Ghost of Tsushima

Med tydelig inspirasjon fra Akira Kurosawas filmer har Sucker Punch laget sommerens store samuraiepos.

År tolv syttifir’

Mongolhær, erobringstokt

Japan står for tur

Dette lille selvkomponerte haiku-diktet danner den historiske konteksten for Ghost of Tsushima, sommerens andre store PlayStation 4-tittel (etter The Last of Us Part II). Med denne settingen skulle man kanskje tro at det er et japansk studio som står bak, men utviklerne er Washington-baserte Sucker Punch Productions, best kjent for spillserier som Sly Cooper og Infamous.

Da mongolene etablerte historiens største rike på 1200-tallet vendte de også blikket mot Japan, som de forsøkte å invadere ved to anledninger i henholdsvis 1274 og 1281. Begge gangene ble flåtene deres utradert av stormer og vinder, noe japanerne anså som gudenes inngripen og kalte fenomenet «guddommelig vind», bedre kjent som kamikaze.

Under invasjonsforsøket i 1274 tok mongolene veien fra Korea-halvøya over til øya Tsushima, som ligger strategisk plassert mellom Korea og Japan. I denne historiske konteksten får vi som spillere servert en fiksjonell fortelling om Jin Sakai, samurai og nevø av den lokale fyrsten som gjør et tappert men håpløst forsøk på å drive invasjonsstyrken tilbake. Jin overlever angrepet, og da han får høre at general Khotun Khan har tatt hans onkel til fange begynner Jin sin ferd for å befri både onkelen og Tsushima fra mongolenes grep.

Det tar ikke langt tid før spillet plasser deg i rollen som Jin på en hest og sier «Vær så god, her er øya, utforsk i vei!» Denne åpne strukturen gjør at man lett kan bli distrahert fra hovedhistorien, noe som gjør at man mister fokus underveis. Om man derimot velger å prioritere hovedhistorien får man en velkomponert historie om en samurais kamp for frihet, en kamp som etter hvert utfordrer ham til å bryte med æreskodeksen han har vokst opp med og kjempet for gjennom hele sitt liv. Jins historie er en historie om hva man er villig til å ofre for det man vil bevare, og er vel så mye en historie om ære, indre kamp og stolthet som en frigjøringssaga. De store overraskelsene uteblir, men sluttresultatet er likevel et spennende og interessant samuraidrama som fans av sjangeren vil like godt. Likhetstrekkene med de klassiske filmene til Akira Kurosawa er ikke vanskelige å se på det tematiske plan, og utviklerne i Sucker Punch har tydelig latt seg inspirere av disse filmene i arbeidet med spillet (du kan lese mer om arven etter Akira Kurosawa i denne Gamereactor-artikkelen jeg skrev i august).

Det er imidlertid lett å bli distrahert fra spillets hovedhistorie, og det er ikke så rart, for Ghost of Tsushima er et vakkert spill som inviterer deg til å ri rundt og utforske øya i ditt eget tempo (invaderende mongoler til tross). Designet er slående vakkert, og ved hjelp av klar og tydelig bruk av lys og farger tar det ikke lang tid før man finner ting som vekker nysgjerrigheten din og inviterer deg ut på en liten omvei. Utviklerne har riktignok tatt seg visse friheter når det gjelder klima og flora, men det er likevel imponerende å se hvor varierte omgivelser de har klart å skape. Det er også en slående japansk følelse over det hele, enten det er snakk om rennende fossefall, bambusskoger eller tempelområder hvor gylne løv faller mot jorden.

Det hele bringer til live av skarp grafikk som gjør eventyret til en levende opplevelse, til tross for at spillets leppesynkronisering sliter uansett om man velger engelsk eller japansk tale. Spillets fargebruk resulterer i et spill som yrer av liv, og til enhver tid er dette fremstilt med skarp presisjon og realisme. Det er ikke helt på høyden med The Last of Us Part II, men det er likevel ikke vanskelig å bli imponert over grafikken og det visuelle uttrykket i Ghost of Tsushima. Enten det er snakk om stillbilder eller levende bilder er dette et spill som gang på gang gir deg praktfulle bilder av 1200-tallets Japan, og detaljnivået er høyt, troverdig og realistisk til tross for et par kunstneriske friheter. Det hele komplementeres av en ekstremt innholdsrik fotomodus som lar deg leke deg noe kolossalt med å skape vakre bilder fra spillet, samt den fantastiske Kurosawa-modusen som lar deg spille hele spillet med et svart-hvittfilter som gjenskaper stemningen fra klassiske samuraifilmer (med film-flimring, lavere bildehastighet og mono-lyd på kjøpet). Sistnevnte er en gavepakke for oss som er fans av sjangeren, og selv spilte jeg gjennom hele spillet med denne modusen aktivert, men Ghost of Tsushima er uansett en vakker opplevelse uansett hvordan man velger å spille.

Spillestil er ikke bare betinget av fargevalg (eller mangelen på sådan), men er også noe som gjenspeiles i kampene. Til å begynne med vil Jin kjempe slik han har lært seg å kjempe som en ærefull samurai, men etter hvert vil han gjenkalle gamle minner om alternative kampmetoder som ikke er like verdige for en samurai. Dessuten vil han lære seg nye kampteknikker og bevegelser i møte med mongolene, inkludert forskjellige kampstillinger og fotarbeid som egner seg bedre mot visse typer fiender. Etter hvert som repertoriet utvides, vil rask og effektiv veksling mellom de ulike formene være nøkkelen til seier. Samtidig står du fri til å tilnærme deg kampene som du selv vil. Hvis du vil ri inn og utfordre motstanderne til en god, gammel standoff-duell, står du fritt til det. Om du derimot vil luske i skyggene og snikmyrde intetanende fiender og bryte med all god samuraiskikk, står du fritt til å velge dette også. Dette skaper god variasjon i spillet, men mot siste del begynner mye av kampsystemet å bli litt vel kjent kost, ikke minst fordi utvalget av fiender stort sett forblir det samme.

Ghost of Tsushima innbyr ikke bare til kamp, men også til utforsking. Til å begynne med er kartet ditt grått og tåkelagt, men etter hvert som Jin snakker med øyas innbyggere vil han høre rykter om uro og ulike begivenheter rundt omkring, som deretter vil synes på kartet som et spørsmålstegn. Disse kan du markere på kartet i pausemenyen, og deretter vil vinden veilede deg til stedet du har markert. Denne måten å navigere i terrenget uten bruk av unødvendige markører på skjermen er fabelaktig og er med på å underbygge det cinematiske preget til spillet. Det er derimot andre ting i naturen som gjør at man stadig vekk utforsker nye deler av Tsushima. Følger man etter en nattergal vil den lede deg til en lokasjon hvor du kan komponere et haiku-dikt, trene på å kutte bambus eller en varm kilde hvor du kan slappe av, og møter man på en rev vil den lede deg til et alter hvor du kan avsi en liten bønn og kanskje få en amulett på kjøpet (reven vil deretter vente på deg slik at du kan klappe den, noe du absolutt bør ta deg tid til). Slike tegn i naturen gjør at det er fort gjort å bare ri tilfeldig rundt omkring for å gjøre ting som ikke er relatert til hovedhistorien. Dette er moro nok i seg selv, men det gjør samtidig at spillet fort kan miste sitt fokus og at man blir lei før man har kommet ordentlig i gang med historien.

Naturen og grafikken innbyr til en stemningsfull opplevelse, og det gjør sannelig musikken også. Her blandes vanlige orkesterinstrumenter som fiolin og cello med tradisjonelle japanske instrumenter som koto, taiko, biwa og ikke minst shakuhachi, et treblåseinstrument som fungerer som selve nøkkelen i dette lydsporet. Det hele benyttes for å fremføre musikk som i all hovedsak er komponert etter tradisjonelle japanske prinsipper, som for eksempel bruken av pentatone skalaer. Resultatet er et lydspor som skaper en herlig blanding av øst og vest og fanger spillet stemning på mesterlig vis. Her skal komponistene Ilan Eshkeri og Shigeru Umebayashi ha ros for et godt stykke håndverk.

«Godt håndverk» er en god oppsummering av Ghost of Tsushima som helhet. På den ene siden kan man oppsummere spillet som et slags «Assassin’s Creed i føydal-Japan», noe som ikke er helt skivebom. På mange måter vandrer det i kjent landskap for åpen verden-spill, og spillet tøyer kanskje ikke grensene på samme måte som for eksempel The Legend of Zelda: Breath of the Wild. På den andre siden er det ingenting Ghost of Tsushima gjør som er direkte dårlig, snarere tvert imot. Spillet presenterer et engasjerende samuraiepos som ser og høres bra ut, byr på store mengder utforsking og historie, og serverer et kampsystem som verken er for lett eller for vanskelig. Man får med andre ord et solid spill som styrker PlayStation 4-biblioteket ytterligere, og resultatet kan absolutt anbefales for dem som ønsker et vakkert samuraieventyr.

Score: 8/10