Hogwarts Legacy

Enkelte (Galt)vorter til tross er det ingen tvil om at dette er et spill Harry Potter-fansen vil kose seg med i mange timer.

Helt siden den første boka så dagens lys i 1997 har Harry Potter vært et fenomen som har trollbundet store og små lesere, en vekst som bare ble enda større etter at Harry Potter og de vises stein ble filmatisert i 2001 og lokket enda flere inn til trollmannens verden. Bøkene var en gudegitt gave til fortvilte lærere over hele verden som slet med å få barn til å lese, for med Harry Potter eksploderte leselysten til barna (og det gjerne på engelsk så vel som morsmålet). Få fiksjonelle univers har vært like mye i stand til å fengsle fans på tvers av generasjoner, og det er ikke rent sjeldent at Harry Potter-filmmaraton og lignende blir en familiebegivenhet.

På spillfronten har det derimot ikke vært like mye for fansen å rope hurra for. Enkelte av spillene som kom ut i forbindelse med de første filmene var helt greie til lisensspill å være, men spillene bar alltid preg av at de måtte nå en deadline slik at spillet kunne være klart til lanseringen av filmen det var knyttet til. Selv frittstående spill som Lego Harry Potter har bare lykkes halvveis med å gjenskape den magiske Harry Potter-følelsen, og vi har aldri fått den store og åpne Harry Potter-ekvivalenten til spill som Spider-Man eller Star Wars Jedi: Fallen Order.

Denne forbannelsen virket å være i ferd med å bli brutt da Hogwarts Legacy ble offisielt kunngjort i 2020 (etter at lekkasjer med videoklipp fra spillet først dukket opp i 2018). En rekke forsinkelser senere er ventetiden omsider over, og drømmen om å få uglepost med opptaksbrev til Galtvort kan endelig gå i oppfyllelse. Spørsmålet er om realitetene svarer til drømmene.

Etter å ha laget din egen rollefigur er tiden kommet for å kaste deg rett inn i handlingen. På 1890-tallet, altså hundre år før godeste Harry begynner på Galtvort, får du et opptaksbrev til trollmannsskolen, noe som er merkelig ettersom du nå er 15 år og dermed må begynne rett på det femte året. Ikke før er du på vei til trollmannsskolen før du blir kastet rett inn i en konflikt mellom gnomer og trollmenn, samtidig som at du oppdager at du har en unik evne til å sanse og bruke en urgammel form for magi de fleste trollmenn ikke kan se. Ditt første år på Galtvort blir dermed ikke bare en anledning til å lære magi og stifte vennskap for livet, men også en tid hvor du må komme til bunns i mysteriet med denne ukjente kraften og unngå at konflikten mellom trollmenn og gnomer eskalerer.

Hvis jeg skal være ærlig (og det skal man jo helst være) må jeg innrømme at hovedhistorien ikke imponerte meg nevneverdig da reisen var ved slutten. Den er ikke direkte dårlig, men den mangler samtidig den naturlige oppbygningen som trengs for å få den emosjonelle tyngden på slutten utviklerne ønsker å oppnå. Konflikten man trekkes inn i føles ikke spesielt spennende, og når det hele er ferdig blir man sittende igjen med en passiv følelse hvor man trekker på skuldrene og lurer på om det var det hele. Derimot har spillet noen sideoppdrag som bygger vesentlig bedre opp under opplevelsen, deriblant de ulike vennskapene man kan etablere som ny trollmannselev og oppdragene som følger av dette i løpet av skoleåret. Noen av disse oppdragene tar nokså dramatiske vendinger underveis, og følelsen av å bygge disse vennskapene i løpet av skoleåret føles som en mye mer naturlig del av Galtvort-tilværelsen enn det hovedhistorien noen gang klarer. Samlet sett er det likevel ingenting i historiefortellingen i Hogwarts Legacy som utmerker seg, verken i den positive eller negative retningen, og den makter derfor å underholde uten å være verken revolusjonerende eller kriminelt dårlig.

Allerede fra første stund er det ingen tvil om at spillet lener seg tungt på å gjenskape magien i det allerede velutviklede universet, og da i hovedsak slik det har blitt fremstilt i filmene. Dette er en oppgave spillskaperne har mestret svært godt, selv om spillet har tatt den kriminelle avgjørelsen om å droppe rumpeldunk som spillbar aktivitet. Her er hele det estetiske uttrykket gjenskapt, fra selve trollmannsskolen og de ulike fabeldyrene til de gamle trehusene i Galtvang og skoleuniformene, som holder seg nokså uniforme til tross for at vi befinner oss hundre år før filmene. Mest av alt kommer dette til uttrykk gjennom gjenskapelsen av selve Galtvort. Å forsøke å gå fra klasserom til klasserom i det gigantiske slottet slutter aldri å imponere, og gjennom spillets gang føler jeg alltid at jeg kjenner meg igjen samtidig som jeg klarer å gå meg vill – dårlig design, kunne man sagt, men samtidig føles dette veldig tro mot hvordan Galtvort fremstilles i kildematerialet. Med flust av kjente lokasjoner, herlige detaljer og ikke rent få referanser er det alltid spennende å utforske Galtvort, og for den som har drømt om å utforske slottet i sin helhet er dette helt klart det nærmeste man kommer per dags dato.

Heldigvis er ikke spillet begrenset til bare Galtvort eller Galtvang. Spillet inkluderer også større områder i omegn som man kan utforske, enten til fots eller i lufta. Dette inkluderer selvsagt kjente lokasjoner som den forbudte skogen og togstasjonen hvor Galtvortekspressen legger til, men også en rekke smålandsbyer og ukjente steder vi ikke har besøkt tidligere. Verdenen er akkurat passe stor, hvor man får en åpen verden som ikke er svulmet opp til syke proporsjoner bare fordi man kan. Rundt omkring i denne verdenen finner man så en rekke sideaktiviteter man kan bryne seg på etter hjertets behag, hvor det meste pløyer kjent grunn uten å revolusjonere åpen verden-sjangeren ytterligere. Har du spilt et Assassin’s Creed- eller Far Cry-spill opp gjennom årene vet du omtrentlig hva du kan forvente. Her finner du gåter plassert ut av selveste Merlin, dyr som skal fanges, monstre som må beseires eller røverbander som fortjener en smekk på lanken.

Apropos sistnevnte, så er dette et punkt hvor spillet lider kraftig av ludonarrativ dissonans. Spillet tilbyr deg å lære en rekke kjente trylleformularer, inkludert de tre såkalte utilgivelige forbannelsene. Av disse er mordforbannelsen Avada Kadavra kanskje den mest kjente, og de som kjenner universet godt vet at det å bruke denne formularen automatisk kvalifiserer til livstid i Azkaban. Likevel er det ingen som løfter et øyenbryn engang når jeg går rundt og zapper både gnomer og mørke trollmenn med alle andre slags formularer som tilsynelatende tar livet av dem. Jeg sier tilsynelatende, for vi får faktisk ikke bekreftet om du som spiller faktisk tar livet av dem eller om de bare besvimer så hardt at de fordufter, men når hovedpersonen slenger ut kommentarer som «de fikk det de fortjente» er det neimen ikke lett å si helt sikkert om man faktisk spiller som en vandrende drapsmaskin eller ikke.

Selve kontrollsystemet fungerer fint, samtidig som det kunne trengt litt mer finpuss for å bli perfekt. Som elev på Galtvort lærer man en rekke ulike trylleformler som kan benyttes både til å løse oppgaver og gåter eller i kampsituasjoner. Til enhver tid kan man ha fire trylleformler utstyrt i en magimeny nederst på skjermen, og etter hvert åpner man også opp for å ha ulike sett med magimenyer. Problemer er at det da er fort gjort å veksle disse menyene i kampens hete, noe som kan være uheldig når det man egentlig ønsket var å drikke en magisk drikk for å få tilbake helse. Kontrollsystemet når man flyr rundt på sopelime hadde også trengt en finpuss, for enkelte ganger blir det å fly rundt på kosteskaftet mer trøblete enn det burde være.

Når vi så kommer til den tekniske siden kommer spillet med en like blandet pose som Bertram Butts allsmaksbønner. Den gode nyheten er at spillet for det meste kjører uten altfor store problemer på PlayStation 5, så de som ikke er spesielt kravstore vil nok være fornøyde her. Om man begynner å studere litt nærmere ser man imidlertid flere tekniske svakheter som avslører at utviklerne i Avalance Software ikke har så mye erfaring med å konstruere spill av denne skalaen fra før. Tegneavstanden har merkbare svakheter, enten man spiller i ytelses- eller kvalitetsmodus, og selv om dette er mest merkbart på objekter langt borte finner man også tilfeller hvor nærliggende objekter popper inn senere enn forventet. Dette er særlig merkbart når kameraet panoreres fort og uventet. Det grafiske detaljnivået i spillet er for det meste ganske vakkert, men enkelte steder merker man likevel visse strukturelle svakheter. Ansiktsanimasjonene er også tidvis ganske stive – ikke på et Mass Effect: Andromeda «My face is tired»-nivå, men et godt stykke unna de største eventyrspillene vi har fått de siste årene. Når dette er det vi får på en PlayStation 5 er det en viss grunn til bekymring for utgavene til PlayStation 4, Xbox One og Switch, som i skrivende stund ikke er lanserte ennå.

Spiller man spillet i ytelsesmodus får man en temmelig solid presentasjon på 60 bilder per sekund, men med merkbart redusert detaljnivå og lavere tegneavstand. Kvalitetsmodus byr for det meste på stabile 30 bilder per sekund og penere bilde, skjønt mye tyder på at vi her ser på en oppskalert 4K-presentasjon og ikke en naturlig 4K-oppløsning. Man kan også velge kvalitetsmodus med strålesporing, men her blir bildefrekvensen så ujevn at dette ikke kan anbefales. I tillegg har man mulighet for å skru av det øvre taket på bildefrekvensen, men med mindre man har en skjerm som støtter variabel bildefrekvens eller HDMI 2.1 er ikke dette noe poeng i å bruke.

En viktig del av Harry Potter-atmosfæren er musikken, og her klarer spillet for det meste å fange og gjenskape magien vi kjenner så godt. Noen helt åpenbare referanser til musikken som John Williams la grunnlaget for (og andre komponister senere videreførte) finner man selvfølgelig, men for det aller meste byr musikken på originale spor som setter den rette stemningen. Samtidig mangler musikken det lille ekstra for å heve seg opp til et minneverdig nivå, og enkelte spor bærer også preg av å være så like andre kjente filmmusikklåter at det grenser til plagiat (dette stykket er til eksempel forbausende likt Test Drive fra filmen Dragetreneren).

Skoene som Hogwarts Legacy forsøker å fylle er store, og for det meste klarer spillet å lykkes med formålet om å gi deg den ultimate Galtvort-opplevelsen. Å utforske skolen og nærområdet er moro, vennskapene som bygges er flotte og detaljnivået i referansene rundt omkring er en fornøyelse å oppdage. Samtidig er det også åpenbart at studioet ikke lykkes like godt med å lage en åpen verden som når opp til det like høye nivået vi har sett de siste årene, hvor særlig spill som God of War Ragnarök, Horizon Forbidden West og Red Dead Redemption II har hevet standarden for sjangeren. Likevel, selve drømmen om å farte rundt på Galtvort har aldri vært bedre realisert enn det den er her. Enkelte (Galt)vorter til tross er det derfor ingen tvil om at dette er et spill Harry Potter-fansen vil kose seg med i mange timer.

Score: 7/10