Kirby and the Forgotten Land

Kirbys første store eventyr til Switch leverer akkurat det som trengs: Store mengder sjarm og kos.

Påskeferie innebærer for mange av oss et avbrekk i hverdagen og muligens også litt reiseaktiviteter (noe som i år har vært et ekstra trivelig privilegium med tanke på koronarestriksjonene de to siste påskehøytidene). Selv om dette naturligvis kan være både avslappende og koselig, betyr det at mange av oss mister tilgangen på spillutstyret i det som ellers hadde vært en gyllen anledning til å klemme inn litt kvalitetsspilletid.

Heldigvis finnes det løsninger for slikt. Nintendo Switch er en ypperlig konsoll å ha i slike anledninger, da den spiller like godt til lands som til vanns og lufta med.[1] Som en ekstra bonus i år valgte Nintendo å slippe Kirby and the Forgotten Land to uker før påskeferiens start. Det har dermed vært duket for en påskespillferie med mye sjarm og kos, og heldigvis leverer Kirby begge deler i store mengder.

Jeg har spilt en del Kirby-spill opp gjennom årene helt siden det første spillet ble lansert på Game Boy i 1992, og selv om det sjelden er serien jeg trekker frem blant mine favoritter er det alltid en serie jeg har kost meg med (med visse unntak, som Kirby and the Rainbow Paintbrush til Wii U). Som jeg ga uttrykk for da jeg anmeldte Kirby and the Planet Robobot i 2016 kan Kirby-spillene føles litt trygge og lite dristige når det kommer til plattformelementene, men likevel by på solid moro med mye sjarm og en ganske passelig vanskelighetsgrad. Dette kan man til en viss grad også si om Kirby and the Forgotten Land, men denne gangen er det likevel antydninger til at utvikler i HAL Laboratory leker seg med nye ideer og konsepter i større grad enn på lenge.

Kirby og vennene hans aner fred og ingen fare da en portal plutselig åpner seg opp over Popstar og suger opp både Kirby og en rekke små Waddle Dees. Når Kirby kvikner til har han havnet i et postapokalyptisk bylandskap, der rester av en stor og moderne sivilisasjon har blitt overtatt av naturen. Lite vet Kirby om hvorfor han har havnet der han er, men sammen med en lokal skapning ved navn Elfilin drar han ut på eventyr for å redde alle Waddle Dees som har blitt tatt til fange og finne en vei tilbake til Popstar.

Det er ikke fryktelig mye historie å skimte i Kirby and the Forgotten Land, og det er verken nødvendig eller forventet. Det meste av eksposisjon her formidles gjennom ikke-verbal kommunikasjon og å vise fremfor å fortelle, noe som passer svært godt mot den yngre målgruppen spillet forsøker å nå (i tillegg til de voksne, selvfølgelig – Kirby-spillene passer for alle aldre). Her får man et akkurat passelig rammeverk for eventyret man skal spille seg gjennom, og det holder.

Det som derimot kjennetegner Kirby-spillene er plattformelementene, og her leverer Kirby samme høye kvalitetsnivå som de andre plattformseriene til Nintendo. For første gang får vi et Kirby-spill som tar plattformingen over fra 2D til 3D, og resultatet er absolutt vellykket. Vi snakker ikke om fulle tredimensjonale verdener med fri utforsking slik som i Super Mario Odyssey, men tredimensjonale baner med faste og etablerte ruter man skal reise gjennom slik som i Super Mario 3D World eller Crash Bandicoot 4: It’s About Time. Plattformingen skjer i detaljerte omgivelser og i en spennende verden med en salig blanding av bjørk og betong, gress og glass, og detaljnivået i banedesignet gjør at det alltid er moro å utforske banene og kjempe seg gjennom farene underveis. Banene byr ikke bare på standard plattformmoro, men legger også opp til at man utforsker og finner hemmeligheter underveis. En rekke Waddle Dee-venner er nemlig fanget i bur rundt omkring, og det er opp til deg å finne de skjulte krikene og krokene der disse sitter fast og roper om hjelp. Det hele kan minne om jakten etter Teensies i Rayman Origins og Rayman Legends, og ettersom det føles ekstra godt å klare en bane der alle Waddle Dees har blitt oppdaget og reddet må dette sies å være et godt tillegg til spillet.

Noe av årsaken til at 3D-plattformingen fungerer så godt er presentasjonen. Takket være maskinkraften i Switch får vi et grafisk nydelig spill der alt sitter som et skudd, fra pelsen til de nusselige og samtidig farlige fiendene til alle de små animasjonene til Kirby selv. Spillet kjører kun i 30 bilder per sekund med en redusert bildehastighet på objekter i det fjerne, men til gjengjeld kjører spillet en bunnsolid ytelse uten noen merkbare reduksjoner i bildehastighet eller oppløsning. Spillet tar seg også like godt ut i håndholdt modus som på TV-en, så her får man et fargerikt og flott eventyr uansett. Dessuten må også den fantastiske musikken i spillet få litt oppmerksomhet. Kirby-spillene har alltid levert god musikk som dessverre får for liten oppmerksomhet,[2] og derfor er det verdt å nevne at man definitivt bør lytte til tonene man får servert i Kirby and the Forgotten Land. Når man får jazzet progrock slik som i The Battle of Blizzard Bridge er det fort gjort at man glemmer å spille og bare lytter.

Helt siden Kirby’s Adventure på NES har Kirbys signaturegenskap vært å kopiere fiendenes evner. Muligheten for å spise fiender og lære seg å fekte, sprute ild eller slå med en hammer har vært en sentral del av Kirby-spillene nesten helt siden starten, og er også det folk først og fremst forbinder med den rosa helten takket være spill som Super Smash Bros. Naturligvis spiller dette også en stor rolle i Kirby and the Forgotten Land, men den store nyheten her er ikke først og fremst nye våpen, men den såkalte Mouthful Mode. Denne gangen kan Kirby prøve å spise ting som er altfor store for ham, hvorpå han pakker seg rundt gjenstanden i stedet for å sluke den. Dette skaper ikke bare komisk effekt, men gir også Kirby nye evner. Å spise en bil gjør at han kan kjøre rundt og krasje gjennom hindre, mens å sluke en lyspære gjør at han kan lyse opp mørke rom, for å nevne noe. Mouthful Mode er noe utviklerne tydeligvis har kost seg med å pønske ut, og jeg slutter aldri å flire over hvor komisk Kirby ser ut i disse øyeblikkene.

Mellom slagene kan man besøke alle Waddle Dees man har reddet i deres nye og provisoriske landsby, hvor det etter hvert åpner seg opp muligheter for oppgraderinger og et par minispill. I landsbyen kan man også alliere seg med Bandana Waddle Dee, som tilbyr seg å ta med spydet sitt og hjelpe Kirby på veien. Dermed åpnet spillet for samarbeid med en annen i sofaen, noe som gjør spillet perfekt å spille sammen med en venn, partner eller barn. Man vil også kunne bryne seg på hinderløyper som man åpner opp på verdenskartet, hvor det å klare disse innenfor en viss tidsgrense gir deg litt mer penger i belønning. Det hele er godt utviklet, men det føles samtidig som nokså kjent stoff og lite nyskapende.

Kirby and the Forgotten Land føles langt på vei som et trygt og tradisjonelt plattformspill, og på mange måter er det også dette til tross for nye funksjoner som Mouthful Mode. Likevel gjør det ikke så mye når spillet holder såpass høy produksjonskvalitet, og takket være maskinkraften i Switch får man et Kirby-spill som ser bra ut, har utsøkte plattformmekanikker og låter helt fantastisk. Kort oppsummert byr spillet på solid plattformmoro som vil glede både store og små, og som absolutt skiller seg positivt ut i vårens store mengde av nye og imponerende spill.

Score: 8/10

---

[1] Vennligst ikke ta dette som en oppfordring til å dykke Switchen din under vann eller kaste den opp i lufta; da kan jeg nesten garantere at den blir ødelagt.

[2] Hvilket gjør årets Grammy-pris til 8-bit Big Bands tolkning av Kirby-musikk desto gjevere.