Halo 3

Med Halo 3 tok science fiction-serien steget inn i en ny konsollgenerasjon, og nok en gang går Master Chief foran for å vise hvor konsollskapet skal stå.

Teksten er opprinnelig skrevet i februar 2017 og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I 2016 satte jeg i gang et retro-prosjekt jeg lenge har tenkt på. Spillserien Halo har lenge vært et stort og ganske vesentlig hull i spillkunnskapen min, noe jeg hadde et ønske om å gjøre noe med. Prosjektet var egentlig ment å komme i mål i 2016, men det gikk det heller dårlig med. Jeg kom meg rimelig greit gjennom Halo: Combat Evolved og Halo 2, men deretter måtte prosjektet legges til side til fordel for andre spillprosjekt og nye titler som kom på rekke og rad de siste månedene i 2016 (slik de gjerne gjør i løpet av et spillår). Prosjektet har derimot aldri blitt gitt opp, og i januar kunne det endelig vekkes til live igjen.

Når Halo 3 endelig skulle spilles, var det bare én måte å spille gjennom spillet på: Sammen med en medspiller i sofaen. Dette levner ingen tvil om at Halo-spillene er først og fremst ment å spilles sammen med andre, og ikke minst gjør dette opplevelsen mye enklere, siden man tross alt har en medspiller på laget som kan gjøre kål på fiendene sammen med deg. Muligheten for dette ble implementert allerede i Halo 2, skjønt den er utvidet fra to til fire spillere i Halo 3, men det er først nå jeg får øynene opp for hvor vesensforskjellig spillopplevelse det er snakk om. Konklusjonen på det området er allerede klar: Halo er best med en samarbeidspartner i sofaen.

Vesensforskjellig er Halo 3 sammenlignet med sine to forgjengere, og hovedårsaken er temmelig åpenbar: Halo 3 er det første spillet i serien som tar steget over i en ny konsollgenerasjon, og som i sin tid tjente som flaggskip for de tekniske mulighetene til Xbox 360. Det grafiske løftet er kjærkomment og ikke minst imponerende for sin tid, slik spillene ofte har vist seg å være. At detaljnivået er høyere og pikslene langt mer finpussede er noe man nesten regner for selvsagt, men en forbedring som også må nevnes er fargebalansen, et problem som aldri forsvant i de to første spillene. Takket være en kombinasjon av alle tre faktorer er Halo 3 et langt mer oversiktlig spill hvor det er lettere å få med seg detaljer og ane fare på lengre avstand.

Videre får vi et spill som endelig viser oss hvilket detaljnivå som har gått inn i konseptutviklingen av Halo-serien fra dens begynnelse, med alt fra detaljnivået i flora og fauna til arkitekturen. Spesielt filmsekvensene kommer særlig godt ut av det, og endelig får de menneskelige rollefigurene litt mer kjøtt på beina og mer realistiske animasjoner. Vi snakker riktignok ikke om et Half-Life 2-nivå (det fremste sammenligningsgrunnlaget for tidsrommet da spillet ble lansert), men Halo 3 er uten tvil en kraftplugg fra den syvende konsollgenerasjonens tidlige dager som viste spillerne hva de kunne forvente å få servert de neste årene.

Halo 2 sluttet ganske så halvveis uti historien, hvor Master Chief skytes i en fluktkapsel mot jorda etter at Covenant-byen High Charity ble overmannet av The Flood. Halo 3 fortsetter der forgjengeren slapp, og vi følger Master Chief der han har krasjlandet i dagens Kenya. For første gang på lenge må Master Chief klare seg uten Cortana, som ble igjen på High Charity. Han slipper derimot å handle alene, for den fremste av Elite-soldatene, Arbiter (som man fikk spille som i Halo 2), velger å alliere seg med Master Chief for å gjøre slutt på Halo-ringene og profetenes dommedagsplaner en gang for alle. Sammen kjemper de for å ta seg frem til Arken, en installasjon som er i stand til å aktivere ikke bare én men samtlige Halo-ringer og dermed gjøre ende på alt liv i galaksen.

Det hele tjener som en heseblesende avslutning på en detaljert og omfattende science fiction-trilogi. Historien er velskrevet, og historien tar uventede og spennende vendinger både titt og ofte. Samtidig understreker også Halo 3 et symptom som er tydelig for serien i sin helhet, nemlig at detaljene man får om settingen og historien i selve spillene er for få. Man blir stadig mer avhengig av å sette seg inn i tilleggsmaterialet som finnes om Halo-settingen, det være seg bøker eller lignende. Selv om utdypende materiale ikke er noe negativt i seg selv, må handlingen i det som er seriens kjerneelement – spillene – være selvstendig nok til å kunne fungere på egne bein (parallellen til Star Wars kan trekkes inn her, hvor filmene utgjør kjerneelementet mens de mest interesserte kan finne mer stoff i bøker, tegneserier og spill).

En ting vi på ingen måter kommer unna når man snakker om Halo-spillene er den legendariske musikken til Martin O’Donnell og Michael Salvatori. Til enhver tid ligger musikken der og understreker handlingen i spillet på mesterlig vis, og lydsporet i Halo 3 tilbyr både nye og gamle spor som samlet seg utgjør det som må være seriens beste lydspor (så langt).

Halo-serien har alltid handlet like mye om flerspilleropplevelsen som historien, og her har Halo 3 mye nytt å tilby sammenlignet med sine forgjengere. The Forge gir for eksempel spillerne muligheter til å endre på hva slags objekter og våpen som skal dukke opp i flerspillerkartene, noe som åpner for nye opplevelser. Halo 3 tilbyr også muligheten for å lagre opptil 100 videoklipp fra flerspillerdelen, hvor man kan se spillet fra flere kameravinkler og hastigheter, noe som er med på å markere hvor seriens tyngdepunkt ligger.

Svakheter til tross er Halo 3 en mer enn verdig nok avslutning på hovedtrilogien i Halo-serien, et spill det fortsatt er moro å gå tilbake til. Historien om en svært usannsynlig allianse mellom to aktører og kampen for menneskehetens overlevelse står fortsatt sterkt, og blir enda sterkere om man kjemper seg gjennom herligheten med en partner-in-crime.

Score: 8/10