Helldivers II

Fra et mindre svensk studio kommer det nyeste våpenet i kampen for å spre frihet, selvstendighet gjennom galaksen: Deg!

Innenfor science fiction er Paul Verhoeven en bemerkelsesverdig regissør som har stått bak (kult)klassikere som Robocop, Total Recall og Starship Troopers. En tilbakevendende karakteristikk med flere av filmene hans er at de gjerne byr på et kritisk skråblikk mot deler av det amerikanske samfunnet som amerikanske kinogjengere ikke oppfattet var en parodi på dem selv. Mens Robocop gir oss et dystert fremtidsbilde av Reagan-politikk i sin ytterste konsekvens, er Starship Troopers en harselas med amerikansk krigsidyllisering, mediepropaganda og den korte veien fra våpen- og maktentusiasme til fascisme.

Nettopp det siste er essensielt for tonen, stemningen og fremstillingen du får slengt i trynet i Helldivers II, et svensk prosjekt som har tatt åtte år å utvikle og som har blitt en dundrende suksess i starten av 2024. Som et nettbasert tredjepersons skytespill der grupper på opptil fire spillere slenger seg ut på slagmarker i verdensrommet skulle man tro markedet var mettet, men Helldivers II byr på en helhetspakke som likevel får det til å skille seg ut fra mengden.

I praksis kunne Helldivers II hatt navnet Starship Troopers: The Video Game, men siden det finnes flere spill i serien fra før (inkludert ett i early access) kjører svenskene i Arrowhead Game Studios sin egen vri på det. Gjennom en overdreven introfilm som smører tjukt på får du prentet inn at Super Earths frihet og demokratiske verdier er truet av både slemme rominsekter og roboter. Dermed må du kjenne ditt kall og melde deg til tjeneste som en Helldiver slik at friheten kan spres gjennom galaksen på den måten som fungerer best: Med pompøs musikk, ekstrem våpenmakt som regner død og ødeleggelse ned fra atmosfæren og ihugga soldater som er villige til å gi alt på slagmarken.

Både bakgrunnshistorie og formålet med spillet har mye til felles med det originale Helldivers fra 2015, men med én vesensforskjell: Perspektivet er endret fra ovenfra-og-ned til tredjeperson. Dermed kommer du mye tettere på de intense kampene og skuddvekslingene mot Terminids og Automatons, og dette er også med på å løfte spillopplevelsen. Helt fra du skytes ned romskipet ditt i atmosfæren ned i en brennende kule mot jorda i beste Halo 3: ODST-stil, kastes du inn i golde og fiendtlige landskaper der både flora og fauna er innstilt på å gjøre kål på deg. Som bare en liten brikke i det store krigsmaskineriet står det alltids noen klare til å ta over for deg om du skulle stryke med, og det kommer du til å gjøre, for Helldivers II er konstruert for å ta livet av deg. Likevel gjøres dette på en måte som får deg til å le og kaste deg ut i det nok en gang. Hvordan?

En av hovedårsakene til at Helldivers II har en appell som skiller seg ut fra det moderne spillmarkedet, er at det først og fremst fokuserer på moroa ved å spille sammen med andre fremfor å jakte på trender. Her er det ikke sesonger, sesongpass, samarbeid med ulike multimediavaremerker eller ulike målere som skal fylles opp som gjelder. Her er det action og samarbeid som teller, og resultatet er at spillet gir en nostalgisk følelse til spilldesign fra en svunnen tid som vi dessverre ser altfor sjelden nå til dags. Fremfor å by på en mengde innhold og mekanikker puttet inn i spillet ovenfra og ned for å generere mest mulig inntekt, har utviklerne i Arrowhead laget noe de selv ønsker å lage. Helt fri for moderne inntektsgenererende innslag er Helldivers II riktignok ikke, ettersom det inneholder belønninger og en valuta som kan kjøpes for ekte penger for å gjøre progresjonen raskere, men når sant skal sies føles dette aldri påtrengende fordi spillet uansett byr på en jevn og god progresjon på egen hånd.

En annen viktig årsak til Helldivers II-appellen er hvordan spillet omfavner det komplette kaos. Fra du lander med et brak må du være forberedt på at horder av fiender kan skylle over deg når som helst, og som om ikke det var nok jobber flere av spillets mekanikker mot deg. Dersom du lader før et magasin er tomt mister du kulene som var til overs i det gamle magasinet, og når som helst kan dine lagkamerater ende opp med å skyte deg ved et uhell(?). I tillegg til dette har man såkalte Strategems, hvor spilleren må taste inn en kommando med piltastene for å påkalle støtte fra oven i form av bedre våpen, luftartilleri eller nye soldater om dine kampfeller skulle falle.

Alt dette må gjøres i sanntid mens fiendene renner over deg, noe som naturligvis er med på å øke stressnivået. Mye av dette strider mot all moderne spilldesign som har omfavnet det lette og det hurtige for å skape mest mulig rask action, og hvis ikke Helldivers-basillen biter deg vil dette trolig være så frastøtende at spillet ikke kan appellere til deg. Om man imidlertid lærer seg å omfavne stresset og kjenne på mestringsfølelsen over å ha overlevd de mest intense konfrontasjonene vil Helldivers II by på en tilfredsstillelse få andre spill i sjangeren kan matche. Det samme kan sies om humoren i spillet, som pøser på med så overdreven krigspropaganda at det umulig kan tas seriøst, for eksempel i tipsene som ruller over skjermen når du suser gjennom atmosfæren. Det er moro hvis humoren faller i smak, men mye av appellen i spillet faller også bort hvis den ikke treffer.

Ettersom Helldivers II er et lagspill hvor dere kun spiller mot datastyrte fiender, er spillet laget for samarbeid med andre spillere. Dette gjør at spillet helt klart er best når man spiller sammen med venner, ettersom laget da har mer kontroll over målene på slagmarken og kan koordinere angrep mye lettere. Noe av dette faller bort ved å spille alene eller med tilfeldige på nettet, selv om det skal sies at opplevelsen føles mye bedre enn i mange andre nettbaserte skytespill (trolig fordi man ikke spiller mot andre mennesker). Dette, kombinert med at mange av oppdragene og planetene kan oppleves nokså like, gjør at spillet kan ha en begrenset levetid. Samtidig er det bedre å skape moro så lenge den varer enn å hale ut en spillopplevelse i det uendelige kun for inntektsgenereringens skyld.

Spillet pusher ingen grafiske grenser, men ser samtidig overraskende bra ut til å komme fra et studio på under 100 ansatte. At spillet er lansert til både PlayStation 5 og PC og byr på kryss-spilling er svært bra, og det har heller ikke vært noen tekniske vanskeligheter å spore knyttet til dette. Dessverre har spillet noen bugs iblant (av den tekniske sorten, ikke sånne som skal skytes) som forringer opplevelsen, for eksempel at man fort kan bli sittende fast i fjell eller stein om soldaten din blir kastet av en eksplosjon. Kartet i spillet kunne også med fordel vært lettere å lese, spesielt for nykommere. Et punkt som imidlertid fortjener mye ros er musikken til Wilbert Roget II, som med sine bombastiske stykker virkelig underbygger den parodiske tonen i spillet og samtidig får det til å låte beintøft, til tross for litt liten variasjon.

Jeg flirte godt da jeg så trailere for Helldivers II i fjor, men avskrev spillet ettersom det hadde fokus på flerspiller over nettet, en sjanger som i utgangspunktet ikke appellerer til meg og som har blitt full av ulike tilbud av ymse kvalitet de siste årene. Så feil kan man ta. Helldivers II byr på en heseblesende spillestil som er frustrerende i starten, men som blir stadig mer moro jo mer den mestres. Med et design som åpenbart kommer fra hjertet til utviklerne og ikke fra pengesterke styreledere byr spillet på et frisk pust i spillmarkedet. Humor og spillestil er nok ikke for alle, og det spørs hvor lenge moroa varer, men moro er det i hvert fall.

Score: 8/10