God of War

God of War markerer en ny start for krigsguden Kratos med en historiefortelling som høyner den narrative standarden for spill.

Teksten er opprinnelig skrevet i mai 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Spillinteressert som jeg er til tross, og selv om jeg har vært PlayStation-eier det siste tiåret, har jeg faktisk ennå til gode å spille en av de største PlayStation-eksklusive seriene, nemlig God of War. Imaget spillene har hatt har ganske enkelt ikke vært nok til å lokke meg, og dermed har trilogien (pluss spin off-titlene) om den sinna greske krigs-halvguden Kratos vandret i min spilldiaspora: jeg har visst at Kratos er der, men han har samtidig vært utenfor.

Med det nye God of War-spillet (som ganske enkelt heter God of War) har situasjonen imidlertid forandret seg. Utviklerne i Santa Monica Studio har gjort flere endringer fra de tidligere spillene i serien, og da tenker jeg ikke bare på det fantastiske helskjegget hovedpersonen har anlagt. Settingen er for eksempel endret fra gresk til norrøn mytologi, men samtidig har også spillet forsøkt å selge seg inn med dypere rollefigurer og mer fokus på en ordentlig historie takket være samspillet mellom Kratos og hans unge nye sønn, Atreus. Historie, stemning, setting og musikk er jo hovedfaktorene jeg leter etter når jeg skal velge et spill, så endelig var tiden moden for å stifte et nærmere bekjentskap med krigsguden Kratos.

Etter å ha eliminert så å si hele det greske pantheon av guder, halvguder og mytiske skapninger har Kratos emigrert til det norrøne Midgard, hvor han har gjort et nytt forsøkt på å stifte familie. Sammen med Feye har han fått sønnen Atreus (bedre kjent som «Boy!» gjennom spillets gang), og sammen har den lille familien på tre bodd i isolasjon i de norrøne skoger. Nå er imidlertid Feye død, og igjen står en far med aggresjonsproblemer sammen med sin fremmedgjorte og sønn. Feyes siste ønske var å få asken sin spredt på den høyeste fjelltoppen, en reise Kratos ikke føler at Atreus er klar for, men de norrøne gudene gir dem ikke noe valg. De norrøne gudene tåler nemlig ikke at en fremmed gud vandrer iblant dem, og Kratos og Atreus må derfor legge ut på sin lange reise.

Mitt inntrykk av den gamle Kratos er at han har vært en sinnatagg som meier ned all motstand over en lav sko med en giftig alfahann-innstilling til det meste av kvinnelig kjønn (hvorvidt dette inntrykket er presist eller ikke får andre bedømme). Med God of War har Kratos fortsatt hatet mot gudene på plass, men hatet er langt ifra et platt og meningsløst aggresjonsproblem uten dypere mål og mening enn de pappaproblemene som oppstår når pappaen din er gudenes konge. Hatet er blandet med selvforakt og et inderlig ønske om å være i fred, noe som er tilsynelatende umulig. Dette, kombinert med at Kratos nå står igjen som alenefar for en sønn han knapt kjenner, gjør at Kratos blir en figur med ganske mange lag, noe som fremstår som temmelig overraskende basert på hvordan halvguden har fremstått tidligere. Kombinerer man dette med et samspill med Atreus som fungerer overraskende godt på alle plan får man plutselig et God of War-spill hvor man får servert en historie med dybde, følelser og overraskelser på mange plan. Det er ikke annet å si enn at God of War har en meget god historie med svært minneverdige rollefigurer, både når det gjelder de to hovedpersonene og de norrøne skapningene de møter underveis.

Det er likevel noen små ankepunkter når det kommer til historie og setting. Den første er at den norrøne settingen fungerer meget godt, og Santa Monica Studios tolking av Midgard og de øvrige åtte rikene er mesterlig gjennomført med et levende blikk for detaljer. Samtidig er det ikke å stikke under en stol at de av oss som kan vår norrøne mytologi avslører noen av historiens vendepunkter og overraskelser før de inntreffer. Det er ikke et negativt punkt i og for seg, men det tar bort noe av aha-opplevelsen. Det andre punktet er at God of War tar sikte på å være en ny start for Kratos, hvilket betyr at man ikke vil få servert alt man vil ha i løpet av dette spillet. Mye tyder på at vi får mer i fremtiden, noe som er positivt med tanke på spillets høye kvalitet, men det betyr også at ikke alle behov for svar og opplevelser (og gudekamper) vil bli tilfredsstilt i dette spillet alene.

Mye av dette blir imidlertid ubetydelig i den store sammenhengen. Med God of War sikter nemlig ikke bare Santa Monica Studio på en ny start for Kratos; de satser også på å redefinere hva det vil si å benytte spill som et narrativt medium. Hele spillet er fortalt som eneste lang sekvens uten avbrudd, klipp eller lastetider (med mindre du dør), og henter dermed mye inspirasjon fra filmer som Gravity og Birdman. Resultatet er at man får et spill hvor man glir sømløst fra aktiv spilling til filmsekvenser, og når man får et spill uten avbrudd på denne måten blir man desto mer hektet. Faren for lange spilløkter er reell i God of War.

Det hjelper selvsagt også at spillet ser eksepsjonelt bra ut. Selv på en TV uten HDR og med en standard PS4 har God of War mer enn nok på lager til å imponere deg med sin visuelle stil og grafikk. De norrøne skoger er herlig fremstilt, og detaljrikdommen i spillet er monumental, ikke minst når man studerer detaljer i naturlige gjenstander som snø og løv. Skrur man i tillegg av spillets HUD, sitter man igjen med en majestetisk opplevelse hvor den herlige ville naturen skriker etter å bli oppdaget av deg. Spillet presser PS4 til det ytterste, og jeg har sjelden hatt mer lyst på en bedre TV og en PS4 Pro for å få enda skarpere bilde som under timene med Kratos og Atreus. Legg til den majestetiske og stemningsfulle musikken til komponist Bear McCreary, mest kjent for nyversjonen av Battlestar Galactica og The Walking Dead, og den audiovisuelle presentasjonen er komplett. Musikken til McCreary føles til tider som en kombinasjon av Howard Shores komposisjoner for Rohan og Gondor i The Lord of the Rings, og det er slettes ingen negativ ting.

Mye har endret seg fra de tidligere spillene til dagens God of War, og kampsystemet er ett av dem. Etter det jeg har skjønt var de tidligere spillene mer hack-and-slash-preget hvor komboer var nøkkelen til seier. Med det nye spillet merker man at Dark Souls-spillestilen har inntatt spillbransjen for godt, for her handler det i langt større grad om å lese fiendens bevegelser og handle etter dem. Kratos har for anledningen byttet ut sverdene sine med en øks som kan fly tilbake etter at den er kastet, og man føler seg lett som Tor med Mjølner der man vandrer rundt og pælmer øksa på det ene og det andre. Med R1-skulderknappen slår man med et lett angrep, mens man får inn tyngre og kraftigere angrep med R2-triggerknappen. Etter hvert åpner man opp for en form for komboer og muligheter, og ikke minst får Atreus sakte men sikkert gjort mer nytte for seg i kamp. Samtidig er det mye i kampsystemet her som antyder at nyere vestlige hack-and-slashspill har tatt en ny retning, og spørsmålet er om det vil falle i smak hos alle. En ting er i hvert fall sikkert: vanskelighetsgraden er høy, og du kommer nok til å dø ganske ofte.

På vei mot fjellet må du både kjempe mot monstre og løse utfordringer i landskapet. Noen gåter må løses for å åpne skattkister og lignende. Gåtene krever sitt, og det er mye å utforske i God of War for den som er på jakt etter å finne samtlige gjenstander spillet har å by på. Det er moro å finne frem til løsningen på gåtene på egen hånd, og monsterkampene kan være både heftige og intense. Samtidig er det også her vi finner et annet stort ankepunkt ved spillet, for variasjonen av monstre er ikke så stor som en skulle ønske. Litt for ofte står kampen mot et troll eller lignende, og det er bare så ofte man kan slåss mot den samme typen monster før det hele føles litt gjentakende.

Likevel er det ikke å komme unna at God of War virkelig overbeviser. For en nykommer som meg føles dette som en fin intro til serien, og selv om mine gamle fordommer mot de tidligere spillene i serien ikke har blitt særlig korrigerte er det herlig å se at det nye spillet i det minste går i en retning jeg liker godt. Sinnataggen med øksa tilbyr heftige kamper mot æser og troll og det som verre er, samtidig som at relasjonsdramaet mellom Kratos og Atreus viser at spill absolutt er et narrativt medium man skal ta på alvor. God of War legger seg på noe av den samme linjen som for eksempel The Last of Us og de nyere Wolfenstein-spillene, og det er slettes ingen negativ ting. Legg til en nydelig audiovisuell presentasjon og utfordringer på rekke og rad, og du har et herlig spill satt i norrøn setting som bør øke turismen til de norske fjorder de kommende årene (med en stygg fare for at mange av disse turistene gror heftige helskjegg og roper «BOY!», vel å merke).

Ja, og spillet lar meg kaste øksa på måker og kverke dem. Jeg hater måker. Enough said!

Score: 9/10