Kirby and the Rainbow Paintbrush

Et Kirby-spill hvor man kun styrer med en penn fungerte godt på Nintendo DS, men fungerer et slikt kontrollsystem like godt på Wii U?

Teksten er opprinnelig skrevet i mai 2015 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave. 

Nintendo har mange kjente og kjære spillfigurer på samvittigheten. Mario og gjengen er uten tvil de mest kjente, men andre spillfigurer som Donkey Kong, Link, Samus og Fox McCloud har også utmerket seg på spillfronten og skapt mange fans opp gjennom årene. Blant alle disse finner vi Kirby, en rosa ball-formet skapning som har evnen til å sluke fiendene sine og kopiere egenskapene deres.

Til å begynne med var Kirby-spillene enda en serie i rekken av plattformspill, en sjanger Nintendo selv var med på å standardisere gjennom Super Mario Bros. Om man så mellom fingrene på de sukkersøte bakgrunnene og fargetemaene, var det ingenting den gang som tilsa at Kirby-spillene først og fremst rettet seg mot et yngre spillpublikum. Det er imidlertid denne rollen Kirby i større grad har inntatt de siste årene, og Wii U-spillet Kirby and the Rainbow Paintbrush er intet unntak i så måte.

Fordi Kirby-spillene nå til dags retter seg særlig mot den yngre skare, er historien også denne gangen tonet ned og fortalt gjennom en kort åpningssekvens uten dialog. Kirby opplever at fargene i Dream Land plutselig blir borte, noe som også resulterer i at alt og alle i Dream Land stopper opp. Ut av en portal i skyene flykter en levende malekort (som visstnok heter Elline) fra to skumle hender som tydeligvis har en finger med i spillet. Elline vekker opp igjen Kirby ved å gi ham fargene tilbake, og sammen drar de to ut på reise for å sørge for at fargene kan komme tilbake til Dream Land.

Jeg skulle ønske Nintendo turte å gjøre mer ut av historien i slike spill. Motivet bak fargeforsvinningen forblir uklar, det samme er Ellines rolle i det hele. Det spiller i utgangspunktet liten rolle, og de som faller for spillet vil nok gjøre det uavhengig av hvor veletablert handlingen er eller ikke. Samtidig kjenner jeg at en bedre eksposisjon ikke ville skadet verken spillet eller serien.

Det mest iøynefallende ved Kirby and the Rainbow Paintbrush er uten tvil den grafiske stilarten. Kirby-spillene har alltid vært søte av natur, men denne gangen har utviklerne i HAL Laboratory virkelig overgått seg selv. Hele spillet ser ut som om det er formet i modellkitt, noe som gir spillet et unikt og lekent preg. Det hele er så detaljert og velutviklet at det skal godt gjøres å forbli en surpomp etter å ha sett lenge nok på den grafiske stilen.

Lyden er det heller ikke mye å trekke ned på. Her er tonene lekne og lystige, og man kjenner fort humøret stiger et par hakk av å lytte til hva spillet har å tilby. Det er på ingen måter revolusjonerende eller nyskapende, men oppleves likevel som et positivt bidrag til spillet. Da er det verdt å trekke frem som en positiv faktor, for i møte med dette spillet er det fort gjort å bli altfor negativ.

For så snart en ser forbi det sukkersøte ytre, oppdager man at Kirby and the Rainbow Paintbrush har mange problemer som til slutt ender opp med å gjøre opplevelsen frustrerende. Spillet er en oppfølger til DS-spillet Kirby: Power Paintbrush fra 2005, der Kirby ble forvandlet til en ball uten armer og bein i en malerisk verden og hvor spilleren måtte bruke tegnefunksjonaliteten til DS for å tegne ruten Kirby skulle bevege seg i. Til DS fungerte dette meget godt. Men når spillmekanikken kopieres over til Wii U-formatet, byr det på en lang rekke problemer.

Vi får aldri noen logisk forklaring på hvorfor Kirby denne gangen bare kan bevege seg i form av en ball, selv om det er veldig tydelig at han fortsatt har armer og bein (har han bare blitt lat?). Vi må bare akseptere at så lenge Kirby allierer seg med Elline, må han pent finne seg i å oppføre seg som en ball og la Elline male ruten han skal rulle langs. Dette gjøres ved å tegne på skjermen på Wii U Game Pad, og der man tegner vil det komme regnbuefargede bånd som enten brukes til å styre Kirby eller stikke kjepper i hjulene for fiendene hans.

Det man sitter igjen med etter fem timers spilling (for lengre tid tar det heldigvis ikke å spille gjennom herligheten om man bare er litt effektiv), er at det som fungerte på DS ikke nødvendigvis fungerer like godt på Wii U, selv om man har mange av de samme toskjermsløsningene på Wii U som på DS/3DS. Når kontrollsystemet utelukkende består av å bruke styrepennen på Game Pad-skjermen, ender man til slutt opp med å se mer på Game Pad-skjermen enn på TV-skjermen. Resultatet er at man ikke får tatt inn over seg den herlige, grafiske stilarten i all den sjarm og prakt, for som kjent er Game Pad-skjermen langt ifra den skarpeste og mest detaljerte skjermen på teknologimarkedet.

Det som er langt mer frustrerende er at kontrollsystemet sjelden er presist nok. Altfor ofte opplever en det som høyst problematisk å få Kirby til å gå/rulle og oppføre seg slik man vil, fordi det er vanskelig å være presis nok med tegningen. Spillet blir aldri spesielt vanskelig, men altfor ofte ender man med å miste liv eller dø fordi kontrollsystemet rett og slett ikke gjør det du vil. For et plattformspill finnes det knapt en sterkeste fy-fy enn et upresist kontrollsystem

Opptil fire spillere kan spille sammen i spillet, og de tre andre spillerne deltar ved hjelp av Wiimote-kontrollere. Disse kan da ta spillet inn over seg i all dets prakt via TV-skjermen, og slipper sågar unna med et enklere kontrollsystem. Det er en forskjellsbehandling det er til å grine av.

Så snart det positive førsteinntrykket av Kirby and the Rainbow Paintbrush gir slipp, oppdager man raskt at dette er et spill med store problemer. Et håpløst kontrollsystem fjerner all moroa spillet kunne hatt å by på, selv om det fortsatt ville vært i det enkleste laget. Spillet blir dessverre et tydelig eksempel på at det som fungerte godt på én spillplattform ikke nødvendigvis lar seg overføre til et annet. Kirby and the Rainbow Paintbrush kunne og burde vært moro, men med et håpløst kontrollsystem blir spillet vanskelig å anbefale.

Score: 5/10