Ninja Gaiden 2 Black

Team Ninja åpner «Year of the Ninja» med nok en nyversjon av Ninja Gaiden II, som leverer akkurat det man forventer: Brutal, blodig og underholdende action.

I januar dukket Team Ninja overraskende opp på Xbox sin Developer_Direct-sending og erklærte 2025 for å være «Year of the Ninja.» Med 2D-spillet Ninja Gaiden: Ragebound kunngjort før nyttår og lanseringen av Assassin’s Creed Shadows på trappene våren 2025 kunne det i seg selv vært grunn for en slik påstand, men Team Ninja la handling bak ordene sine. I sendingen kunne de kunngjøre at hack-and-slash-serien Ninja Gaiden gjenoppstår til høsten med Ninja Gaiden 4. Som om ikke det var nok utvikler de spillet i samarbeid med PlatinumGames, et studio som har levert noen av de beste spillene innenfor sjangere i form av Bayonetta-serien og Metal Gear Rising: Revengeance. For å varme opp til høstens mest intense actioneventyr hadde de enda en overraskelse på lur i form av en nyversjon av Ninja Gaiden II, nå utviklet i Unreal Engine 5, som ble lansert samme dag som presentasjonen fant sted.

Før FromSoftware inntok tronen som kongen av «brutalt vanskelige spill» var Ninja Gaiden på den originale Xbox blant herskerne innenfor sjangeren. Dette ble fulgt opp med Ninja Gaiden II til Xbox 360 i 2008, som leverte en fortsatt brutal men hakket mer balansert spillopplevelse. Spillet ble senere konvertert til PlayStation 3 i form av Ninja Gaiden Sigma 2 i 2009, som igjen ble portet til nyere konsoller i Ninja Gaiden: Master Collection i 2021. Denne gangen har Team Ninja imidlertid valgt å bygge spillet opp igjen i Unreal Engine 5 for å sikre en flytende spillopplevelse opp til dagens standard.

De færreste spiller Ninja Gaiden-spillene for historiens del, og det som er her er uansett nokså tynt. Ryu Hayabusa, den fremste ninjaen i drageklanen som vokter dragenes blodslinje og våpen, blir kastet inn i en konflikt hvor den onde edderkoppklanen angriper landsbyen og stjeler med seg en gammel gjenstand som kan gjenopplive en gammel erkedemon. Sammen med CIA-agenten Sonia reiser Ryu verden rundt for å stoppe monstre, knerte de fire store demonlederne og forhindre erkedemonens retur til vår verden.

Det hele er i praksis bare staffasje for å gi deg en unnskyldning til å sparke rumpe, og der har Ninja Gaiden-spillene alltid levert. Som hack-and-slash-spilll handler hele serien om å være den mest dødelige ninjaen i gården, og Ryu Hayabusa levner ingen tvil om at han er kvalifisert for jobben. Iblant får du noen kapitler som lar deg spille som de kvinnelige ninjaene Momiji og Ayane eller demonjegeren Rachel fra det første spillet, men selv om våpnene deres er noe annerledes er de grunnleggende mekanismene de samme. Her svinges våpnene så blodspruten står i alle ender, hvor det hele handler om frenetiske kamper der motstanderne helst skal miste noen lemmer underveis slik at de blir åpne for brutale avslutningsmanøvere. Etter hvert åpner du også opp nye våpen med sine egne og voldsomme avslutninger. Dette er med andre ord brutalt og slettes ikke for alle, men for de som har vært ute en voldelig jazzballett før er det ingen tvil om at spillet gjør en god jobb med å servere akkurat som forventet. Det er ikke helt oppe på nivå med de aller beste i klassen i dag, men det er ikke langt unna.

Når sant skal sies er det litt pussig at valget falt på akkurat Ninja Gaiden II når et spill i serien først skulle pusses opp, ettersom Sigma-utgaven som er å finne i Master Collection (mer om denne i en egen tekst i nær fremtid) fortsatt holder seg temmelig bra. Da viser det første spillet langt mer tydelige alderstrekk, og både spillmekanisk og historiemessig hadde det hatt godt av en oppdatert utgave. Det originale Ninja Gaiden II markerte på sin side en overgang til en ny konsollgenerasjon der serien tok spranget fra Xbox til Xbox 360, et hopp det klarte svært godt og som det fortsatt er mulig å gå tilbake til i dag uten at det blir altfor krevende for en moderne spiller.

Dermed er det ikke de store strukturelle endringene som er gjort i Ninja Gaiden 2 Black, som i praksis følger de samme løypene som tidligere utgaver av spillet. Team Ninja sier at spillopplevelsen er mer balansert enn noen gang, men det er vanskelig å skimte de store forskjellene på stående fot. Banene og fiendene er for det meste like, det er ingen nye nivåer som er lagt til den oppussede utgaven og kontrollsystemet er i stor grad det samme. På sistnevnte område savner jeg et system som låser deg inn på konkrete fiender, men du beholder likevel overraskende god kontroll på kampene til tross for at dette mangler. Helt identisk er nyversjonen likevel ikke, og pussig nok mangler det faktisk innhold fra tidligere utgaver, hvor for eksempel første bane mangler en mellomboss i form av en kjempestor levende statue som først dukket opp i Sigma-utgaven. Disse endringene er ikke kritiske for opplevelsen, men det er interessant å påpeke at nyversjonen tar bort innhold fremfor å legge til.

Den største endringen er derfor å finne på det visuelle området, hvor spillet gjør en god jobb med å få det hele til å se elegant og smidig ut uten at det gjør noen store grafiske revolusjonerende grep. Her får du en opplevelse som kjører i 60 bilder per sekund uten å blunke, hvor alt samtidig ser silkemykt og pent ut underveis uten at man støter på mangelfulle teksturer eller kornete bilde underveis. Menyene og brukergrensesnittet er også oppdatert, lyseffektene er bedre, teksturene penere og oppløsningen høyere.

Ninja Gaiden 2 Black vet akkurat hva det skal være: Et visuelt pent spill som byr på mye hardkokt action, store kamper, ninja-akrobatikk og brutale avslutninger mot fiender som nekter å gi seg så lenge de fortsatt kan åle seg langs bakken. Det er verken dypt eller elitistisk, men byr i stedet på en tanketom og samtidig underholdende opplevelse. Resultatet er vellykket og viser at spillaction av Xbox 360-sorten fortsatt er i stand til å underholde. Ninja Gaiden II Black er en god start på ninjaåret 2025 hvor vi kan vente oss titler som Ninja Gaiden 4, Ninja Gaiden: Ragebound og Shinobi: The Art og Vengeance.

Score: 8/10