It Takes Two

It Takes Two er spillet som krever at du spiller det sammen med en venn eller partner, og samarbeidsfokuset er en fornøyelse fra start til slutt.

Den svensk-libanesiske filmskaperen Josef Fares ble rundt årtusenskiftet halvveis kjent for filmer som Jalla! Jalla! og Kopps. Ti år senere foretok han et aldri så lite karriereskifte og vendte oppmerksomheten mot spillbransjen i stedet. Det skal vi alle sammen være glade for, for spillene til Josef Fares fremstår som ekstremt særegne og minneverdige. Det rørende Brothers: A Tale of Two Sons er en emosjonell reise som har resonnert med mange spillere, og samarbeidsspillet A Way Out gjorde seg bemerket med at det var et spill som kun var mulig å spille med en venn, enten lokalt eller over nett, og dermed var umulig å spille alene (med mindre man er Super Smash Bros.-guru Masahiro Sakurai og håndterer to håndkontrollere samtidig, vel å merke).

Fares har tydeligvis funnet ut at spill som krever at man spiller sammen med andre er hans nisje, og det er ikke dumt tenkt, for det er få spill som krever samspill på denne måten. Da passer det ekstra godt at Fares ikke bare synes det er moro å lage slike spill, men at han også tydelig mestrer det. Det er It Takes Two et knakende godt eksempel på.

Historien tar oss med til ekteparet Cody og May som bor på landet med datteren Rose. Hvetebrødsdagene er for lengst passert og gløden i ekteskapet er veket til fordel for krangel og slitasje, og Cody og May har kommet frem til konklusjonen at det er på tide å skille lag. Roses respons på nyheten er å leke med dukkene hun har laget av mamma og pappa og late som at de blir sammen igjen. Leken gjør at hun finner frem en mystisk bok hun har kommet over, The Book of Love av Dr. Hakim, og mens hun feller en tåre ber hun Dr. Hakim om å hjelpe mamma og pappa. På mirakuløst vis fungerer ønsket, for det neste som skjer er at Cody og May våkner opp i form av dukkene som Rose har laget av dem. Ikke bare det, men Dr. Hakim kommer også til live i form av boka, og som verdens mest eksentriske parterapeut sender Hakim dem ut på et spennende eventyr for å lære seg å samarbeide og finne igjen gløden i livet og ekteskapet.

Alle som har vært gjennom en skilsmisse vet at det er en sår prosess, særlig når barn er involvert. Et ekteskap krever arbeid, og å bevare gløden og finne tilbake til kjærligheten krever ekstra innsats. Det er nok imidlertid ingen som har sett for seg at denne innsatsen kommer i form av å kjempe mot en hevngjerrig gigantisk støvsuger som man plasserte i boden og deretter glemt å reparere, alliere seg med en ekornmilits i kampen mot veps eller invadere et fort for å styrte elefantdronningen. Det er derimot akkurat dette og mere til Cody og May må gjøre for å bryte forbannelsen og komme tilbake til sine vanlige kropper igjen, og det fremmedgjorte ekteparet må motvillig lære seg å samarbeide for å komme gjennom hindrene som Dr. Hakim slenger deres vei. Resultatet er en fargerik, morsom og kreativ historie som samtidig ikke går av veien for å levere noen mørke episoder eller ta opp alvorlige tema knyttet til livet og samlivet. It Takes Two leverer en historie som vil få deg til å le, rope i frustrasjon og kanskje sørge litt underveis, og balansen er overraskende solid.

Som lilleputter må Cody og May komme seg hjem igjen fra boden og hagen til huset, og siden de er blitt små dukker er verden rundt dem blitt enorm, stor og farlig. Det hele blir dermed en oppdagelsesferd hvor man må kravle, hoppe og løpe gjennom hverdagslige gjenstander som normalt ikke ville vært til hinder for oss, og det hele er så kreativt og fargerikt utformet at man aldri slutter å bli fascinert over landskapene. Her må du kravle i det elektriske anlegget i veggene i en bod, forsere lekeslott i et barnerom og kravle deg gjennom en overgrodd hage, for å nevne noe. Det skader selvfølgelig ikke at It Takes Two er det klart peneste spillet fra Fares og Hazelight per dags dato, særlig på PlayStation 5. Noen ganger kan man merke at spillet sliter med å laste teksturer i tide, men det er nokså sjelden og ødelegger aldri for spillopplevelsen.

Fokuset i spillet er på samarbeid (eller CO-LLA-BO-RATION! som Dr. Hakim sier i det uendelige), og skjermen vil alltid være delt i to hvor den ene kontrollerer Cody og den andre styrer May. Selv om man stort sett har adgang til de samme egenskapene som hopping og løping, vil de to alltid få en særegen egenskap som de trenger for å løse oppgavene sammen. Dette betyr at man ikke vil få tilgang på alle evner, oppgaver og egenskaper spillet har å by på med bare én gjennomspilling, og den som vil oppleve alt må dermed spille spillet fra både Cody og Mays perspektiv. Fordi man har tilgang på ulike egenskaper er det viktig for de to spillerne å kommunisere og snakke sammen, og det er dermed ikke bare Cody og May som må lære seg å samarbeide gjennom spillets gang. Det kan være både komisk og frustrerende når man ikke er fullstendig samkjørte, men det er overraskende hvor intuitivt det er å jobbe sammen etter hvert som man får kontroll på spillet.

Det mest imponerende med It Takes Two og som virkelig sørger for å løfte spillet opp til nye høyder er den store graden av variasjon. Fares er en frittalende mann som gir klar beskjed om at han synes mange spill i dag er for langvarige og kjedelige, og at han heller vil lage spill som gir femten-tjue minutter med perfekt moro innenfor én sjanger enn tjue timer med samme greia hele veien gjennom. It Takes Two tar denne filosofien på kornet, for gjennom spillets gang forandrer mekanikkene seg hele tiden. Det er nesten som om spillet forsøker å være en «50-spill-i-1»-kasssett som man gjerne fikk kjøpt til Game Boy på piratkopimarkeder i utlandet i gamle dager, men det fungerer ekstremt godt hele tiden. Kjernen av spillet er fortsatt fundert i plattformspill, men idet man tror man har mestret alt spillet har å by på slenger det noe nytt opp i ansiktet på deg. Spillet veksler dermed fra å være et standard plattformspill til å bli et tredjepersons skytespill, Street Fighter, Crash Bandicoot, Rayman Legends, Super Mario Galaxy eller noe helt annet igjen. Graden av variasjon uten at det går på bekostning av polering eller moro er intet mindre enn fornøyelig, og er også med på å gjøre It Takes Two til en langt bedre opplevelse i lengden enn det A Way Out var.

Underveis på ferden kan Cody og May også støte på en rekke minispill der de kan kjempe mot hverandre. Her finner du varianter av Whack-a-Mole, sjakk, racerbilkjøring, skøyteløp, skyting på blink og mye annet. Mye av dette er festlige avbrekk fra det vante spillet, men det er et par minispill hvor moroa ikke holder særlig lenge. Dette er imidlertid et luksusproblem og ikke et stort problem i lengden, da det på ingen måter tar bort moroa fra hovedspillet.

Det må også nevnes at lyden i spillet er prisverdig. Stemmeskuespillet er helt akseptabelt, og selv om dialogen ikke alltid er verdens skarpeste leverer den varene og får frem budskapet i spillet. Musikken og lydeffektene er derimot på et langt høyere kvalitetsnivå, og i likhet med spillmekanikkene er musikken svært variert, velpolert og kreativ. Verken Gustaf Grefberg eller Kristofer Eng er navn jeg har bitt meg merke i tidligere når det kommer til spillmusikk (selv om Grefberg har komponert musikken til både Brothers: A Tale of Two Sons og A Way Out), men jeg håper vi får servert mer fra dem i årene som kommer.

It Takes Two blir samlet sett stående igjen som ett av de mest kreative spillene på lang tid, og spillet setter unektelig en ny standard for spill som fokuserer på variasjon og samarbeid (CO-LLA-BO-RATION!). På det verste kan spillet sette både vennskap og forhold på prøve, men på det beste er det en fryd og en opplevelse man ikke ville vært foruten. Fares har sagt at han vil fortsette å fokusere på samarbeidsspill i tiden fremover, og det skal vi være glade for, for dette er en sjanger han mestrer. Det er bare å se frem til neste prosjekt fra Fares og Hazelight, og i mellomtiden er det bare å gi tommel opp for It Takes Two, som uten tvil vil være en het kandidat når årets beste spill skal kåres mot slutten av 2021.

Score: 9/10