Gone Home

Gone Home er et mysterium i spillformat som byr på kreativ historiefortelling, utforsking og etterforskning uten å holde deg i hånden underveis.

Teksten er opprinnelig skrevet i november 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Noen ganger når man anmelder spill skal man være ytterst tilbakeholden med informasjonen man oppgir underveis i anmeldelsen. Noen spill er av en slik natur at jo mer man sier eller avslører, jo mer står man i fare for å spolere spillopplevelsen for andre. Det er også en viss proporsjonalitet mellom spillets lengde og denne farefaktoren: Jo kortere spillet er, jo større er risikoen.

Indiespillet Gone Home er, med sine knappe to spilletimer, definitivt et slikt spill. Derfor blir en anmeldelse av dette spillet både kort og forholdsvis ordknapp. Likevel er dette et spill det er verdt å si noen ord om, for opplevelsen den gir er høyst unik.

Gone Home begynner som så mange andre gode historier gjør: «Det er en mørk og stormfull aften». Nærmere bestemt kaster historien deg inn i en mørk og stormfull natt i USA på midten av 90-tallet. Etter omtrent ett år med globetrotting rundt omkring i Europa er vår hovedperson endelig på vei hjem, og du ringer hjem for å melde din tilbakekomst. Du gir klar beskjed om at du ordner med transport hjem selv, ettersom du ikke lander før rundt midnatt.

Når du kommer hjem ett døgn etter telefonsamtalen, er det imidlertid ingen hjemme. Huset er tomt, ting ligger strødd omkring og gir inntrykk av at huset er forlatt i hui og hast, og på inngangsdøra henger en mystisk notis fra din lillesøster. Hva har skjedd? Hvor er alle sammen? Er det noe galt? Hvordan går jeg fram herfra? Svarene på mysteriet er det opp til spilleren å avduke.

Enkelte moderne spill har i de senere årene gått ganske langt til tider i et forsøk på å leie spilleren gjennom opplevelsen. Stadige hint og meldinger på skjermen, tips til fremgangsmåter du kan benytte og det at man blir gjenopplivet på akkurat samme sted som man døde kan antyde at spillene noen ganger virker redde for å miste spillerne underveis. Det er som om man regelrett frykter at spilleren skal legge fra seg spillet dersom man møter en utfordring de ikke takler umiddelbart (med mindre spillet baserer seg nettopp på det å være nådeløst, slik som Dark Souls, hvor spillerne går inn med en forventning om å dø underveis).

Derfor er det forfriskende å gi seg i kast med Gone Home. Her får man ingen hint, tips, eller skjermmeldinger underveis som forteller deg hvor du skal gå eller hvordan du skal manøvrere deg gjennom det tomme herskapshuset. Det du får servert er et mysterium, og det er kun du og din vilje til å etterforske og tilegne deg informasjon som avgjør om du kommer til bunns i mysteriet eller ikke. Derfor er også tilfredsstillelsen større jo nærmere løsningen man kommer, hvor man gradvis oppdager hvor kløktig spillet faktisk er designet for å lede deg gjennom det store mysteriet.

Spillet er som sagt mulig å gjennomføre på litt over to timer, så spesielt langt er ikke historien. Likevel er det en kløktig fortalt historie som ikke bare tar deg gjennom mysteriet om det tomme huset, men også hva som har skjedd med familien din det siste året. Det narrative aspektet står i sentrum her, og for de som vektlegger gode fortelling og spennende fortellerteknikk som det viktigste når de spiller er Gone Home virkelig en fornøyelse.

Gone Home er ikke bare et spill om en familie som ikke er hjemme når du forventer det motsatte. Det er også et spill som med sin detaljrikdom fremstår som en klar hyllest til 90-tallet. Her oser det av synlige og mer subtile referanser til 90-tallets populærkultur, mote, litteratur, teknologiske virkelighet og hverdagsliv. En del av gleden ved spillet er å oppdage nettopp disse detaljene, og er du ikke en av dem som har omfavnet 90-tallskulturen – enten fordi du bare har mislikt den generelt eller fordi ikke var født enda – forsvinner etter alt å dømme en liten del av spillets appell. For min egen del utgjorde detaljnivået en stor del av spillegleden, selv om det uten tvil er historien og mysteriet som står igjen som spillets viktigste faktor.

For det man sitter igjen med i etterkant er ikke bare et (forhåpentligvis) oppklart mysterium. Det er like mye en stemning. En stemning som rammes inn av den grafiske stilen, detaljene, den fraværende musikken og en ganske enkelt godt sammensatt helhet.

Gone Home kom for min del ut av det store intet og inn på radaren min i august [2013]. I etterkant vil spillet etter alt å dømme bli stående som et av årets store overraskelser på spillfronten. Spillet viser hvilke små men enkle grep som kan tas for å gjøre et spill unikt, fengende og spennende. Det er et slående eksempel på at kreativitet og originalitet ikke alltid krever stort mer enn en kreativ idé eller en spennende tanke. Dersom store, påkostede titler med mer glam enn substans er noe du har blitt mett av, er Gone Home et spennende og naturlig valg.

Score: 9/10