Indiana Jones and the Fate of Atlantis

Indiana Jones skaper ikke bare gode filmopplevelser. Med de rette folkene bak spakene kan han også bli en meget god spillhelt.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2016 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Det var en tid der pek-og-klikkspillene var blant de beste og mest underholdende spillene kan kunne få tak, og få mestret sjangeren bedre enn LucasArts. Gjennom årenes løp presenterte LucasArts sjangerklassikere som Sam & Max Hit the Road, The Secret of Monkey Island, Full Throttle og Grim Fandango, bare for å nevne noe. Som om ikke det var nok hadde LucasArts også rettighetene på å lage spill basert på lukrative lisenser som Star Wars og Indiana Jones, ettersom spillstudioet hadde sitt opphav i Lucasfilm, filmstudioet bak nettopp Star Wars og Indiana Jones.

Mens Star Wars har fått en bråte med spill opp gjennom årene, hvorav de fleste har vært action-orienterte, har Indiana Jones på sin side måtte klare seg med noen få spill. Når man derimot først fikk et originalt Indiana Jones-eventyr i spillform fra LucasArts som ikke var direkte basert på en av filmene, leverte de pek-og-klikkspillet Indiana Jones and the Fate of Atlantis, et spill såpass preget av kvalitet og den gode Indy-følelsen at spillet burde regnes som den egentlige fjerde filmen (dermed kan vi legge Kingdom of the Crystal Skull i en skuff og glemme den for all fremtid). For hva kan vel være et større høydepunkt i karrieren til Indiana Jones enn jakten på selveste Atlantis?

Året er 1939, like ved utbruddet av 2. verdenskrig. På oppdrag av en mystisk Mr. Smith leter Indiana rundt i de gamle lagrene på arbeidsplassen sin for å finne en liten og tilsynelatende ubetydelig statue. Statuen viser seg å være alt annet enn ubetydelig, ettersom Mr. Smith er såpass interessert i den at han trekker våpen og flykter med den. Mr. Smith viser seg å være agent Kerner fra Det tredje riket, og et funn i jakkelommen hans tyder på at hans neste mål er Indys tidligere samarbeidsparten Sophia Hapgood, som har gitt opp arkeologien til fordel for en karriere som et synsk medium. Koblingen mellom den lille statuen og Sophias visjoner fra ånden Nur-Ab-Sal avslører at jakten handler om selveste Atlantis, og et kappløp mellom Indiana og nazistene er dermed i full gang.

Med tanke på at spillet opprinnelig ble lansert i 1992 (og deretter gjenutgitt med stemmeskuespill året etterpå) er de teknologiske mulighetene i spillet begrenset. Likevel er det ingenting som levner tvil om at vi her snakker om et ekte Indiana Jones-eventyr. Her får vi tydelige bad-guys, jakten på en tapt og utrolig sivilisasjon, en særdeles likandes helt og eventyrlig stemning fra start til slutt. Vi får servert biljakter, håndgemeng, pseudovitenskap og ikke minst gåter og puslespill som skal løses, alt under fjerne himmelstrøk. Det hele akkompagneres av passende musikk, vittig dialog og en historie som virkelig bærer på den rette Indiana Jones-følelsen fra start til slutt.

Som pek-og-klikkspill flest fra denne perioden er det viktigste å klikke på alt man ser på skjermen, plukke opp det som plukkes opp kan og forsøke å løse gåtene som dukker opp underveis. Som spill i sjangeren ellers fra denne tidsepoken er dette til tider svært vanskelig. Indiana Jones and the Fate of Atlantis er imidlertid ikke det vanskeligste spillet i sjangeren jeg har vært borti, og makter derfor å balansere vanskelighetsgraden på en god måte.

Det unike for spillet er at det ikke bare presenterer flere forskjellige veier man kan ta underveis, men også flere forskjellige avslutninger, hvorpå noen av dem til og med ender opp med at Indy dør (avslutninger som selvfølgelig ikke regnes som kanoniske). Dermed åpner spillet opp for flere gjennomspillinger, som setter sine forskjellige preg på historien.

Selv om man mot slutten av spillet kanskje føler litt på mangelen av variasjon og har sett seg lei av å stange hodet i veggen over noen slitsomme gåter, er det ingen tvil om at Indiana Jones and the Fate of Atlantis er et kvalitetsspill. Når historien og spillets helhetlige stemning til gjengjeld også overgår enkelte av filmene (*host* Crystal Skull *host*), er dette en gammel klassiker som fortsatt er verdt for Indy-fans å sjekke ut.

Score: 8/10