Marvel’s Guardians of the Galaxy

Et av sommerens mest overraskende E3-spill viser seg å være en ganske positiv overraskelse, i hvert fall når det viser seg fra sin beste side.

Overraskelsen var stor da Marvel’s Guardians of the Galaxy plutselig ble annonsert under sommerens E3-messe, og det med en nesten tjue minutter lang video av spillet i aksjon sådan. Inntrykkene etter presentasjonen var noe delte for min egen del. På den ene siden virket det som at spillet hadde et fungerende konsept, men ville det være moro i lengden? Dessuten var det da ikke mer enn ett år siden Marvel-spillet Avengers var blitt lansert til ganske blandede mottakelser. Ville galaksens voktere lide samme skjebne?

Fire måneder senere er Guardians of the Galaxy-spillet lansert på det meste av konsoller, og gledelig nok er dette et spill som for det meste underholder. Samtidig kommer spillet med noen åpenbare svakheter, men dette er et spill som etter alt å dømme unngår å falle i de samme fellene som Avengers.[1]

Fremfor å ta utgangspunkt i en spesifikk historie eller lage et spill direkte basert på filmene, er Marvel’s Guardians of the Galaxy et selvstendig spill basert på det helhetlige tegneseriematerialet om den nokså uvanlige gjengen av helter og antihelter i verdensrommet. Vi følger gjengen på fem bestående av Peter Quill (Star-Lord), Gamora, Rocket, Drax the Destroyer og selvfølgelig Groot. Idet vår historie begynner er gjengen fortsatt rimelig ferske på sin felles reise, og uenighetene og mistilliten til hverandre er både tydelige og anspennende. Under et oppdrag i en avgrenset sone av galaksen blir våre venner tatt på fersken av Nova Corps og bøtelagt, noe som tvinger Star-Lord og gjengen til å forsøke å selge en av sine egne (etter ditt valg) til en samler av eksotiske og farlige skapninger. Det hele tårner seg opp, og snart blir galaksens voktere kastet ut i et enormt spill der legendariske monstre, farlige maktpersoner og sekten The Universal Church of Truth utgjør bare noen av ingrediensene.

Utviklerne i Eidos-Montréal er tidligere best kjent for sitt arbeid med de nyere Deus Ex-spillene (Human Revolution er ett av mine favorittspill noensinne), og Marvel’s Guardians of the Galaxy spillet markerer en litt ny retning for det kanadiske studioet. Der spill som Deus Ex: Human Revolution og Thief har befunnet seg i immersive sim-sjangeren, er dette spillet en mye mer lineær opplevelse med en fast strukturert historie og relativt små områder med lite å utforske. Samtidig er dette et studio som kan sitt arbeid, og Eidos-Montréal viser at de lett kan håndtere spill av et annet kaliber enn det vi er vant til å forbinde dem med. Mye av grunnen til at sjangerendringen fungerer såpass godt er at det er tydelig at dette er et spill laget av en gjeng som har sansen for kildematerialet. Her har man et Guardians-spill laget av noen som ikke bare har blitt pålagt å lage det, men som liker Guardians-gjengen og kjenner tegneseriene godt nok til å skape sin egen historie. Resultatet er en historie som faktisk er ganske god, med både humoristiske vendinger og alvorlige stunder. Et spill som dette kunne fort kokt ned i en nokså kjedelig historie, men det er slettes ikke tilfelle her. Det skal dog sies at historien er litt i det lengste laget og har litt for mange etapper av «nå drar vi hit og gjør det» underveis, men i det store og det hele er dette absolutt en historie som er Guardians-gjengen verdig.

Som nevnt byr dette spillet på en annen struktur enn det man ellers er vant med fra studioet, og du får en ganske lineær opplevelse. De ulike områdene er vakre, fargerike og kreative, men de byr også på en liten grad av utforsking. Nå behøver slett ikke alle spill å være ekstremt åpne med en enorm mengde av intetsigende aktiviteter (ikke sant, Ubisoft?), men jeg skulle gjerne sett litt større frihet i Guardians-spillet enn det jeg får servert. Det meste handler om å ta seg fra starten til slutten av området og finne noen mindre hemmeligheter underveis, deriblant alternative kostymer. Kostymene er imidlertid så lekre og herlige at jeg tar meg selv i å lete innbitt etter dem på hver ny lokasjon jeg besøker. At ingenting i dette spillet er gjemt bak en mikrotransaksjon eller lignende er en velsignelse.

Naturligvis møter Peter og gjengen på en rekke utfordringer der de reiser rundt i galaksen, og den slags resulterer ofte til kamp. I motsetning til Avengers spiller du kun som Peter gjennom hele spillet, mens de andre heltene styres ved hjelp av kommandoer i kampens hete. Hver helt har sine unike evner og spesialiteter. Groot kan bruke røttene sine til å binde fiender fast der de står, mens Rocket kan bruke eksplosiver for å skade flere innenfor samme radius. Gamora bruker sverdet sitt til raske kutt, mens Drax bruker sin brutale styrke til å hamre løs på fiendene. Din jobb blir å lese kampene og benytte de riktige angrepene til rett tid. Det fungerer bra og er for det meste underholdende, men også her merkes det at spillet er for langt, og flere av kampene blir dermed gjentakende i lengden.

Når kampene butter mot kan det være en idé å samle gjengen til en aldri så liten motivasjonstale. Med en klassisk «huddle up» i beste sportsstil er det din jobb å si de rette ordene slik at gjengen din blir supergira og får noen bonuser i kamp. Kombiner dette med at Peter setter på en herlig låt fra 80-tallet etter hver gruppesamtale, og resultatet blir fort hysterisk.

Hvilket bringer oss til to av spillets beste kvaliteter: Det er oppriktig morsomt skrevet, og musikkutvalget er utsøkt. Gjennom hele spillet får man servert dialoger, rappkjeftede kommentarer og vitser som får deg til å le høyt underveis, enten det dreier seg om Drax’ klassiske tendens til å tolke alt bokstavelig til Rockets lettere tendens til å ville sprenge alt i fillebiter. Stemmeskuespillerne i spillet er ikke blant de mest kjente, men de gjør en solid jobb underveis med å tolke sine respektive figurer og levere replikkene med både innlevelse og glimt i øyet. Det samme glimtet i øyet får man selv av det utsøkte låtutvalget man finner i spillet. Her får man servert alt fra Europe, Iron Maiden og Raindow til a-ha, Billy Idol og Blue Öyster Cult.[2] Lite får deg til å le like godt som en god pep-talk etterfulgt av Rick Astleys klassiske toner krydret med bisarre utsagn fra Drax og Rocket i det som blir et kakofonisk kaos.

Teknisk sett kjører spillet helt greit på den nye generasjonens konsoller, og på en Xbox Series X/S kan man velge mellom en ytelsesmodus som prioriterer 60 bilder per sekund eller en kvalitetsmodus som gir deg 4K og strålesporing i 30 bilder per sekund. Det er likevel ingen av modusene som kjører perfekt, og uansett hva du velger vil du oppleve mindre tekniske problemer, deriblant figurer som setter seg fast eller problemer med å levere en stabil bildefrekvens. Det er ingen tekniske problemer her som er av en ødeleggende art, men spillet kjører ikke like stabilt og smertefritt som man skulle ønske.

Marvel’s Guardians of the Galaxy hadde mye å bevise da det ble presentert i sommer, ikke minst i kjølvannet av fjorårets haltende Avengers-lansering. Likevel er dette et spill som klarer å lande ganske godt, selv om det er flere ting som trekker det fra å lande med tjue i stil.[3] Jeg skulle ønske at Eidos-Montréal hadde fått litt mer tid og ressurser på å finpusse spillet (og kanskje droppe det fra et par eldre plattformer), for med litt skarpere historiefortelling, litt mer polering og litt mer variert spillmekanikk kunne dette spillet fort blitt en innertier. Sluttresultatet byr likevel på mye moro, noe som gjør at spillet absolutt fortjener oppmerksomhet.

Score: 7/10

---

[1] Det er verdt å påpeke at jeg ennå har til gode å spille Avengers-spillet fra 2020, men etter det jeg har skjønt handler kritikken av spillet mye om struktur, innhold og tolkninger av superheltene som føles litt unaturlige sammenlignet med sine ekvivalenter på film- og tegneseriefronten.

[2] Marvel’s Guardians of the Galaxy er sammen med Returnal det andre storspillet i år som bruker (Don’t Fear) the Reaper i sentrale filmsekvenser.

[3] Dette er en sportsmetafor. Brukte jeg den riktig, mon tro?