke helt den oppfølgeren jeg skulle ønske.

Score: 7/10