Gris

Gris er et spill som glir inn blant kjemper og forteller en varm, rørende og gripende fortelling uten bruk av ord. Resultatet er et spill alle bør oppleve.

Teksten er opprinnelig skrevet i desember 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Spillåret 2018 har vært proppfullt av den ene massive spillopplevelsen etter den andre. Spill som Monster Hunter: World, God of War, Red Dead Redemption II, Spider-Man, Dragon Quest XI, Octopath Traveler og Far Cry 5 har lokket oss med ekstremt store verdener, titalls timer med innhold og tonnevis med oppdrag, historier og diverse småaktiviteter å utforske. Det er nesten så man kan bli litt matt av det hele, og det er kanskje nettopp derfor indiespillet Gris avslutter spillåret på så spektakulært vis når spillets lengde kun er på tre timer.

Gris har ingenting med verken marsipan eller julemat å gjøre. Spillet er det første spillet utviklet av det spanske indiestudioet Nomada Studio, og på spansk/fransk vis skal tittelen Gris leses med ordet “grå” som betydning. Det er nettopp denne fargen som setter sitt preg på starten av spillet.

Gris er i tillegg til spillets tittel også navnet på spillets hovedperson. Spillets historie forteller utelukkende med nonverbal kommunikasjon, det vil si helt uten ord eller tekst, men vi skjønner ganske raskt innledningsvis at Gris har opplevd noe vondt i livet. Hun legger ut på en reise, og det er denne reisen vi som spillere følger og styrer. Gradvis får vi på magisk vis innsikt i hva Gris har opplevd og hva spillets reise i bunn og grunn handler om.

Det er vanskelig å forklare Gris uten å avsløre for mye, og det er ikke annet å si enn at spillet må oppleves. Med en varighet på knappe tre-fire timer kan spillet fort spilles gjennom på en ledig lørdag, og min anbefaling er at man gjør nettopp dette og spiller gjennom spillet i én omgang. Opplevelsen, historieformidlingen og magien blir nemlig desto sterkere dersom man gjør det.

Ofte diskuterer man hvorvidt spill kan være kunst eller ikke. Dersom man kun tenker på det estetiske uttrykket, er det ingen tvil om at Gris er kunst. Hver eneste animasjon i spillet er nemlig håndmalt (jepp, malt, ikke tegnet), og spillet havner dermed i godt selskap med spill som Cuphead. Hvert skjermbilde fra spillet er et kunstverk i seg selv, og setter man det hele sammen til bilder i bevegelse blir det hele et mesterverk uten sidestykke. Det er vakkert, mystisk, melankolsk og ekstremt følelsesladd. Man kan ikke gå ubemerket hen fra det visuelle uttrykket i Gris, som dessuten er med på å underbygge spillets historie og tematikk på en fantastisk måte.

For å understreke det kunstneriske visuelle uttrykket har artisten Berlinist komponert et av årets beste lydspor til et spill. Til enhver tid blir spillet akkompagnert av nøye gjennomtenkte toner, harmonier og instrumenter. Resultatet er musikk som vil skjære inn til hjerteroten og røre deg, og spillets hovedtema vil sitte i deg lenge etter at spillopplevelsen er avsluttet.

Det er likevel det samlede uttrykket som gjør Gris til slik en emosjonell og kunstnerisk opplevelse. Når lyd, bilde, tematikk og historiefortelling veves sammen slik det gjør, skapes en spillopplevelse som er ulik alt annet man har opplevd i mediet. Gris er dermed en triumf i spillsammenheng. Med sin kortvarige opplevelse understreker det at spill kan være kunst, god historiefortelling og en emosjonell reise. Men først og fremst viser det hvordan spill på en helt særegen måte kan benyttes for å tematisere og snakke om livets mørkere og vanskelige sider.

Skal man likevel kritisere Gris for noe, må det være at spillet aldri blir utfordrende. Det er et rimelig enkelt spill, og selv om man må løse noen gåter og utfordringer underveis sitter man sjelden fast. Likevel oppleves ikke dette som et stort ankepunkt, for Gris er noe man først og fremst spiller for opplevelsens skyld, ikke utfordringen (er det utfordrende spill du er på jakt etter, finnes det alltid gode alternativ som gir deg dette, som for eksempel indiespillet Celeste vi fikk servert tidligere i år).

Gris kan på sett og vis oppsummeres som om spillet Journey og Pixar-filmen Inside Out fikk et barn sammen. Det er en film som lett rører deg til tårer, og som skiller seg ut mer enn noe annet spill jeg har plukket opp i 2018. Tidligere har Journey vært den selvskrevne kandidaten man plukker ut når diskusjonen om spill og kunst dukker opp. Nå har jeg fått en ny ubestridt kandidat som fremmer dette argumentet. Gris er årets dypeste, mest emosjonelle og mest unike opplevelse, og det hele fra et ferskt spansk studio. I et spillår preget av den eneste mastodonten etter den andre, fremstår Gris som et stille og sjenert mesterverk som likevel makter å bringe alle gigantene til taushet med et stille sus.

Årets spill anno 2018? For min del: Uten tvil!

Score: 10/10