Metal Gear Rising: Revengeance

Flytt deg, Fruit Ninja, det er en ny ninja-konge i byen!

Teksten er opprinnelig skrevet i april 2013 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Få spillserier høstet i løpet av 2000-tallet like mye lovord fra både anmeldere og fanskare som Metal Gear Solid-spillene. Det som begynte som et ambisiøst infiltrasjonsspill kalt Metal Gear i 1987 eksploderte i popularitet da serien tok steget over til PlayStation i 1998 med Metal Gear Solid. I Metal Gear Solid kom filmpasjonen til spillseriens pappa Hideo Kojima fram, og spillet var blant de første store konsollspillene som for alvor forsøke å viske ut skillet mellom film og spill.

Siden den gang har vi fått flere spill om de store vandrende tank-maskinene kalt Metal Gear. Metal Gear Solid 2 tok serien til et konspirasjonsteoretisk høydepunkt. Metal Gear Solid 3 gav oss den beste James Bond-historien uten James Bond i tittelen i form av en heseblesende spionthriller satt til den kalde krigen. Det håndholdte Metal Gear Solid: Peace Walker brakte oss til et konfliktfylt Mellom-Amerika på 70-tallet, og med Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots ble konspirasjonshistorien knyttet til The Patriots, Snake og resten av rollegalleriet brakt til sin ende.

Heldigvis har Metal Gear-spillene et rikt persongalleri, og at Snake har pensjonert seg innebærer ikke nødvendigvis at serien må gjøre det samme. Det er på bakgrunn av dette at vi har fått servert spin-off-tittelen Metal Gear Rising: Revengeance. Her møter vi atter en gang Raiden i hovedrollen, en rolle han sist hadde i Metal Gear Solid 2, men denne gangen i en litt annen skikkelse enn hva som var tilfelle den gang.

Året er 2018, fire år etter Metal Gear Solid 4. Fremdeles spiller PMC (Private Military Companies) en stor rolle i verdensøkonomien, og det er for en slik organisasjon at Raiden, med sin ekstremt modifiserte cyborg-kropp, arbeider for å sikre fred og stabilitet i et ikke-navngitt afrikansk land. En slik fred er derimot ikke lukrativ for verdensøkonomien, noe som forårsaker et Metal Gear-ledet cyborg-attentat fra et PMC kalt Desperado. Raiden lider et nederlag som skaper en blodig hevnlyst, og dette gir ham samtidig mulighet til å ytterligere teste sine cyborg-evner og krefter.

Som en sidehistorie til Metal Gear Solid-serien er historien i Metal Gear Rising ikke i nærheten av å være like intrikat og samfunnskritisk. Til det er tonen i spillet og spillmekanikken som følger med altfor heseblesende og useriøs. Likevel makter utviklerne å skape en historie med noenlunde engasjerende trekk og handling. Raiden avdekker en krigsindustri han selv har vært et offer for, og som selv med sine science fiction-trekk fremdeles har en aktualitet inn imot vår egen virkelighet. På samme måte som moderserien forsøker med andre ord Metal Gear Rising å være et spill som både bringer deg til slagmarken og samtidig får deg til å reflektere over krigens avskyeligheter.

Den som har forventet seg et snikespill på lik linje med Snake og Raidens tidligere eventyr må nok gå skuffet tilbake, for Metal Gear Rising er først og fremst et moderne hack-and-slash-spill. Med sverdet i hånd er Raiden i stand til å kutte nesten alt og alle i fillebiter, en egenskap som gir først og fremst gir oss assosiasjoner til animefigurer som Goemon fra Lupin the 3^rd eller spillfigurer som Ryu fra Ninja Gaiden. Med slike egenskaper følger selvsagt formidable fiender, noe som igjen skaper et intenst tempo. I møte med et variert fiendebilde må Raiden veksle mellom hurtige og mer kraftfulle slag. Når muligheten åpner seg kan han så benytte seg av Blade Mode, hvor alt går i sakte fart og fiendens svake punkter åpenbarer seg. Dersom fiendene har blitt nok svekket og Raidens kampmetere fylt nok opp, vil muligheten for å rive ut fiendens nanomaskinkjerner åpenbare seg for den fingernemme. Det er like brutalt som Mortal Kombat og Predator når Raiden røsker ut ryggrad-lignende perlekjeder i neonblått lys fra fiendene sine, men du verden så intenst det er.

Selv om Metal Gear Rising er et originalkonsept fra moderstudioet Kojima Productions er utviklingen utført av Platinum Games, først og fremst er kjent for sine formidable eventyr som Bayonetta og Vanquish. Selv om Metal Gear Rising er et spill som plasserer seg trygt i Kojimas verden, kan man trygt se påvirkningen fra Bayonetta og Vanquish skinne gjennom på den spillmekaniske fronten. Kort fortalt låner kampsystemet mest elementer fra Bayonetta, mens tempoet er mer samsvarende med Vanquish. Adrenalinnivået er skyhøyt gjennom så å si hele spillet, og er det ikke horder av fiendtlige soldater som hamrer løs på deg er det intense og inn-i-granskauen-så-vanskelige bosskamper som møter deg.

Det er også et vakkert spill som møter deg. Metal Gear Rising presser konsollene til det ytterste, og spillet flyter jevnt over veldig godt til tross for at det til tider kan være temmelig kaotisk og mye som foregår på en gang. Deler av det grafiske særpreget fra Metal Gear Solid 4 er beholdt, samtidig som at Metal Gear Rising kjører sitt eget stilmessige løp. På lydfronten er et solid lydspor med på å bygge opp om det høye adrenalinnivået, og utvalget av musikalske stilarter passer godt overens med spillet i sin helhet.

Det man alltid kommer tilbake til når det gjelder hack-and-slashspill er kontrollsystemet. Er kontrollsystemet sviktende, svikter også helhetsopplevelsen. Og selv om kontrollsystemet i Metal Gear Rising i likhet med Bayonetta gjør mye både enkelt og riktig, er det ikke uten sine svakheter. Det er vanskelige å dukke unna angrep fra fiendene, og her savner jeg en egen knapp slik man finner i Platinum Games’ tidligere titler. Dermed beror mye på at man er i stand til å mestre pareringssystemet, som langt ifra er noen enkel affære. Her er timing og retningen på styrespaken avgjørende, men med variabel kamerakontroll er dette dessverre ikke alltid like lett å få til. Resultatet er at Metal Gear Rising blir mer utfordrende enn det egentlig er ment å være, og når spillet i utgangspunktet har en høy vanskelighetsgrad er dette langt fra fordelaktig.

Likevel er det ingen tvil om at både Platinum Games og Konami kommer fordelaktig ut av samarbeidsprosjektet. Sluttresultatet er et hack-and-slash-spill slik de stort sett skal være: Så overdådige at de umulig kan tas altfor seriøst, men samtidig ekstremt underholdende. Metal Gear Rising: Revengeance kan kanskje ikke måle seg med moderserien, men det føles heller ikke som en unødvendig spin-off-tittel vi kunne klart oss godt foruten. Snarere tvert imot.

Score: 8/10