Året er ved veis ende, og det gir en fin mulighet til å oppsummere spillåret. Ingar deler sine ti beste spillopplevelser fra 2020.
Hvert år liker jeg å bruke de siste dagene av desember på å se tilbake på året som har gått. For kalenderåret 2020 er dette dessverre ikke så vanskelig, for de store sakene som har preget oss i år sitter fortsatt merkbart igjen i meg med sine inntrykk. Heldigvis har spillåret 2020 vært et år som har gitt oss langt flere positive opplevelser, selv om pandemien også har satt sitt preg på spillenes verden med en rekke utsettelser og lignende.
For noen er det å skulle rangere sine beste spillopplevelser et ork, men for meg er det noe jeg ser frem til hvert år. Jeg synes det er moro å sette meg ned for å oppsummere hvilke spillopplevelser som har gledet meg mest i løpet av de siste tolv månedene og vurdere hvorvidt dette er spill som har svart til forventningene eller ikke. Har det vært noen store overraskelser? Hvordan har toppspillene utmerket seg? Hvilke spill setter en ny standard? Hvilke spill har satt sitt preg på året? For meg er det å sette opp en topp ti-liste ved årets slutt en nyttig måte å systematisere tankene på.
Etter å ha tenkt og vurdert har jeg kommet frem til følgende topp ti-liste for 2020. Listen er helt og holdent min egen og representerer ikke Cross Over Gaming som helhet. Listen kan også høres i lydform i vår episode om årets spill (her), hvor du også kan høre om favorittene til de andre podcastmedlemmene.
10. Doom Eternal
Gjennom de siste årene har jeg gradvis blitt mer glad i førstepersons-skytespillsjangeren enn jeg har vært tidligere, noe som blant annet kommer av at jeg har oppdaget spill innenfor sjangeren som ikke bare fokuserer på tanketom action men også på historie og rollefigurer. Doom Eternal er ikke et slikt spill.
Doom Eternal er sammen med Doom (2016) selve ordbokeksemplet på maktfantasi, noe spillet også vet innmari godt selv. Resultatet er et spill som skrur absolutt alle faktorer opp til elleve før det overklokker maskineriet og skyter dashbordet slik at det er umulig å skru noe ned igjen etterpå. Resultatet er et spill som leverer pur, rå og tung action med et heseblesende tempo og et ekstremt intenst nivå. Det skader heller ikke at spillet akkompagneres av de tunge metaltonene til Mick Gordon, som gjør en særdeles god opptreden også denne gangen. Takket være den nye grafikkmotoren id Tech 7 ser spillet dessuten uforskammet pent ut, og at et spill som dette er i stand til å kjøre på en Nintendo Switch (med en rekke nedskaleringer, vel å merke) er rett og slett imponerende. Doom Eternal tar noen steg tilbake på enkelte områder sammenlignet med sin forgjenger, men på andre områder tar det noen sjumilssteg videre. De gangene man bare er på jakt etter blytung action, vil Doom Eternal være et svært godt alternativ.
Du kan lese mer om Doom Eternal her.
9. Fall Guys: Ultimate Knockout
Som en rake motsetning til Doom Eternal finner vi Fall Guys: Ultimate Knockout, et spill som beviser at den megapopulære battle royale-sjangeren slettes ikke behøver å innebære våpen og skyting. Skadefryden og konkurranseinstinktet er riktignok fortsatt på plass, men det hele er pakket inn i en så koselig pakke at det bare blir humor av det.
Her skal 60 spillere innta rollen som noen små figurer som ser ut som en krysning av Michelin-mannen og gelébønner, og spillerne skal kjempe seg gjennom en rekke hinderløyper før vinneren til slutt blir stående alene igjen. Det hele er tungt inspirert av japanske game show, ikke minst den store 80-tallsklassikeren Takeshi’s Castle. Det hele er pakket inn i lystige farger, musikk som kunne vært snytt ut av et japansk TV-program og 60 fantastiske bønnemenn som aldri mister pågangsmotet til tross for at de snubler lettere enn et dådyr på glattisen.
Fall Guys: Ultimate Knockout er et utmerket spill å spille sammen med venner for å lette på stemningen i et ellers dystert år. At spillet mangler en form for samspillingsmodus der flere kan spille på samme skjerm er et minus, men det er vel kanskje like greit med tanke på sosial distansering.
Du kan lese mer om Fall Guys: Ultimate Knockout her (ekstern lenke).
8. Ghost of Tsushima
Det ble ingen Japantur eller andre utenlandsturer i 2020, men det har vært flere muligheter til å reise i både tid og rom i spillåret 2020. En av de vakreste reisene har gått til Tsushima, øya i Japanhavet mellom Japan og Korea som lå strategisk til for mongolene da de foretok sitt første invasjonstokt mot Japan i 1274. Det er nettopp dette hærtoktet vi blir vitner til i Ghost of Tsushima, det eksklusive samuraispillet til PlayStation 4 fra Sucker Punch, utviklerne av Sly Raccoon-serien.
Du inntar rollen som Jin Sakai, nevø av øyas fyrste og den eneste samuraien som overlever kampen mot mongolene ledet av Khotun Khan. Med sitt hjem invadert av fremmede makter på vei videre mot fastlandet må Jin gjøre det han kan for å redde sin onkel og befri Tsushima. Jins kamp er imidlertid ikke bare en ytre kamp mot ytre fiender, men også en indre kamp hvor hans egne idealer og verdensbilde blir satt på prøve.
Med tydelig inspirasjon fra Akira Kurosawas filmer er Ghost of Tshushima en fryd å oppleve for samurai-entusiaster. Det ser aldeles nydelig ut, enten man velger å spille det med farger eller med den eminente Kurosawa Mode, som presenterer hele bildet i et fantastisk svart/hvitt-bilde (en modus jeg har skrevet mer om og hyllet på Gamereactor her). Enda bedre blir det ved å skru av alt av hjelpemidler og metere på skjermen og bare la vinden lede deg dit du skal. Måten vær og vind spiller en viktig rolle i spillet er mesterlig gjennomført og bidrar ytterligere til å forsterke koblingen til de klassiske samuraieposene. Ghost of Tsushima gjør ikke nødvendigvis så veldig mye nytt med tanke på åpen verden-spill, men det behersker mange av de viktige faktorene for sjangeren riktig.
Du kan lese mer om Ghost of Tsushima her.
7. 13 Sentinels: Aegis Rim
Prisen for årets mest svulstige tittel går trolig til 13 Sentinels: Aegis Rim, en tittel som sammen med sin anime-estetikk trolig gjør at dette spillet har falt under radaren hos mange. Det er utrolig synd, for det som venter deg er en av de beste narrative spillopplevelsene i år.
I dette spillet følger man tretten ulike hovedrollefigurer med hver sin historie, der alle historiene fortelles fragmentert og på kryss og tvers av hverandres tidslinjer. På toppen av det hele får man en historie som involverer tidsreiser og forskjellige epoker, noe som ikke gjør saken mer oversiktlig. Følelsen man derimot får etter hvert som man nøster opp i historien og faktisk kommer til bunns i hva som har skjedd og hva som er i ferd med å skje, er så mesterlig gjennomført at den ligner ikke på noe annet jeg har spilt i år. Når man ikke nøster opp i den narrative delen av spillet skal man styre de tretten rollefigurene i hver sin mecharobot i kamp mot gigantiske monstre. Kartene i denne sanntidsstrategidelen kunne vært mer detaljerte, men utfordringene blir etter hvert så store at de er mer enn nok til å kompensere for dette. 13 Sentinels: Aegis Rim er årets skjulte perle og nok en triumf for Vanillaware, som tidligere har servert perler som Muramasa: The Demon Blade og Dragon’s Crown (ekstern lenke).
Du kan lese mer om 13 Sentinels: Aegis Rim her (ekstern lenke).
6. Animal Crossing: New Horizons
Animal Crossing har lenge vært Nintendo-serien jeg alltid har visst eksisterer, men som jeg har hatt null forhold til. Da et nytt spill i serien ble lansert til Nintendo Switch 20. mars (samme dag som Doom Eternal, et spill i stikk motsatt ende av skalaen), åtte dager etter at Norge ble stengt ned, fant jeg ut at det kanskje var på tide å sjekke ut hva dette dreide seg om.
Det jeg ikke visste var at dette skulle bli spillet jeg helt klart har spilt mest i år (med mulig unntak av Overwatch). Animal Crossing: New Horizons tar deg med til en øde øy og lar deg forme denne akkurat som du vil takket være et enormt variert tilpasningsverktøy. Her kan du terraforme øya, lage dine egne møbler eller gjenstander og designe dine egne mønstre på hva det skulle være. Det som derimot bringer deg tilbake dag etter dag er de fullstendige dagligdagse, meningsløse og samtidig koselige gjøremålene. Plukk blomster, hils på naboen, gå tur, fisk etter fisk i elva og høst frukt fra trærne! Alle disse gjøremålene blir fort en del av din daglige rutine, og det er nettopp dette Animal Crossing: New Horizons har blitt for meg i år. Dette er et spill som fungerer mer som en kontemplativ opplevelse enn et krevende hard core-spill, og det er nettopp dette vi trengte i pandemiåret 2020.
Du kan lese mer om Animal Crossing: New Horizons her.
5. Hades
Supergiant Games har vært en av mine favoritter når det kommer til indiespill, og faktisk var deres første tittel Bastion ett av spillene som åpnet øynene mine opp for indiemarkedet. Deres neste tittel, Transistor, traff meg aldri like godt, og Pyre har jeg ennå til gode å prøve. Med Hades har Supergiant Games derimot truffet blink på samtlige områder, og resultatet er et spill som er en fryd fra ende til annen å spille.
Som Zagreus, sønn av Hades, skal du forsøke å kjempe deg gjennom underverdenens mange lag for å komme deg til gudenes bolig på Olympus. Veien dit er derimot lang, hard og brutal, og du må derfor være forberedt på å prøve igjen og igjen. At veien ut også forandrer seg fra gang til gang gjør ikke saken lettere. Dette høres kanskje pyton ut for den som verken liker roguelike-spill eller spill med Soulsborne-lignende vanskelighetsgrad, men Hades klarer faktisk å spille seg inn i hjertet ditt på tross av tilfeldig genererte kart og store utfordringer. Årsakene til dette er at Hades finner den perfekte balansen mellom utfordring og belønning, slik at du alltid vil prøve en gang til når du dør. Legg til et ekstremt rikt og minneverdig persongalleri, utsøkt kunststil, et velpolert kontrollsystem og et fantastisk lydspor, og du har et spill som lett kan bli årets spill for veldig mange. Hades er derfor kåret til årets spill av et samlet Cross Over Gaming-panel, og det er vel fortjent.
Du kan lese mer om Hades her (ekstern lenke).
4. Streets of Rage 4
Ett av spillene jeg gledet meg mest til ved starten av året var Streets of Rage 4, oppfølgeren til den ikoniske beat ‘em up-serien fra Sega Mega Drive. Jeg eide aldri en Sega selv i barndommen, men Streets of Rage-spillene har likevel blitt en av mine favorittserier fra denne epoken av spillhistorien. Etter 26 år skulle serien endelig gjøre comeback, med en ny animasjonsstil og et nytt studio bak rattet.
Lista hang høyt, men Streets of Rage 4 er så nært en perfekt gjenoppliving av en gammel spillserie som man kommer. Beat ‘em up-følelsen sitter som et skudd, den nye stilarten passer serien som hånd i slåsshanske og kontrollsystemet er responsivt og velfungerende. Kronen på verket er likevel den fantastiske musikken. Komponist Olivier Deriviere hadde slettes ingen enkel oppgave med å følge opp det ikoniske lydbildet til Yuzo Koshiro og Motohiro Kawashima, men jammen har franskmannen klart å skape ett av årets beste lydspor likevel som passer perfekt inn i spillet. Online-delen kunne trengt litt mer finpuss ved lansering for å fungere helt perfekt, men bortsett fra det var det neimen ikke mye å utsette her. På samme måte som Sonic Mania satte standarden for hvordan et moderne Sonic-spill burde være, har Streets of Rage 4 satt standarden for hvordan man gjenoppliver en klassisk serie og samtidig moderniserer den for dagens spillmarked.
Du kan lese mer om Streets of Rage 4 her (ekstern lenke).
3. Persona 5 Royal
Da jeg spilte Persona 5 i 2017, var det en så tilnærmet perfekt japansk rollespillopplevelse som mulig. Her fikk jeg et spill der alt satt som det skulle: Stilart, rollefigurer, kampsystem, historie og ett av de beste lydsporene fra spill generelt de siste årene. Hvordan forbedrer man en slik opplevelse? Persona 5 Royal er fasiten.
Persona 5 Royal tar grunnpakken som er Persona 5 og oppskalerer bildekvaliteten, tegner karaktermodellene på nytt, finpusser meny- og kampsystem ytterligere og legger til flere sideaktiviteter. På toppen av det hele kommer spillet med nye rollefigurer, deriblant et nytt medlem til banden din av fantomtyver, og minst tjue timer ekstra historieinnhold. Resultatet er et fantastisk japansk rollespill som bare blir enda bedre, og følelsen av å investere nye 100+ timer i dette spillet etter å ha spilt originalen føles på ingen måter som et ork, snarere tvert imot.
Jeg har ikke skrevet en spesifikk anmeldelse av Persona 5 Royal, men du kan lese mer om Persona 5 her.
2. Ori and the Will of the Wisps
I 2015 lanserte Moon Studios fra Østerrike en liten perle av et spill kalt Ori and the Blind Forest, som ble årets spill for min del det året (i ettertid har The Witcher 3: Wild Hunt tatt den prisen, men det spilte jeg først i 2016). Spillet tok den såkalte metroidvania-formelen til nye høyder, og med en nydelig estetisk stil og et emosjonelt og rørende lydspor var Ori and the Blind Forest en magisk opplevelse fra start til slutt.
Ori and the Will of the Wisps følger opp på alle områder, men mer enn det tar oppfølgeren metroidvania-sjangeren til nye høyder. Her får man en perfekt blanding av utforskning, prøving, feiling, klatring og hopping som gir en enorm mestringsfølelse. Kontrollsystemet er ett av de beste jeg har vært borti innenfor sjangeren noensinne, det nye kampsystemet er et herlig tilskudd til utforskingen spillet byr på, og skulle man dø får man umiddelbart prøve igjen takket være et enormt hurtig lastesystem. Det beste er likevel den fantastiske audiovisuelle opplevelsen dette spillet serverer, der hvert skjermbilde fra spillet kan rammes inn og henges opp på veggen. Gareth Cokers toner er fulle av følelser, og det er slettes ikke umulig at du vil felle en liten tåre eller to underveis i Ori and the Will of the Wisps.
Du kan lese mer om Ori and the Will of the Wisps her (ekstern lenke).
1. The Last of Us Part II
Hvis Ori and the Will of the Wisps gjør at du får en liten tåre i øyekroken, slik det gjorde hos meg, bør du ha lommetørklet klart når du setter deg ned med The Last of Us Part II. Jeg er ikke typen til å gråte av stort eller smått, men da rulleteksten i The Last of Us Part II rullet og musikken kicket inn vellet tårene ut i et eneste stort katartisk øyeblikk. Det i seg selv bør understreke hvor kraftfull opplevelse dette spillet er.
Å følge opp det mange vil karakterisere som forrige tiårs beste spill er slettes ingen lett sak, særlig når mange har tenkt at The Last of Us har en fin slutt som ikke trenger en fortsettelse. Selv var jeg blant dem, men i etterkant er det vanskelig å forstå at jeg i det hele tatt har tenkt dette.
The Last of Us Part II er et spill som imponerer på samtlige områder. Det har en fortelling som er overraskende realistisk, voksen og brutal for å være en spillhistorie. Spillmekanisk har oppfølgeren tatt noen solide sprang fremover fra sitt opphav, og realismen i de grafiske detaljene er intet mindre enn bergtakende. Måten Ellie kveiler et tau på, tar av seg en skjorte eller knuser glass i et vindu er skildret med et så imponerende lag av realisme at det er umulig å ikke la seg imponere.
The Last of Us Part II er slettes ikke for alle. Til det er historien om hat og hevn for brutal, virkelighetstro og brutalt realistisk til at alle vil klare å håndtere den. Det er likevel en spillhistorie jeg anbefaler alle å kaste seg ut i hvis man tåler det, for maken til opplevelse skal man lete lenge etter. I en verden uten rettsstatens prinsipper og rettferdig gjengjeldelse av overtredelser finnes det ingen vinnere, bare tapere, og skildringen av denne verdenen vil sitte igjen i deg lenge etter at du er ferdig med spillet. The Last of Us Part II vrir og drar i hele følelsesregisteret ditt, og resultatet er en spillopplevelse som ikke ligner noe annet.
Du kan lese mer om The Last of Us Part II her.
Hvilke spill er deres favoritter fra 2020? Del gjerne dine opplevelser med oss i kommentarfeltet.