Horizon Forbidden West

Akkurat som forgjengeren gjorde for fem år siden klarer Horizon Forbidden West å imponere fra start til slutt.

Før 2017 hadde jeg ikke noe personlig bekjentskap til spillene fra Guerrilla Games. Jeg hadde naturligvis hørt om Killzone-serien, men spillene fanget aldri min interesse. Dermed ble det en desto større overraskelse da studioet i 2017 ga ut Horizon Zero Dawn, et spill som nærmest fremstår som en diametral motsetning til Killzone på interesseskalaen min. Her fikk man en stor og åpen verden, en sterk kvinnelig hovedrollefigur, eksepsjonelt god grafikk og ikke minst en utrolig spennende setting. Når det kommer til historie og verdensbygging står Horizon Zero Dawn fortsatt som en av mine favoritter innenfor science fiction-sjangeren generelt, uavhengig av medium.

Dessuten var det gledelig å se at det ikke bare var jeg som forelsket meg i Horizon Zero Dawn og hovedrollefiguren Aloy. Her i huset er det kona som har spilt spillet mest, og til og med fått tak i platinumtrofé i spillet. Den slags gleder et gamerhjerte.

Fem år og en konsollgenerasjon senere er Aloy endelig tilbake i Horizon Forbidden West, og historien fortsetter seks måneder etter begivenhetene i forrige spill. Trusselen fra det første spillet er beseiret og menneskeheten reddet for denne gang, men likevel er ikke alt som det skal. Naturen er i opprør, en rød pest forgifter og dreper planter og dyreliv, og mye tyder på at Aloy bare har kjøpt menneskeheten litt mer tid før katastrofen er et faktum. Takket være et radiosignal fra en gammel kjenning lærer Aloy at løsningen på problemet muligens befinner seg i vest, i landområdene der stammene vi ble kjent med i første spill ikke akkurat er spesielt velkomne. Aloy lar seg imidlertid ikke stoppe og begynner reisen for å vinne tilbake den tapte teknologien fra forfedrene som kan berge både henne og menneskeheten.

Ett av de sterkeste kortene til Horizon-serien er uten tvil Aloy, som fremstår som en av de mest realistiske, troverdige og mest likandes kvinnelige rollefigurene spillbransjen har servert noensinne. Det er ikke bare verdens skjebne som hviler på Aloys skuldre, men også mye av det narrative i spillene. Heldigvis leverer Horizon Forbidden West på både historie og rollefigurer, og Aloy er fremdeles en rollefigur det nærmest er umulig å ikke bli glad i. Som frelseren av menneskeheten får Aloy langt mer positiv oppmerksomhet enn tidligere, uten at dette går til hodet på henne. Samtidig bærer hun fortsatt på et stort ansvar, og dette ansvaret gjør henne nesten mer ensom og utenfor fellesskapet enn tidligere. Dette kombinert med en litt større selvtillit gjør at Aloy kan oppleves som litt mer kald og fremmedgjørende enn tidligere, men heldigvis har hun gode venner som ikke gir seg og gjør alt de kan for at Aloy skal slippe å bære byrden alene. Kombinert med eminent stemmeskuespill fra Ashly Burch i rollen som Aloy og diverse store navn blant birollefigurene (deriblant et gjensyn med Lance Reddick og et nytt møte med Carrie-Anne Moss) sitter den mellommenneskelige fortellingen som et skudd også denne gangen.

Horizon Forbidden West gjør også en god jobb med den videre verdensbyggingen. Kombinasjonen av det futuristisk stammesamfunn bygget på ruinene av vår egen fremtid er et fascinerende skue, og fragmentene av historier som kommer frem fra fortiden er fortsatt spennende. Oppfølgeren klarer riktignok ikke å levere en like stor sjokkfaktor som det første spillet, men der henger lista så høyt at det skal noe til.

Det er derimot flere områder der Forbidden West overgår sin forgjenger, ikke minst på det tekniske plan. For å ta det åpenbare først: Horizon Forbidden West ser eksepsjonelt pent ut, og er absolutt et spill som demonstrerer hvilke gode visuelle opplevelser vi har i vente på PlayStation 5 de neste årene. Har man en nestegenerasjons konsoll til disposisjon kan man velge mellom 4K-oppløsning i 30 bilder per sekund eller 1800p-oppløsning i 60 bilder per sekund. Uansett hvilken løsning man går for kjører spillet svært stabilt, og har man HDR-støtte på skjermen kan man uansett vente seg en fargerik og strålende opplevelse. Detaljnivået i natur og maskin er skyhøyt, snø og vann fremstilles mer realistisk enn noensinne, og små detaljer som at gress og snø får varige spor i seg når en maskinkomponent har rullet i det er slikt som aldri slutter å imponere.

I tillegg har vi selve menneskene i den forbudte vesten, og her har det skjedd mye siden sist. Mens hovedrollefigurene i Horizon Zero Dawn var fremstilt med et blikk for detaljer, var de fleste birollefigurene og tilfeldige NPC-er ofte livløse i blikket og kjedelige i ansiktstrekkene og gestikulasjonene. Dette er nå totalrenovert. Her vil alle rollefigurer du snakker fremstå som langt mer levende og virkelighetstro, og takket være mer dynamisk bruk av kameravinkler er det mye mer spennende å plukke opp et sideoppdrag her og der i spillet. Måten sideoppdragene er strukturert på føles mye mer levende og organisk enn tidligere, og selv om det ikke er helt på høyde med The Witcher 3-nivå er det ikke langt unna.

Den forbudte vesten er et farlig sted å reise, og underveis vil man støte på snøkledde fjell, ørkener, jungler og en solfylt vestkyst. Overalt lurer maskiner og mennesker med skumle hensikter, noe som gjør at Aloy må forsere farlig terreng, snike seg usett forbi fiender og kjempe der ingen annen utvei er mulig. Å forsere terrenget innebærer som regel å klatre, og her viser Forbidden West seg fra en av sine beste sider. Jeg har knapt vært borti et åpen verden-spill med et mer tilfredsstillende klatresystem enn det vi finner her, og spillet er totalt blottet for klønete løsninger som sender deg hodestups i døden (ja, Assassin’s Creed, jeg ser på deg). Spillet bygger dessuten videre på snikemulighetene man hadde i det første spillet, og selv om det sjelden er mye å hente på å snike vil det gi deg noen fordeler i kamp ved å eliminere et par trusler før ståheien bryter løs. Uansett spillestil du måtte foretrekke har du mange oppgraderingsmuligheter som passer din spillestil, noe som skaper et rollespillelement over spillet.

Kampsystemet vil også føles kjent for veteraner, der man har ulike våpen til disposisjon i et våpenhjul og hvor fiender er svake for ulike elementer. Nytt i spillet er det såkalte Valor-systemet, som lar deg aktivere ekstraordinære egenskaper i kamp for en periode av gangen. Det er ingen stor overhaling vi finner her, men alt er justert til å sitte enda bedre enn tidligere.

Den samme beskrivelsen om finjustering av kjent materiale finner vi også på den musikalske fronten. Horizon Zero Dawn serverte et knallsterkt lydspor av i hovedsak Joris de Man, og oppfølgeren bygger videre på dette i et friskt musikalsk lydbilde servert av de Man, Niels van der Leest, Oleksa Lozowchuk og The Flight. Blandingen av tradisjonelle og «primitive» instrumenter kombinert med harde og industrielle toner sitter godt hver gang, selv om musikken i Forbidden West først og fremst kan rose seg av å bygge på et solid fundament fra fem år tilbake.

Et stort spill som Horizon Forbidden West vil naturligvis følge med noen feil og mangler her og der, men i min gjennomgang av spillet har disse vært forholdsvis små og ubetydelige. Derimot har jeg sett opptil flere eksempler på mer alvorlige feil og mangler (også under madammens gjennomgang av spillet), så noe rusk må fortsatt røskes opp før spillet er helt knirkefritt. Det som derimot må trekkes frem som fullstendig knirkefritt er lastetidene. Spillet er i praksis blottet for alt som heter lastetider, og med tanke på hvor stort spillet er og det utrolige detaljnivået i flora og fauna er det ekstremt imponerende å se disse korte lastetidene i praksis.

Horizon Forbidden West tar sikte på å gi spilleren det samme som de fikk i forgjengeren, men hvor alt er større, bedre og vakrere. Det har de til gjengjeld også klart. Selv om historien ikke har den samme sjokkfaktoren som i det første spillet er det aller meste i oppfølgeren en kraftig forbedring, og dette er uten tvil et spill som både vil tilfredsstille mange gamle Horizon-fans der ute og skape et par nye. Forbidden West skaper kanskje ikke de største sjokkbølgende i åpen verden-sjangeren, men den behersker den ekstremt godt likevel.

Score: 9/10