Luigi’s Mansion 3

Høsten senker seg, og da passer det godt at Luigi’s Mansion 3 byr på spøkelsesjakt som passer for små og store spøkelsesjegere.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2019, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Da Gamecube ble lansert her til lands i 2002 var det mange som stusset på at det var Luigi, ikke Mario, som skulle selge konsollen med en lanseringstittel. Med unntak av det heller ukjente spillet Mario is Missing fra 1993 hadde Luigi aldri fått være hovedpersonen i sitt eget spill før, og å lansere en Nintendo-konsoll uten Mario hadde aldri skjedd i Vesten tidligere. I ettertid er det likevel få andre lanseringstitler som har holdt seg like godt gjennom en konsollgenerasjon som Luigi’s Mansion. Selv i dag ser spillet overraskende bra ut, og man behøver slettes ikke tykke nostalgibriller på dersom man setter seg ned med Luigi’s Mansion for første gang i dag.

Konseptet med en vettskremt Luigi som fanger spøkelser med en støvsuger fungerte utrolig godt, men det skulle likevel gå elleve år før vi fikk en oppfølger på 3DS. I år kunne vi derimot endelig legge ut på et nytt skummelt eventyr med Luigi på en fullverdig hjemmekonsoll, og det på selveste halloween. Dermed kunne kvelden brukes på høvelig vis til ghostbusting i beste Nintendo-stil.

Denne gangen er Luigi på ferietur sammen med Mario, Peach og tre Toads, som alle har vunnet et opphold på et luksushotell uti det fjerne. Det hele viser seg selvfølgelig å være en felle planlagt av spøkelset Hellen Gravely (ja, hun skriver det med to L-er), som har et godt øye for kong Boo og ønsker å vinne hans gunst ved å fange Luigi og vennene hans i malerier. Luigi klarer heldigvis å slippe unna, og sammen med spøkelseshunden Polterpup klarer han å befri sin gamle venn, professor E. Gadd. Professoren reiser selvfølgelig aldri uforberedt, og snart er Luigi klar for å infiltrere spøkelseshotellet med lommelykt, støvsuger og en Virtual Boo, det nye kommunikasjonsverktøyet til professoren (som er en fantastisk hyllest fra Nintendo av Virtual Boy, deres svært mislykkede forsøk på 3D på midten av 90-tallet).

Man skulle tro at Luigi etter hvert hadde lært at det ikke finnes noe som heter gratis premie i et lotteri man aldri har deltatt i, men heldigvis for oss er det minst like underholdende når han går i denne fellen i dag som for 17 år siden. Sjarmen og humoren er aldri langt unna, og spillet er ikke skumlere enn at de fleste kan spille dette enten alene eller sammen med et eldre familiemedlem. Det er herlig å se detaljrikdommen i spillet, og reaksjonsmønstrene til Luigi er så herlige og varierte at man er nødt til å glise av det. Det hjelper også at spillet ser mesterlig ut, med praktfulle animasjoner, herlig fargebruk og en imponerende lyssetting. Det er ikke helt umulig at dette er det visuelt peneste spillet til Switch per dags dato, og sånn sett imponerer Luigi’s Mansion 3 minst like mye som det forgjengeren gjorde på Gamecube.

Hotellet består av en rekke etasjer, men ettersom spøkelsene har stjålet knappene til heisen må Luigi jakte på dem for å komme videre opp gjennom etasjene. Hotellet fungerer dermed ikke like enhetlig som herskapshuset i det første spillet, men mer enn de fragmenterte spøkelseshusene i Luigi’s Mansion 2.

Spøkelsene man møter på er varierte, i det minste når det gjelder sjefsspøkelsene. De små pøblene man møter på underveis blir litt ensformige i lengden, men sjefskampene veier mer enn nok opp for dette. Hver etasje i hotellet har nemlig sitt eget tema som preger både omgivelsene, gåtene og sjefsspøkelset. Her finner man alt fra egyptiske gravkamre og diskohaller til sjørøverhuler og kjøpesentre. Den kanskje mest kreative etasjen er filmstudioet, hvor man må reise frem og tilbake mellom forskjellige innspillinger for å finne nødvendige gjenstander og løse gåter på en svært minneverdig måte (og det for å hjelpe et spøkelse som er forbausende lik Quentin Tarantino). Her finner man et svært variert utvalg der hver etasje har noe nytt og spennende å by på.

Som vanlig har Luigi med seg lommelykt og støvsuger som han benytter for å fange spøkelsene. En blacklight som kan avsløre hemmeligheter returnerer også fra Luigi’s Mansion 2. Etter å ha blendet spøkelsene med lyset drar Luigi tak i dem med støvsugeren, hvorpå han kan slenge spøkelsene frem og tilbake for å gi dem juling slik at de til slutt blir absorbert. Det nye denne gangen er at Luigis støvsuger kommer med et par nye funksjoner. Den første av dem er en sugekopp med et lite taustykke på, som kan brukes for å dra i gjenstander og åpne nye veier. Den andre nyheten er en grønn gelé-dobbeltgjenger av Luigi med det klingende navnet Gooigi. Gooigi er strengt tatt ikke helt ny, ettersom han ble introdusert i 3DS-nyversjonen av det første spillet i serien, men han er likevel et nytt element for de aller fleste. Gooigi kan gå gjennom både gitter og renner og har sin egen støvsuger for å hamle opp med fiender, men ettersom han ikke tåler vann har også han sine begrensninger.

Det store utvalget av tema, implementeringen av Gooigi og de nye funksjonalitetene gjør at det er mange varierte gåter å bryne seg på i spillet. Noen av dem er nødvendige for å komme videre i spillet, mens andre kun løses for å fange ekstra spøkelser eller finne samleobjekt eller penger. På det sistnevnte området er vi inne på det som kanskje er spillets største svakhet. Hotellet er nemlig fullt av ting som kan støvsuges og gåter som kan løses, men altfor er belønningen bare litt mer penger. Pengene har ikke en høyst nødvendig funksjon i spillet, selv om man kan bruke dem hos professoren til å kjøpe litt hendige gjenstander til hjelp i en nødsituasjon, og dermed blir også det evinnelige pengejaget i spillet noe slitsomt i lengden. Her ville bedre belønninger og mer varierte spøkelser gjort mye for å heve kvaliteten på spillet betraktelig.

Et annet aspekt som kunne gjort spillet enda mer blankpolert er flere egenskaper. De nye funksjonalitetene til Poltergust er absolutt herlige å leke seg med, men ettersom man har tilgang på det meste fra begynnelsen av blir det desto mindre spennende i lengden. Man må leke seg med de samme evnene litt for lenge, og her kunne implementeringen av flere evner utover i spillet gjort det hele til en enda mer fornøyelig affære.

Luigi’s Mansion 3 er på tross av sine svakhetstrekk et spill det ikke er vanskelig å anbefale. Spillet oser av sjarm og kvalitet, det ser fantastisk bra ut, og flere av etasjene er stappfulle med kreative gåter og lek med etasjens tema. Luigi selv leverer langt mer personlighet i lengden enn sin bror, og det er absolutt herlig å få servert et tredje spill i spøkelsesjegerserien.

PS: Spillet har også en flerspillerdel, men denne har jeg ikke testet.

Score: 8/10