Milkmaid of the Milky Way

Anmeldelsen er kanskje ikke skrevet på rim, men det er spillet som anmeldes. Ikke verst når det hele er levert av én mann!

Nyttårsløfter kan være så mangt, men i flere år på rad har jeg hatt et halvhjertet løfte om å spille flere norske spill. Norge er riktig nok ikke den største aktøren på spillmarkedet, men det lanseres flere norske spill enn vi skulle tro, og som norsk spillanmelder har jeg derfor lenge hatt et ønske om å rette større fokus på denne delen av spillbransjen. Dessverre har dette nyttårsløftet fislet ut i sanden som nyttårsløfter pleier å gjøre, men i 2023 skal jeg gi dette et nytt forsøk.

Med nyttårsløftet ønsker jeg først og fremst å være mer oppmerksom på nye spill som kommer fra Norge, og med både Snusmumriken (Skufkin), Teslagrad 2 og Vikings on Trampolines på trappene kan 2023 bli et uvanlig bra år for norske spill. Det er imidlertid ingenting i veien for å utforske den eldre katalogen litt også, og da passer det at jeg har to norske spill på Switch. Ikke bare det, men begge spillene er utviklet av én og samme mann, Mattis Folkestad.

Det første spillet til Mattis er Milkmaid of the Milky Way, et pek-og-klikkspill fra 2017 som tar sikte på å levere en opplevelse som ligner det man fikk innenfor sjangeren på 80- og tidlig 90-tallet. Her er det med andre ord sjangermestre som Sierra og LucasArts som er hovedinspirasjonskildene (noe det også refereres til i spillet på en festlig måte), men spillet går heller ikke av veien for å gå sine egne, kreative veier, ikke minst når det kommer til setting og gjennomføring.

I Milkmaid of the Milky Way følger vi historien til Ruth, ei budeie i den norske fjellheimen anno 1929. Verden er i endring, urbaniseringen skyter fart og industrialiseringen øker stadig i omfang, noe som får konsekvenser for folks levesett og matvaner. Den slags er ikke lett for ei enslig budeie som også er forhindret fra å bruke sin intellektuelle kapasitet på grunn av kortene livet har delt ut til henne, men det hele tar en brå vending idet kyrne hennes blir kidnappet av mystiske vesener som åpenbart ikke er fra Norge.

Noe av det mest sjarmerende med Milkmaid of the Milky Way er settingen, hvor det enkle norske landsens liv fra hundre år tilbake settes i kontrast med det overjordiske og fremtidsmoderne. Måten den norske seterkulturen er skildret på er kanskje ikke ekstremt omfattende, men den skaper en fin start på spillet som også er med på å formidle noe av norsk kultur mange kanskje ikke kjenner til, både her til lands og særlig i utlandet. Historien er enkelt fortalt, men den har også noen dype og rørende elementer over seg, som for eksempel fokuset på jenters manglende tilgang på utdannelse til tross for deres intellektuelle kapasiteter (en problemstilling som dessverre er altfor aktuell og tatt et steg til det verre etter pandemien).

Det som likevel er spillets største salgstriks er den grafiske stilen, musikken og dialogen. Grafikken er sterkt pikselert og minner aller mest om pek-og-klikkspill til datamaskiner fra 80-tallet, særlig Commodore 64 og Amiga. Har du det minste forhold til pek-og-klikkspill fra denne perioden, vil inspirasjonskilden være både åpenbar og potensielt nostalgisk. Det hele akkompagneres av musikk som både veksler mellom det landlig norske og en mer eterisk lyd fra det ytre rom, og understreker også Folkestads talent – hele spillet er nemlig utviklet at ham alene, med unntak av oversettelsene, og at han mestrer både programmering og fortellerteknikk så godt som lyd vitner om et klart multitalent.

Det man også fort vil legge merke til er dialogen. Ikke bare kan man velge å få all tekst i spillet på norsk, det hele er også fortalt på rim – uansett hvilket språk du måtte velge. Å få et spill på norsk satt til en norsk setting er jo uvanlig nok i seg selv, men å få den på rim i tillegg gjør dette spillet gull verdt, særlig for de som måtte ønske å bruke spillet i en pedagogisk setting. Du står også fritt til å skifte språk midt i spillingen, så det å se hvordan dialogen og rimene varierer mellom de ulike språkene er festlig. Det skal dog sies at ikke alle rim og rytmer treffer like godt, og iblant får man noen nødrim som føles som de klamrer etter halmstrå. På den andre siden skal Folkestad ha skryt for at han faktisk har giddet å gjøre dette (bare tanken på å skrive denne anmeldelsen på rim gjorde meg så sliten at jeg slo det fra meg, så jeg har ikke mye jeg skulle ha sagt).

Når det kommer til selve pek-og-klikkmekanikkene er det ikke så mye nytt å finne, men nok til å holde deg gående gjennom spillets gang. Hele spillet kan fort gjennomføres på to timer, så spesielt langt er det ikke med mindre du setter deg fast. Heldigvis skjer ikke det så ofte, da spillet unngår å kaste deg ned i de mest absurde gåteløsningene sjangeren er så kjent for, men det hender likevel at løsningen kunne vært litt lettere å få øye på. Småting som muligheten for å løpe ved dobbeltklikk kommer godt med, og det skader heller ikke at pek-og-klikkmekanikkene fungerer godt på Switch.

Som et lite indiespill fra Norge levert av én ildsjel er det mye å sette pris på med Milkmaid of the Milky Way. Det har sjarm, glimt i øyet og humor, og fungerer godt som et spill man kan gjennomføre på én kveld. Musikken er også verdt å trekke frem, og at spillet er fremført både på norsk og på rim er absolutt pluss i boka. Spillet mangler kanskje de helt store nyhetene eller blankpoleringen som løfter det opp til de beste i bransjen, men om du liker pek-og-klikkspill er dette slettes ikke en dum norsk tittel å kose deg med.

Score: 7/10