Life is Strange

Life is Strange byr på tenåringsdrama med mulighet for å manipulere tiden. Spillet tar opp mange spennende tema, men spillmessig har det noen mangler.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2015, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Life Is Strange har vært en av årets store snakkiser i spillmiljøet. Ikke helt uten grunn, for konseptet er så absolutt interessant, og de første trailerne som dukket opp til spillet vekket i det minste min nysgjerrighet. Nå, mot slutten av året, har det episodebaserte spillet endelig kommet i havn, og følelsene en sitter igjen med er noe blandet.

Life Is Strange er utviklet av det franske studioet Dontnod, som debuterte i 2013 med spillet Remember Me. Sistnevnte var et spennende spill med mye potensiale, men som dessverre druknet i stive spillmekanikker og en upolert følelse. Men ett av kjerneelementene fra Remember Me ser ut til å ha overlevd overgangen til episodeformatet i Life Is Strange. I Remember Me skulle man tre inn i folks minner, før man kunne spole seg frem og tilbake i dem for å redigere dem og dermed påvirke «ofrenes» hukommelse av begivenhetene. Dersom man setter seg ned med Life Is Strange, vil man se at utviklerne har lekt seg mer med dette konseptet og videreutviklet dette. Legger man til saftige mengder med sommerfugleffekten og et emosjonelt tenåringsdrama har man brått et spill ved navn Life is Strange.

Spillet tar oss med til Arcadia Bay i Oregon, hvor vi følger den videregående fotografieleven Max Caulfield. Etter mange år borte fra barndomsbyen har hun endelig vendt tilbake for å gå på Blackwell Academy, en av skolene i landet kjent for å fremkalle store fotografer. Skolehverdagen er selvfølgelig ikke uten dramatikk, og i Max’ tilfelle begynner det hele med en drøm om en destruktiv storm. Denne stormen tjener som en forutsigelse om den emosjonelle stormen Max snart skal stå i. Snart oppleves hele hverdagen som en storm for Max, og ikke uten grunn. Kort tid etter blir hun nemlig vitne til et skytedrama på skolen, hvor hun samtidig oppdager at hun har evnen til å reversere tiden og dermed skrive om historien.

Evnen til å reversere tid kommer snart til nytte. Max plukker opp igjen kontakten med sin gamle barndomsvenninne Chloe, som etter farens død og Max’ flytting fra Arcadia Bay har blitt en ordentlig rebelsk tenåring. Chloe er på leting etter sin venninne Rachel, som har forsvunnet på mystisk vis fra Arcadia Bay. Sammen må Max og Chloe lete etter Rachel, komme til bunns i Max’ visjon om en ødeleggende storm, og nøste opp i spindelvevet av mysterier som ser ut til å holde Arcadia Bay og Blackwell Academy i sitt mystiske grep.

Spillet gjør mye riktig, og særlig må tidsreise-mekanikken roses. Muligheten for å foreta en samtale, lære folks gleder og sorger å kjenne, og deretter spole tiden tilbake for å veve det inn i en samtale med dem gjør spillet til et spill som verdt å teste ut. Det meste av spillet handler om å føre samtaler, spole tiden tilbake og gjennomføre samtalene på nytt, men denne gangen med muligheten for nye utfall av samtalen basert på det du vet etter å ha spolt tiden tilbake. Historien er derimot litt mer haltende, og Life Is Strange kan kort og godt oppsummeres som en slags blanding av Twin Peaks og Donnie Darko, to kultklassikere innen populærkulturen som det også refereres mye til i spillet. Den kan absolutt ha sine interessante øyeblikk, men original er historien dessverre ikke. Det er synd, for faren er at spillet fort blir kjedelig hvis historien ikke appellerer til deg.

Persongalleriet utgjør en annen stor del av spillets hovedfokus, og også her er det treff eller bom. Dersom du har lett for å identifisere deg med et angstfylt tenåringsdrama med hovedpersoner som oser av usikkerhet knyttet til sin egenverdi, evner, seksualitet, plass i verden og vennekrets, eller rollefigurer som sliter med å håndtere egen frustrasjon og raseri som følger av trøblete foreldreforhold, vil Life Is Strange være et spill som trolig vil appellere sterkt til deg. Kan hende vil spillet til og med oppleves forfriskende. Dersom du på den andre siden er en som lett lar deg irritere når rollefigurene blir sine egne verste fiender og kludrer det til for seg selv eller når tenåringsdramatikken blir for stor, vil Life Is Strange fort bli en kjedelig affære. Selv faller jeg dessverre inn under sistnevnte kategori.

Spillets kanskje største ankepunkt er det varierte tempoet i spillet. Hver episode varer et sted mellom tre og fire timer. Dette kunne med fordel vært kortere, for de lange episodene ødelegger flyten i historien som ellers kunne blitt mer treffende og hatt enda større slagkraft. Spillet forsøker å skape en slags avbalansert, rolig stemning mellom de store begivenhetene som et forsøk på å gjenspeile småbylivet i Oregon. Dermed blir det mye vandring, mye snikfotografering av egnede fotomotiv, mange meningsløse oppgaver og ikke minst mye dialog. Tempoet kan gå fra kjempeinteressant til nokså kjedelig på få minutter, og av meningsløse oppgaver må flaskesamling-oppgaven i andre episode være det beste eksempelet.

Hva grafikk og musikk angår, er det ikke så mye å si. Musikken legger seg på samme såre tone som resten av spillet, og det meste av musikken blir myk gitarmusikk som igjen blir for mye av det gode. Stemmeskuespillet lever derimot opp til forventningene, og det er ingen tvil om at rollefigurene kommer til live gjennom stemmene på en måte som føles korrekt og troverdig. Spesielt må Hannah Telle og Ashly Burch trekkes frem i sine roller som duoen Max og Chloe. Det grafiske stilarten i spillet kan man leve godt med, men ansiktsanimasjonene er dessverre nokså livløse, noe som sammen med manglende leppesynkronisering begrenser spillerens innlevelse.

Til tross for et lovende premiss har Life is Strange noen merkbare svakheter. Disse kan kokes ned til tre punkter: Tempo, historie og persongalleri. Dette er tre punkter mange på sin side vil hylle spillet for, og dersom særlig sistnevnte punkt treffer deg har jeg forståelse for dette. Det er likevel tre punkter som har preget min opplevelse med spillet, og som jeg kanskje biter meg mer merke i fordi persongalleriet ikke treffer meg. Life Is Strange vil etter mitt syn bli mottatt på ett av to vis av spilleren. Enten vil man forelske seg i historien, rollefigurene og stemningen, eller så vil man riste på hodet over spillets ujevne tempo og et persongalleri som til tider kan irritere deg. Dontnod skal igjen ha ros for et godt forsøk, men heller ikke denne gangen føler jeg ikke det sitter så godt som jeg skulle ønske.

Score: 6/10