Marvel’s Spider-Man 2

Peter Parker og Miles Morales byr på reinspikka superheltmoro som balanserer det kjente, faste og trygge med gode innovasjoner og en utsøkt presentasjon.

Spider-Man er en tegneserielisens det både må være utrolig lett og utrolig vanskelig å jobbe med. Utrolig lett, fordi Spider-Man kanskje er den superhelten i verden med sterkest appell på tvers av aldersgrupper og nasjonaliteter med en merkevaregjenkjennelighet de fleste produkter bare kan drømme om. Utrolig vanskelig, fordi den allmenne appellen til figuren også gjør ansvarsbyrden for å sikre at ingenting går galt desto større. Eller for å si det med det kanskje mest kjente Spider-Man-sitatet: «With great power there must also come great responsibility.»

Heldigvis viste Ratchet & Clank-skaperne i Insomniac at de var mer enn dyktige nok for oppgaven da de lanserte Marvel’s Spider-Man til PlayStation 4 i 2018. Med unntak av Batman-trilogien fra Rocksteady er det få andre superhelter har fått en like god behandling i spillformat, og allerede fra første minutt hvor man får lov å svinge mellom bygningene som Spider-Man skjønte man at spillet ville by på en ordentlig god og innlevende Spider-Man-opplevelse.

Fem år og en frittstående utvidelse dedikert til Miles Morales senere er det endelig duket for den vanskelige oppfølgeren, hvor Insomniac må bevise at de er i stand til fornyelse. Heldigvis består de prøven med glans, selv om man også aner noen tegn til tretthet som viser at edderkoppnettet noen ganger tøyes litt langt.

Etter at begivenhetene i Marvel’s Spider-Man og Spider-Man: Miles Morales har kommet litt på avstand jobber nå Peter Parker og Miles Morales sammen for å gjøre New York til en tryggere by. Den bombastiske åpningssekvensen kan nok sette spørsmålstegn ved hvorvidt de faktisk gjør byen York tryggere eller mer usikker med sin tilstedeværelse, men etter å ha reddet dagen blir karene oppmerksom på en ny trussel som er i ferd med å feste sitt jernharde grep over byen. En gjeng med jegere ledet av Kraven the Hunter har kommet til byen, hvorpå verken superhelter eller superskurker kan føle seg særlig trygge. Parallelt med dette får Peter og hans kjære MJ et gjensyn med en gammel barndomsvenn som også byr på en ny og lovende fremtid for Peter, men også her truer mørke skygger i bakgrunnen. Miles må på sin side håndtere balansen mellom skole, familie, venner og ansvaret som følger med jobben som Spider-Man, og også han får sitt å stri med når en gammel nemesis havner på radaren igjen.

Dersom du er blant dem som ikke har fått med noe som helst av promoteringsmaterialet for spillet skal jeg ikke avsløre spillets store skurk, men det er herlig å se hvordan alt Insomniac har bygget opp til fra sluttsekvensen etter rulleteksten i 2018 endelig blir realisert. På sett og vis vandrer Spider-Man 2 på kjent grunn, men samtidig tar de seg noen herlige kreative friheter som gjør at spillet med jevne mellomrom slenger inn noen herlige overraskelser for de som er godt kjent med tidligere Spider-Man-historier. Dette gjør at historien i spillet blander nostalgi, humor, glede, moro, action, sorg og overraskelser i en utsøkt miks som gjør at den underholder både spilleren og de som måtte sitte ved siden av og se på (dette har vi faktisk praktisert i heimen for dette spillet, noe som fungerte veldig bra). Kjente skikkelser får gode tolkninger her, og Kraven har trolig aldri fremstått som mer interessant og fryktinngytende enn det han gjør her. Det hele pakkes dessuten inn i utmerket stemmeskuespill der alle involverte fortjener applaus og klapp på skuldrene. At spillet fokuserer på både Peter og Miles gir en fin balanse mellom to ulike Spider-Man-perspektiv, men ulempen er at Miles sin historie kommer noe svakere ut av helheten fordi den får litt mindre oppmerksomhet, i hvert fall som en del av hovedhistorien. Samlet sett eksperimenterer nok ikke historien like mye som det for eksempel Spider-Verse-filmene har gjort, men dette er fortsatt svært lett å anbefale om du liker gode superhelthistorier.

Som et Spider-Man-spill får du mye av det du forventer her. Det inkluderer fri akrobatisk manøvrering gjennom New York, småkriminelle som må stoppes, superskurker som skal bekjempes og den ene og andre vanlige personen i gata som trenger hjelp av en vennlig Spider-Man i nabolaget. Sistnevnte er spillet svært god på å gi deg, og enkelte av sideoppdragene er så sjarmerende og rørende at de alene overgår alle sideoppdragene i Final Fantasy XVI til sammen (for å ta et eksempel fra det forrige storspillet jeg spilte). Utenom de større sideoppdragene kan publikum nå sende inn nødmeldinger til en egen app, som med jevne mellomrom vil utløse tilfeldige situasjoner som du kan hoppe innom og løse for å få erfaringspoeng og god samvittighet. Dette inkluderer biljakter, brennende hus, veltede tankbiler eller overfall av enten skurker eller en ny og mystisk kult som forsøker å svimerke folk.

Selve bevegelsessystemet i spillet er et like godt trekkplaster i 2023 som i 2018, og føles endatil bedre enn noensinne. Dette er blant annet takket være den nye vingedrakta som i praksis lar deg fly raskt over større avstander, spesielt hvis du finner vindtunneler som øker hastigheten og oppdriften. Muligheten til å kaste deg selv av gårde i beste sprettert-stil hjelper også på, og å snike seg innpå fiender for å ta dem sømløst med spindelvevet føles enda lettere nå enn før. Legg til snikesekvenser der du må kravle i trange ganger og passasjer som snor seg så mye at du til slutt mister oversikten over hva som er opp og hva som er ned, og edderkoppfølelsen er total. Det hele topper seg nok likevel med en mindre sekvens i siste tredjedel av spillet som uten tvil bør få prisen for «årets maktfantasi 2023.»

Et forbedret kontroll- og bevegelsessystem bygges opp av den enormt sterke tekniske presentasjonen spillet har å by på. Per i dag er spillet eksklusivt til PlayStation 5, og man merker hvor utrolig gode Insomniac er til å mestre Sonys utviklingsverktøy og utnytte dem til det fulle. Lastetidene er så å si ikke-eksisterende, enten det handler om å starte opp spillet, veksle momentant mellom Peter og Miles eller hurtigreising (skjønt, hvem bruker vel den slags i Spider-Man-spillene?). Som normen er i disse dager får du muligheten til å velge mellom 30 bilder i sekunder med høyere oppløsning og flere strålesporingseffekter eller 60 bilder i sekunder med litt færre strålesporingseffekter. At begge moduser tilbyr strålesporing er i seg selv imponerende, og et actionspill som dette tar seg helt klart best ut med høyere bildeoppdatering. Det fine her er at du får en svært stabil presentasjon i begge tilfellene, og på akkurat denne fronten har jeg ikke merket noen store fall i bildefrekvensen eller andre uregelmessigheter uansett modus. Uansett hva du måtte gå for ser spillet veldig lekkert ut, og selv om det ved første øyekast kan virke nokså likt sine forgjengere er det bare å plassere 2018- og 2023-spillene ved siden av hverandre for å se det store tekniske hoppet vi er vitne til. Legg til støtte for DualSense-kontrolleren med alt det har å by på av adaptive triggerknapper og haptiske vibrasjoner, og brått er du enda et skritt nærmere å føle deg som Spider-Man.

Dette betyr imidlertid ikke at spillet er fritt for tekniske svakheter, og når sant skal sies er det flere bugs å spore her enn det jeg har sett i andre spill de siste par månedene. Ingenting er fullstendig ødeleggende for spillopplevelsen, selv om jeg hadde to tilfeller i min gjennomspilling der jeg måtte tilbake til nærmeste lagringspunkt for å komme videre. Samtidig blir innlevelsen brutt når brennende bygninger eller tankbiler plutselig forsvinner eller ikke er i krise lenger, og noen ganger er ikke underteksten i spillet helt synkron med det som blir sagt. Som sagt er ingenting av dette nok til å fraråde deg fra å plukke opp spillet, men det er uten tvil noe i kvalitetssikringen her som Insomniac bør jobbe med frem til neste spill.

Noe annet som Insomniac også bør gjøre i forkant av et eventuelt Spider-Man 3 er kampsystemet. I seg selv gjør dette det meste riktig med en god flyt når man først kommer i gang, men arven etter Batmans Arkham-trilogi er fortsatt veldig tydelig. Selv om dette fungerer skulle jeg ønske at Insomniac tar det hele til tegnebrettet og pønsker ut noe nytt til neste gang, slik at følelsen av innovasjon og fornyelse blir enda sterkere. Det er også ønskelig med et siktesystem hvor man markerer hvilken fiende man kjemper mot, for dette hadde spart meg for mye frustrasjon der jeg ender opp med å gå etter feil fiende som ikke representerer en like stor trussel i øyeblikket som en av de andre. Av småting som de også kan fikse til neste gang nevner jeg også oppslagsdelen som vi hadde i de foregående spillene, som av en eller annen merkelig grunn ikke er å finne her.

Derimot trenger ikke Insomniac gjøre store grep på musikkfronten, for nok en gang imponerer Daredevil-komponisten John Paesano med sine kraftfulle, stemningsskapende og episke toner gjennom spillets gang. Mye av grunnlaget har han allerede bygget i de to foregående spillene, men det forhindrer ham ikke fra verken å leke seg med de velkjente temaene eller eksperimentere med nye innfall. Ekstra kult er det å merke seg hvordan Peter og Miles har sine ulike stiler også når det kommer til musikkvalget, ikke bare hvilke drakter de bruker eller angrep de har til disposisjon.

Marvel’s Spider-Man 2 er kanskje ikke spillet som finner opp kruttet helt på nytt, men det legger til noen herlige mineraler som sørger for et spektakulært superhelt-fyrverkeri det er lett å bli imponert av. Insomniac er uten tvil ett av de sterkeste studioene Sony har med på sitt PlayStation-lag, og at studioet har klart å produsere et så godt, innholdsrikt og teknisk velpolert spill bare to år etter Ratchet & Clank: Rift Apart er ekstremt imponerende (det er også morsomt å se at de trekker inn noen erfaringer fra arbeidet med det spillet inn i Marvel’s Spider-Man 2 også). Peter Parker og Miles Morales byr på reinspikka superheltmoro som balanserer det kjente, faste og trygge med gode innovasjoner og en utsøkt presentasjon.Har du en PlayStation 5 i hus er dette ett av de sikreste og beste kjøpene du kan gjøre akkurat nå.

Score: 9/10