Indiana Jones and the Great Circle

Skaperne av de nye Wolfenstein-spillene har fått ikle seg skinnjakke, hatt og pisk og serverer eventyrstemning fra øverste hylle.

Få filmer kan skryte på seg større grad av ikonstatus som den originale Indiana Jones-trilogien. Med en fantastisk sammenblanding av legendarisk kostymedesign, perfekt casting med Harrison Ford i spissen, mesterlig musikk av den evig store John Williams, utmerket og stram regi av Steven Spielberg og spennende historier ført i pennen av George Lucas, Philip Kaufman og Menno Meyjes sto nærmest alle stjernene på linje da disse filmene ble til på 80-tallet.

Lovordene er store, og som dere skjønner er dette filmer jeg er svært glad i. Jeg setter alltid pris på gode eventyrhistorier hvor tapte sivilisasjoner og skjulte skatter står i sentrum, og Indiana Jones er fortsatt kongen av sjangeren. Ettersom doktor Jones først dukket opp på lerretet på 80-tallet er han omtrentlig like gammel som spillmediet, og mange spill har kommet og gått med skattejegeren, med mildt sagt blandet hell. Det beste i rekken har så langt vært Indiana Jones and the Fate of Atlantis fra 1992 (som burde vært filmatisert for lengst), men når studioet bak de nye Wolfenstein-spillene nå har fått bryne seg på den gode doktoren kan denne hederstittelen muligens få en ny innehaver.

Indiana Jones and the Great Circle finner sted i 1937, året etter begivenhetene i Raiders of the Lost Ark. Under en stormfull natt fersker Indy en tyv som bryter seg inn i universitetets utstilling for å stjele en mumifisert katt brakt inn bare noen måneder tidligere. Under basketaket mister tyven et segl med koblinger til Vatikanet, og tradisjonen tro reiser Indiana Jones verden rundt for å nøste opp i et mysterium som involverer gamle sivilisasjoner, tapt historie og skjulte ordener.

Det er mange faktorer som skal klaffe for å skape en god eventyrhistorie med skattejakt i sentrum, og med Indiana Jones-lisensen knyttet til seg i tillegg blir terskelen desto høyere. Derfor er det desto mer imponerende at svenske MachineGames har klart oppgaven med glans. Til enhver tid får historien de små dryppene, den gradvise utviklingen og den rette blandingen av spenning, humor og alvor til at det hele virkelig oser av Indy-stemning tvers gjennom. At spillet på toppen av det hele begynner med en tilnærmet perfekt gjenskapelse av åpningsscenen til Raiders of the Lost Ark viser at MachineGames har studert filmene i detalj og lagt ned en iherdig innsats for å vise seg oppgaven verdig, og sluttresultatet er helt klart på høyde med den originale filmtrilogien. Fortellingen får riktignok en liten dipp rundt den siste tredjedelen av historien og kunne nok hatt en enda skarpere avslutning, men dette er langt ifra nok til å ta bort gleden eller minske trangen til å utforske omgivelsene.

Nettopp utforskingen har det vært knyttet en del spenning til i forkant. Selv om filmsekvensene fortelles i tredjepersonsperspektiv, spilles The Great Circle i førstepersonsperspektiv. MachineGames har riktignok mestret dette tidligere i spill som Wolfenstein II: The New Colossus, men dette var spill med skyting og action i fokus. Med doktor Jones og hans rolle som skattejeger er det ikke bare et temposkifte, men også større fokus på å løse gåter og utforske gamle ruiner. Dette kunne fort blitt klønete i førstepersonsperspektiv, men også her viser utviklerne en intuitiv forståelse av hva som skal til for å skape en god spillopplevelse. Navigasjonen føles god, og de kreative gåtene er alltid spennende å løse. Dessuten er det alltid tilfredsstillende å rundjule fascister i førstepersonsperspektiv, noe MachineGames har rik erfaring med – der de tidligere kun har operert med nazister får vi nå også italienske fascister å hanskes med, og Indiana Jones and the Great Circle har nå blitt min favoritt FPS (Fascist Punching Simulator).

Hovedårsaken til at førstepersonsperspektivet fungerer så godt som det gjør er at spillet ikke bare er et actionspill, men også tilbyr veldig stor grad av frihet og inviterer spilleren til utforsking. Et problem har sjeldent bare én løsning, og det er opptil deg som spiller å velge hvilken fremgangsmetode du skal benytte. Leter du nok finner du alltids en nøkkel, et nytt antrekk eller et åpent vindu som du kan benytte for å ta deg frem. Plutselig føles det hele som en immersive sim av samme sorten som Deus Ex: Human Revolution, Dishonored, Prey eller The Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay (hvor flere i MacineGames jobbet på sistnevnte), og da snakker du absolutt mitt språk. Denne åpne løsningen kombineres med en organisk oppdragsstruktur, hvor Indiana plutselig kan snuble over et nytt spor eller komme i kontakt med noen tilfeldige forbipasserende som trenger hans hjelp. Måten små og store oppdrag veves inn i hverandre er svært kløktig gjennomført og styrker spillet betraktelig.

Presentasjonsmessig er det også all grunn til å bli imponert, spesielt over lyden. Jeg er blant dem som var lettere skeptisk da Troy Baker ble annonsert som stemmen til Indiana Jones, for selv om Baker absolutt er et talent virket det som en lite passende casting. Etter å ha hørt ham i aksjon er det imidlertid bare å ta av hatten (eller fedoraen i dette tilfellet) i honnør, for til tider høres det nesten ut som at utviklerne har gjenopplivet en førti år yngre Harrison Ford. Dette gjelder også andre kjente rollefigurer, men spesielt Bakers rolle er mektig imponerende. Når stemmeskuespillet så akkompagneres av nydelig musikk fra Gordy Haab som virkelig fanger den klassiske John Williams-stemningen, er det lett å bli i godt humør og eventyrstemning mens man spiller.

Den visuelle presentasjonen er også av svært høy kvalitet, hvor Xbox-versjonen legger seg på ei linje med 60 bilder per sekund. Med en modifisert utgave av idTech ved navn Motor gir spillet en vakker visuell presentasjon som byr på et friskt pust for alle som måtte være mette på Unreal Engine. Teksturkvaliteten er høy og lyseffektene imponerende, så det er ikke vanskelig å forstå at spillet krever enorm maskinkraft for den som vil spille PC-versjonen. Helt stabil er bildehastigheten imidlertid ikke, og særlig enkelte filmsekvenser kan få noen rare hakk og fall i kvaliteten som minsker innlevelsen noe. Det er også tilfeller hvor enkeltelementer hopper inn og ut av eksistensen, men for et såpass stort og omfattende spill er dette nesten å forvente, og ingenting av den kritiske sorten. Noen flere tilgjengelighetsfunksjonaliteter kunne spillet likevel hatt, for det er vanskelig å justere førstepersonsperspektivet på en slik måte at det ikke skaper ubehag for den som sliter med dette perspektivet i utgangspunktet.

Små innvendinger til tross er Indiana Jones and the Great Circle nok en fjær i fedoraen til MachineGames, og en sårt tiltrengt seier for Xbox/Microsoft. Eventyrstemningen og utforskertrangen tar aldri slutt, og når spillet hele tiden kverner i bakhodet ditt mens du ikke spiller er det et sikkert kvalitetstegn. Indiana Jones and the Great Circle lanseres sent i 2024, men er likevel en verdig kandidat til prisen for årets beste spill.

Score: 9/10