Året går mot hell, og Ingar har plukket ut sine ti favorittspill fra de siste tolv månedene.
Spillåret 2024 har vært et litt merkelig spillår, etter mitt syn. 2023 var et heidundrende år med så mange store og trendsettende titler at det nesten var umulig å velge ut bare noen få av dem til en toppliste på tampen av året, og 2025 ligger an til å bli et intenst år med ekstremt mange etterlengtede titler (mens det ene spillet mange lengter etter til neste år heter GTA VI, kan jeg liste opp sikkert 20+ spill jeg ser mer frem til). Mellom disse to årene føles spillåret 2024 litt som ventepølsens år, der du gomler på en liten matbit mens du venter på hovedretten og det store festmåltidet. Når oppsigelser, nedleggelser og andre negative trender i spillbransjen i tillegg har forsterket seg, tror jeg spillåret 2024 blir et år jeg vil se tilbake på med blandede følelser.
De eksepsjonelle, endeveltende og altomfattende spillopplevelsen har dessuten uteblitt for min del i år. Misforstå meg rett, det har absolutt vært gode spill å spille, men når jeg ser tilbake på spillåret som har gått bærer den preg av litt for mange 7/10-opplevelser. Ikke noe galt med et 7/10-spill i seg selv – tvert imot vil jeg slå et slag for spill som er helt okay uten å være perfekte – men når det blir litt for mange av dem på rad kan noe av piffen forsvinne, spesielt hvis de store 10/10-opplevelsene uteblir (jeg har til gode å gi et eneste spill toppkarakter i år).
En kanskje litt deprimerende introduksjon til tross kan jeg likevel se tilbake på spillåret 2024 og finne såpass mange gode spillopplevelser at det er vanskelig å meisle en topp ti-liste inn i stein. Titler som Balatro, Tekken 8 og Helldivers II var vanskelige å gi slipp på, og hadde jeg inkludert nyversjoner av gamle spill på lista hadde Persona 3 Reload kommet særdeles høyt. Dessuten fortjener norske spill en aldri så liten honnør i år, og selv om jeg ikke ga toppscore til noen av dem er det absolutt verdt å trekke frem titler som Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen, Dustborn og The Holy Gosh Darn (eller Den hellige fy flate, som spillet heter så fantastisk på norsk). Med disse ærverdige nesten-vinnerne nevnt, her er mine ti beste spillopplevelser fra 2024:
NB: Vil du vite topplistene til de andre programlederne i Cross Over Gaming, kan du høre topplistene til alle oss fire i episode 140 av podcasten.
10. Prince of Persia: The Lost Crown
2024 har ikke akkurat vært et enkelt år for Ubisoft. Stortitler som Skull & Bones og XDefiant har ikke akkurat vært noen suksesser, mens Assassin’s Creed Shadows har blitt skjøvet til neste år og havnet midt i kryssilden for en fordummende internettdiskurs. Noe av kritikken mot selskapet og spillene som lanseres er helt klart berettiget, men det føles også som at flere Ubisoft-titler får ufortjent tyn bare fordi de kommer fra Ubisoft. Det er synd, for til tross for bommertene har selskapet også levert to titler i år som etter mitt syn har fått altfor lite ros.
Det første av de to Ubisoft-spillene jeg vil trekke frem er Prince of Persia: The Lost Crown, en herlig vri på ikke-lineære utforskingsspill (eller metroidvania, som sjangeren er bedre kjent som). Etter noen år der denne sjangeren lå nesten brakk er vi nå i en fase der vi nesten drukner i slike titler, men Prince of Persia: The Lost Crown klarer likevel å by på en forfriskende vri på formelen med fargerike omgivelser, heftige bosskamper, utmerket flyt og noen herlige tilgjengelighetsløsninger, deriblant et kjærkomment system hvor du kan ta skjermbilder og feste dem til kartet. Presentasjonen av persisk mytologi føles også nøye gjennomtenkt, noe som gjør dette til et herlig innslag på den gamle spillserien. Det er virkelig synd at teamet bak spillet har blitt oppløst og omdirigert til andre prosjekter, for dette hadde vi trengt mer av.
Det andre Ubisoft-spillet som etter mitt syn fortjener skryt i år er plassert i en galakse langt, langt borte. Som vanlig i slike tilfeller må jeg ta en runde med meg selv for å spørre om jeg kun liker dette fordi det har Star Wars i navnet eller fordi det faktisk er et godt spill i bunnen. Heldigvis kan jeg si at dette er et godt spill som har Star Wars i navnet.
Star Wars har flere ganger forsøkt å gi oss historier løsrevet fra de store, galakseomspennende styrkene vi kjenner så godt og heller fokusere på «gutta på gølvet» fremfor maktsyke imperier, opprørsallianser eller sverdsvingene munker. Selv om serier som Andor har klart å treffe denne nerven hos noen, har jeg vært mer ambivalent. Star Wars Outlaws er første gang på lenge jeg føler denne visjonen faktisk blir oppnådd på en god og underholdende måte.
Kay Vess er kanskje ingen perfekt rollefigur, men hennes rolle som en vanlig slyngel som gjør det hun kan for å karre seg til et bedre liv i en urettferdig galakse byr på et underholdende innblikk i Star Wars-universet. Dynamikken mellom de ulike kartellene, detaljrikheten i omgivelsene og den evigsøte kompanjongen Nix gjør Outlaws til et spill som viser at det absolutt er plass til flere åpne Star Wars-eventyr uten lyssabler i hånd.
8. Astro Bot
Årets overraskelse må sies å være Astro Bot, ettersom dette spillet ble annonsert ut av ingensteds i sommer og lansert til stor applaus bare et par måneder senere. Applausen er absolutt velfortjent, for sjelden har jeg spilt et tredimensjonalt plattformspill med så skyhøy kvalitet og underholdningsverdi levert av andre enn Nintendo. At andre i husstanden også ville dele spillopplevelsen sammen med meg gjorde den ikke dårligere, og det er moro å se at den søte roboten har sjarm og appell som når inn til flere enn bare hardbarkede nostalgikere.
Nostalgi er hovedårsaken til at spillet ikke kommer høyere opp på lista. Jeg kan absolutt sette pris på en god hyllest til spillhistorie, og det er helt på sin plass at Sony har gjort dette ovenfor PlayStation i år med både 30-årsjubileumsfeiringen og lanseringen av Astro Bot. Likevel ble jeg også litt vemodig av å spille Astro Bot og se alle de fantastiske figurene fra spillhistorien som ikke har fått sin tid i rampelyset på ti eller tjue år. Min drøm er at Astro Bot kan tenne en gnist internt i Sony som bringer frem igjen den kreative ånden de hadde i gamle dager, der gode ideer og sprø konsepter fikk lov å prøve seg selv om de manglet garantier for evig inntjening, sesongpass eller mikrotransaksjoner. Slik spillbransjen er akkurat nå tviler jeg på at det skjer, men det er lov å håpe.
Min stemme i kategorien «gode spill som har fått for liten oppmerksomhet i år» går til Unicorn Overlord. Kanskje ikke så rart at det ble slik, for utviklerne av 13 Sentinels: Aegis Rim, Muramasa: The Demon Blade og Odin Sphere Leifthrasir har det med å utvikle fantastiske titler med de merkeligste navn som ikke akkurat trekker til seg nye fans.
At Unicorn Overlord ikke har fått mer oppmerksomhet og ros i år er en skam, for spillet byr på en herlig vri på den taktiske rollespillformelen som for eksempel Fire Emblem, Final Fantasy Tactics og Triangle Strategy er kjent for. Den store forskjellen her er at din jobb er å bygge opp skvadroner på opptil seks soldater som kan takle en rekke utfordringer på best mulig vis, og deretter er det bare å se kampene utfolde seg automatisk når to skvadroner møtes på slagmarken. Legg til en lekker innpakning og utmerket musikk, så er det i bunn og grunn bare en enkel og tam historie som holder Unicorn Overlord tilbake fra å nå høyere opp på lista.
Ja, det visuelle designet på rollefigurene er litt vel mye. Nei, jeg går ikke god for det koreanske skjønnhetsidealet som ligger til bunn for dette designet. Likevel koste jeg meg fra start til slutt med Stellar Blade, et høyoktans action-rollespill som henter ikke rent lite inspirasjon fra NieR: Automata, noe som aldri er negativt i min bok.
Det postapokalyptiske landskapet som møter deg i Stellar Blade er fullt av både farer og utfordringer, men med et velutviklet kampsystem inspirert av FromSoftware-spill (og vesentlig lettere å få has på, heldigvis) er det bare tid og tålmodighet som kreves for å takle alt hovedrollefiguren Eve møter på sin vei. Tålmodigheten belønnes med en teknisk imponerende spillopplevelse, stilig design og et fabelaktig lydspor som kan regnes som årets beste i min bok.
5. The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom
Med lanseringen av både Super Mario Bros. Wonder og The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom i fjor var det vel ingen som forventet at Nintendo skulle klare å overgå seg selv i år. Det har de heller ikke klart, men det betyr heldigvis ikke at vi ikke har fått noen godbiter underveis i året som har gått. Fremst av disse er The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom, som markerer den første ordentlige Zelda-opplevelsen der vi får spille som tittelrollefiguren gjennom hele spillopplevelsen.
Echoes of Wisdom blander tempel- og gåtedesignet fra de tradisjonelle 2D-Zeldaspillene og den kreative åpne friheten fra Breath of the Wild of Tears of the Kingdom. Resultatet fungerer langt bedre enn forventet, og selv om både historien er litt vel enkel og den tekniske ytelsen langt fra den beste er dette et sjarmerende og underholdende eventyr. Hvis fremtidens Zelda-spill veksler mellom Tears of the Kingdom- og Echoes of Wisdom-oppskriftene kommer vi til å spise innmari godt i årene som kommer.
4. Neva
Nintendo er ikke de eneste som har hatt den tøffe jobben å overgå seg selv i år. Spanske Nomada Studio debuterte med et emosjonelt smell i 2018 med Gris, som fortsatt står igjen som ett av de beste spillene fra forrige tiår. Neva klarer aldri å nå helt opp til samme nivå, men det betyr slettes ikke at resultatet er dårlig av den grunn. Tvert imot byr Neva på en emosjonell reise gjennom de fire årstidene, hvor hovedpersonen må oppdra ulven Neva i en stadig mer turbulent verden. Nomada Studio ønsker åpenbart å formidle store og komplekse tanker og følelser i sine spill, og med en utmerket visuell presentasjon og musikken til Berlinist i bakgrunnen lykkes de også denne gangen.
3. Warhammer 40,000: Space Marine II
I starten av 2024 kunne jeg praktisk talt ingenting om Warhammer 40,000-universet. Mot slutten av 2024 kan jeg fortsatt ikke mye, men jeg kan i hvert fall litt og har fått en stor interesse for å lære mer. Dette er mye takket være kaptein Titus, som i årets oppfølger til 2011-debuten har blitt degradert til løytnant. Det betyr imidlertid ikke at han er noe dårligere til å hamle opp mot overveldende trusler som truer Imperiets sikkerhet, og resultatet er en heseblesende actionopplevelse som bare har ett mål for øye: Å få deg til å føle deg som en vandrende dødsmaskin. Det har utviklerne i Saber Interactive klart med glans, og at du kan dele opplevelsen med to våpenbrødre gjør ikke saken dårligere.
Å få en så komplett og tilfredsstillende spillopplevelse ferdig servert uten ekstra mikrotransaksjoner eller annet dill var en selvfølge da det første Space Marine kom ut i 2011, men føles som en sjeldenhet nå til dags. Titus viser imidlertid hvor skapet skal stå, og opplevelsen blir desto mer tilfredsstillende.
Det er ikke til å komme unna at 2024 har vært et tøft år for Xbox-fansen. Ikke bare sakker konsollen akterut i konkurransen mot PlayStation 5, men Microsoft har også stått for noen av de største oppsigelsene i bransjen i år. Kombinert med økende Game Pass-priser og nedleggelsen av det eminente Tango Gameworks (som heldigvis ble plukket opp og berget av Kraft-On), så er det forståelig at Xbox-tilværelsen ikke har vært den beste i år.
Desto mer blir jeg selv overrasket over at mine to beste spillopplevelser i år er konsolleksklusive titler til Xbox. Hellblade: Senua’s Sacrifice var ett av de viktigste spillene lansert i 2017 takket være sitt søkelys på mental helse og hovedpersonens utfordringer og stigma knyttet til psykose. Oppfølgeren fortsetter det utmerkede arbeidet på dette feltet. I tillegg byr Senua’s Saga: Hellblade II på et teknisk mesterverk, som tar i bruk Unreal Engine 5 for alt det er verdt og leverer en presentasjon som aldri slutter å imponere. Dette er også mye takket være det mesterlige arbeidet til Melina Juergens i rollen som Senua og et lydbilde som virkelig rammer det hele inn på perfekt vis. For noen vil spillet muligens bare føles som en imponerende tech demo, men for min del har dette blitt en spillopplevelse som sitter igjen lenge etter at rulleteksten er ferdig.
Senua’s Saga: Hellblade II var ett av de første spillene som ble presentert til Xbox Series X/S for rundt fem år siden. Ventetiden har vært lang, men den har absolutt ikke vært forgjeves.
1. Indiana Jones and the Great Circle
Få filmserier kan sies å være like ikoniske som Indiana Jones. Spillene basert på eventyrhelten har på sin side vært en pose med Bertram Butts allsmaksbønner, men på tampen av 2024 kom jammen meg spillet som omsider kan vippe Indiana Jones and the Fate of Atlantis fra 1992 ned fra tronen.
Hver eneste lille komponent av Indiana Jones and the Great Circle føles gjennomtenkt og planlagt med ett mål for øye: Å gi deg den gode Indiana Jones-følelsen. Det har svenskene i MachineGames klart så det synger etter, og til tross for en litt svakere tredje akt er dette faktisk en eventyropplevelse som er på høyde med den originale filmtrilogien. Det hjelper selvfølgelig at den audiovisuelle innpakningen er så god som den er, og spesielt stemmeskuespillet til Troy Baker i rollen som doktor Jones slutter aldri å imponere.
Du vet at et spill er bra når du tenker på det kontinuerlig mens du gjør andre ting. Indiana Jones and the Great Circle er et slikt spill, og helt klart den opplevelsen jeg vil smile mest av når jeg tenker tilbake på spillåret 2024. Alle PlayStation-eiere kan bare glede seg til Indy svinger innom konsollen til neste år, for dette bør alle eventyrfans få med seg.
Ikke alle spill får plass på en topp ti-liste. Jeg har allerede nevnt spill som Balatro, Helldivers II og Tekken 8, og andre titler som er verdt litt oppmerksomhet fra året som har gått er (i alfabetisk rekkefølge) The Holy Gosh Darn, Penny’s Big Breakaway, Metal Slug Tactics, Nikoderiko: The Magical World og Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen.
Selv om jeg fikk spilt mer i år sammenlignet med i fjor, er det fortsatt noen titler jeg gjerne skulle ha sjekket ut. Disse inkluderer 1000xResist, Animal Well, Black Myth: Wukong, Dragon Quest III HD-2D, Eiyuden Chronicle: Hundred Heroes, Granblue Fantasy: Relink, Like a Dragon: Infinite Wealth, Nine Sols, Silent Hill 2, Tales of Kenzera: Zau, Thank Goodness You’re Here og UFO 50.