Hellblade: Senua’s Sacrifice

Hellblade: Senua’s Sacrifice er slettes ikke et spill for alle, men det er kanskje ett av de viktigste spillene som finnes når det gjelder skildringen av mental helse i spill.

Teksten er opprinnelig skrevet i august 2017, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Utviklerne i Ninja Theory har tidligere stått bak titler som DmC: Devil May Cry, Heavenly Sword og Enslaved: Odyssey to the West, et spill jeg likte veldig godt da jeg omsider fikk somlet meg til å spille gjennom det for et par år siden. Sentralt for både Heavenly Sword og Enslaved er actionfylte kamper, fokus på historiefortelling og sterke kvinnelige hovedrollefigurer. Så da studioet for et par siden annonserte Hellblade, et spill satt til en keltisk setting hvor man spiller som en kvinnelig kriger, var jeg umiddelbart om bord.

Opplevelsen jeg fikk servert da jeg nylig satte meg ned med nylanserte Hellblade: Senua’s Sacrifice var derimot langt unna det jeg kunne forestille meg da spillet først ble annonsert. Og i dette tilfelle er det utelukkende en positiv honnør til utviklerne i Ninja Theory. Hellblade er et spill vi bør snakke mye om i tiden som kommer, fordi spillets tematikk viser oss noe av kraften som ligger i spill som narrativt medium.

Hellblade: Senua’s Sacrifice tar oss med tilbake til norrøn tid, hvor den keltiske krigerkvinnen Senua ror fra Orknøyene til selveste Helheims porter. Hun har nemlig hørt historier om de norrøne gudene fra en tidligere slave, og har hørt at gudinnen Hel som vokter de døde i Helheim også har makt til å gjøre dem levende igjen. Historiene om de norrøne gudene tenner et håp hos Senua, da hennes elskede Dillion har blitt drept. I håp om et mirakel legger derfor Senua ut på reise til et sted hvor ingen dødelige normalt setter sin fot. Men mirakelet vil etter alt å dømme koste henne livet, for så snart hun setter sin fot i Helheim begynner en råte sakte men sikkert å spise seg opp langs armen hennes. Når råten når hodet vil Senua måtte bøte med livet.

Så langt høres historien ut som et normalt stykke viking-inspirert fantasy, men det er før vi har tatt for oss Senuas person og psyke. Senua lider nemlig av psykose, og dette resulterer i at hun hører stemmer og ser ting ingen andre ser, noe som åpenbarer seg allerede i spillets første minutter. Dette gjør også at Senua (og spilleren) hele tiden må stille spørsmålstegn ved hva som er virkelig eller ikke.

Spillets tematikk og hvordan den fremstilles ved hjelp av spillets tekniske løsninger gjør det temmelig åpenbart allerede fra starten av at Hellblade ikke er et spill for alle. Ninja Theory har lagt ned mye arbeid og ressurser i at Senuas psykose skal fremstilles så troverdig og realistisk som mulig, hvor det må sies at de har lykkes. Det vil si, hvor godt de faktisk lykkes er ikke så lett for meg å si, siden jeg ikke lider av psykose eller tilsvarende lidelser. Men jeg kan likevel si at spillets lykkes med å fremstille psykose på en måte som føles nesten urovekkende troverdig, uten at dette blir latterliggjort eller forenklet på noen som helst måte. Lidelsen trykkes på deg med all den gru den på det verste kan medføre, og Hellblade gjør alt det kan for å gi en interaktiv opplevelse av hva det vil si å lide av denne formen for mental sykdom. Ninja Theory har samarbeidet tett med hjelpeorganisasjoner, profesjonelle og mennesker med psykotiske lidelser for å få fremstillingen til å bli både troverdig og korrekt, samtidig som den oppleves som respektfull ovenfor dem som er utsatt for de mentale påkjenningene. Når spillet åpner med å advare deg mot spillets tematikk og refererer til ditt lands offentlige hjelpetjeneste for hjelp og informasjon, viser det at Ninja Theory slettes ikke tar lett på tematikken.

Hele spillet og spillmekanikkene er bygget opp rundt Senuas psykose, til det punkt at man hele tiden må spørre seg hva som er ekte og hva som ikke er det. Dette gjøres hovedsakelig på tre måter: Lyd, hallusinasjoner og mønstre.

Allerede når man starter opp spillet, får man beskjeden klart og tydelig opp på skjermen: Dette spillet er ment å spilles med et headset. Årsaken er det Ninja Theory kaller binaural audio, en tredimensjonal lydteknikk som gjør at stemmene Senua hører i hodet høres ut som de kommer fra alle retninger. Med headsettet på hodet høres det ut som om stemmene befinner seg i ditt hode, ikke Senuas. Det er nifst og urovekkende, men først og fremst er det et imponerende stykke lydarbeid fordi det virkelig føles så ekte.

Et klassisk symptom på psykose er at man hallusinerer og ser ting som ikke er der. Dette gjenspeiles også i Hellblade. Senuas ferd gjennom Helheims land er preget av mangt et nifst skue, og det er ikke alltid lett å forholde seg til om det en ser er ekte eller ikke. Hallusinasjonene gjør det dessuten mulig for oss å trenge inn i Senuas sinn og historie, slik at vi etter hvert får en stadig større anelse av hva som er årsaken til Seunas sinnslidelse. Selv om en scene og to kanskje føles litt i det meste laget eller forstyrrende for det narrative tempoet, er hallusinasjonenes rolle i fortellerteknikken godt gjennomført.

Et tredje trekk som går igjen for dem som lider av psykose, er at man ser mønstre og sammenhenger hvor det enten ikke finnes noen slike eller hvor folk flest bare ser tilfeldigheter. Dette kombineres i Hellblade med gåteløsning og progresjon i spillet. Senua må benytte seg av sitt «indre øye» for å finne runer og mønstre i omgivelsene som åpner portene til Helheims voktere. Spørsmålet om det hun ser er ekte eller bare noe som befinner seg i hennes hode er et spørsmål vi hele tiden må stille oss selv gjennom spillets gang.

Ettersom Hellblade er et spill med en tematikk som er tilnærmet uutforsket i spillsammenheng, er spillet i hovedsak utviklet for å gjenspeile tematikken og symptomene rundt den. Dette betyr at spillet ikke fokuserer på å gi deg den mest varierte eller actionfylte opplevelsen, selv om spillet absolutt byr på begge deler. Det er bare at dette kommer i andre rekke og er underordnet spillets helhetlige formål og tanke.

Ninja Theory viser også denne gangen at de kan skape et godt kampsystem i et spill, og mest underholdende er det faktum at spillet aldri forteller deg hvordan kampsystemet faktisk fungerer. Når Helheims monstre og voktere angriper Senua må du selv ta kontrollene fatt og finne ut hvordan du slår, parerer og smetter unna, samt hva som fungerer best mot de forskjellige motstanderne. Senua er langt ifra like spretten som Noriko i Heavenly Sword eller Monkey i Enslaved, men ettersom hun er en selvlært kriger er også dette noe av poenget. Skulle man dø i kamp må man imidlertid være forberedt på det skumle faktum at råten som har rammet Senuas arm vil spre seg, og dør man ofte nok vil råten nå Senuas hode og spillet avsluttes i form av såkalt «permadeath». Det er frustrerende, men det gjør også at kampene blir mer spennende.[1]

At jeg ikke har omtalt grafikken og estetikken i spillet før nå, sier nok også litt om hvor stort inntrykk spillets tematikk gjør på deg som spiller. Utviklerne i Ninja Theory har tidligere prestert å lage noen svært troverdige rollefigurer som bringer svært så levende til liv gjennom god grafikk og animasjoner, og det er også tilfelle denne gangen. Senua er en svært troverdig og livaktig hovedperson, et faktum som ikke blir mindre av den sinnslidelsen hun bærer på, som til enhver tid blir behandlet med saklighet og alvor. Vikingkunsten og den norrøne stilen preger omgivelsene i spillet, samtidig som tilbakeblikkene i Senuas liv gir oss et tidsriktig bilde av den keltiske kulturen på Orknøyene. Spillet er imidlertid ikke fritt for noen små tekniske problemer her og der, men en patch som ble lansert mens jeg spilte gjennom spillet gjorde spillets ytelse markant bedre.

Hellblade: Senua’s Sacrifice er et spill som fremstår med et særdeles unikt og uvanlig preg. Både spillets tematikk og spillestil gjør at dette slettes ikke er et spill for alle, enten fordi man opplever spillmekanikken som litt lite variert eller fordi tematikken blir for intens. Om dette derimot ikke er ankepunkter for deg er dette et spill jeg mener flest mulig bør spille. Hellblade: Senua’s Sacrifice er kanskje ikke årets beste spill, men det er definitivt et av de viktigste spillene både i år og de senere årene. Det alene gjør at spillet er verdt en solid dose oppmerksomhet.

Score: 9/10

---

[1] Selv om spillet gir et inntrykk av at man vil oppleve «permadeath» dersom råten når Senuas hode, ble det etter spillets lansering kjent at dette faktisk ikke er mulig å oppleve. Utviklerne ville imidlertid at spillerne skulle kjenne på denne følelsen som et mulig utfall av spillopplevelsen, slik at uro og angst for døden ville forsterke spillopplevelsen ytterligere.