Neva

Skaperne av Gris er tilbake for å levere nok et audiovisuelt kunstverk som setter følelsene i sving.

Spillåret 2018 var absolutt et sterkt år med mange verdige kandidater til prisen for årets beste spill, og frem til desember lå God of War på en klar førsteplass hos meg. Så, plutselig og ut av intet dukket det opp et lite spill fra sidelinjen som høstet den ene toppkarakteren etter den andre. Selv i det travle desembertempoet måtte jeg sjekke ut hva dette var for noe, ettersom det ble sagt at spillet ikke var særlig langt. To-tre timer senere måtte topplisten for årets beste spill skrives om, for sjelden har jeg opplevd en spilløkt som har konsentrert så mye fortelling, følelser og innhold inn på så kort tid.

Spillet jeg sikter til er Gris (ikke som i dyret, men som i det spanske ordet for fargen grå), debutspillet til det spanske Nomada Studio. At studioet er bygget opp av kunstnere som ønsker å lage spill i stedet for motsatt kunne merkes i hele spillets DNA, fra det maleriske visuelle uttrykket til det eksepsjonelt kraftfulle og emosjonelle lydsporet til musikergruppa Berlinist. Uten bruk av ord eller tekst klarte Gris å formidle en mektig fortelling om sorg, og spillet fremstår som ett av de beste eksemplene på at spill er kunst og at man ikke kan bedømme spillkvalitet basert på dets lengde.

Med alt dette i bakhodet er det klart at forventningene til Nomada Studios neste prosjekt har vært høye. Det kunne fort vise seg at de spanske utviklerne bare hadde ett godt kort for hånda, men heldigvis beviser Neva at dette ikke er tilfelle, selv om Nomadas karakteristiske kjennetegn fortsatt er tydelig til stede.

Etter en dramatisk åpning blir vår menneskelige hovedperson (som ifølge internett heter Alba) ansvaret for å oppdra den foreldreløse ulven Neva. Gjennom et år med vakre og skiftende årstider må Neva oppdras fra valp til voksen, en ferd som ikke er uten sine utfordringer. Skogen hjemsøkes nemlig av dødelige krefter, og Alba må ikke bare beskytte Neva fra farene, men også lære henne å imøtekomme og håndtere det som livet bringer.

Mens den overordnede tematikken i Gris var sorg, er Neva en historie om foreldrerollen og følelsene knyttet til dette. Utviklerne i Nomada har fortalt hvordan pandemi, økende klimakrise (som de merker ekstra godt i Spania) og andre utfordringer i dagens landskap har satt sitt preg på dem de siste årene, ikke minst fordi flere i studioet har blitt foreldre og kjenner på både glede og frykt for fremtiden. Dette er tanker og følelser som videreformidles på mesterlig vis, selv ovenfor en barnløs spiller. På et personlig plan traff nok Gris hardere og nærmere hjertet, spesielt der og da, men Neva klarer i likhet med sin forgjenger å si mye uten bruk av språk.

Mye av årsaken til at Neva treffer så godt som det gjør er det audiovisuelle uttrykket som Nomada Studio har blitt så kjent for. Nok en gang briljerer de med et estetisk kunstverk i spillform, der strek, fargetoner og estetikk gjør det som skal til for å formidle både stemning og narrativ. Måten naturen, skogen, ulven Neva og de dødelige kreftene er skildret gir noen herlige assosiasjoner til de klassiske Studio Ghibli-filmene Prinsesse Mononoke og Chihiro og heksene, uten å være på plagiatnivå. Flyten i spillet er sømløs, skiftet mellom årstidene er nydelige og sammenblandingen av natur og menneskelige konstruksjoner slutter aldri å fascinere. Dette suppleres naturligvis med nok et utsøkt lydspor fra Berlinist, som igjen melder sitt kandidatur for årets mest harmoniske og emosjonelle lydspor som vekker en følelse av velbehag og uro på en og samme tid.

Gjennom spillets gang må Alba følge Neva i overgang fra valp til fullvoksen ulv. Dette betyr at samarbeidet mellom de to fortoner seg forskjellige i de ulike stadiene. Til å begynne med må Alba hjelpe Neva med å finne frem, bli trygg på seg selv og beskytte henne mot farer. Etter hvert vil Neva bli større og sterkere slik at også hun kan bidra, men da er det opp til Alba å være den vise, trøstende og veiledende stemmen som holder henne tilbake når hun står i fare for å gå for langt eller miste kontrollen. Måten de to samarbeider for å navigere det turbulente landskapet fungerer svært godt, og ved hjelp av velbalansert tempo og lengde på de ulike scenariene blir overgangene også gode. Det er alltid spennende å finne veien videre i Neva, samtidig som at det ikke tar for lang tid før du blir introdusert for noe nytt og annerledes.

Den største forskjellen mellom Neva og forgjengeren er at dette spillet byr på et kampsystem. Dette betyr også at det er mulig å dø underveis, men for spillere som først og fremst kommer for den narrative opplevelsen byr spillet heldigvis på en enkel modus. Alba selv har et sverd som gjør skade og regenererer helse, mens Neva etter hvert lærer seg å kaste seg mot fiender og bite dem fast. Til sitt formål fungerer dette systemet godt, men det blir aldri spesielt dypt. Jeg vil ikke si at fortellingen blir dårligere av dette, men fra et spillmekanisk perspektiv kunne det gjerne vært utbrodert litt mer.

Neva er nok et eksempel på at en klar og tydelig visjon kanskje er det viktigste utgangspunktet for å skape gode spillopplevelser. Det narrative utgangspunktet og det audiovisuelle uttrykket sørger for nok en tankevekkende, unik og minneverdig opplevelse, som først og fremst holdes tilbake av et litt slunkent kampsystem og en tematikk som muligens ikke treffer like godt som i Gris, skjønt sistnevnte har mest med personlig erfaringsgrunnlag å gjøre. Ventetiden har ikke vært forgjeves, og jeg håper virkelig Nomada fortsetter å få både anerkjennelse og suksess, for dette er et studio jeg vil se enda mer av.

Score: 9/10