Firewatch

Firewatch tar deg med på en sommer utenom det vanlige i Wyoming vakre skoger anno 1989, hvor ensomheten fort kan bli en byrde.

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2020, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Januar er jevnt over en rolig tid for spillbransjen med få store spillanseringer, en regel som virker å gjøre seg ekstra gjeldende i år hvor en ny konsollgenerasjon ikke er veldig langt unna. Det åpner imidlertid for å rydde litt i den såkalte backloggen av spill man har «på lista», men aldri rekker å spille ellers i året. Dermed åpnet det seg tid for litt over en uke siden hvor jeg kunne ta meg tid til et slikt ryddeprosjekt, men fremfor å rydde i det jeg allerede eier av spill gikk jeg like gjerne til innkjøp av indiespillet Firewatch fra 2016 (det skal sies at det var på tilbud på GOG.com).

Firewatch er det eneste spillet utviklet av det amerikanske indieselskapet Campo Santo, som i etterkant har blitt kjøpt opp av ingen ringere enn Valve (du vet, de som eier Steam og som i sin tid syslet med noen små serier ved navn Half-Life og Portal). Spillet faller inn under sjangeren spillnovelle, en sjanger som for det meste handler om å gå frem og tilbake i et spillmiljø for å oppleve en historie. Sjangeren kan imidlertid by på noen virkelig flotte titler som Gone Home og What Remains of Edith Finch, men som med andre sjangre er det ikke alltid formelen slår like godt an, slik som i fjorårets norske spill Draugen. Her er det opplevelsen og historien som er i fokus, ikke revolusjonerende spillmekanikker eller storslåtte effekter.

I Firewatchgår turen til Shoshone nasjonalpark i Wyoming i 1989, hvor vi følger historien til Henry. Selve lokasjonen er ekte, og i 1988 led delstaten Wyoming av en stor skogbrann i Yellowstone nasjonalpark, som danner noe av bakgrunnskonteksten for historien. Henry har kommet til Shoshone for å tilbringe sommeren som en brannvakt i et vakttårn, isolert fra omverdenen. I Henrys tilfelle er det en pause fra livet som lokker han vil villmarken, da kona hans i ung alder har utviklet demens og Henry trenger å få litt avstand etter en lang sykdomsperiode. Så snart Henry entrer vakttårnet blir han tilkalt på radioen av Delilah, vakten i nabotårnet noen kilometer unna. Dermed begynner historien om en sommer hvor Henry får tid til å tenke gjennom livet så langt, samt livet som ligger foran.

Etter hvert som historien i spillet utvikler seg begynner det å utspille seg diverse hendelser i og rundt skogen, men kjernen i spillet er likevel samtalene mellom Henry og Delilah, som begge tilbringer sommeren langt utenfor allfarvei av en grunn. Som spiller vil du tilbringe mesteparten av tiden på å gå rundt i skogen og sjekke at alt ser bra ut, og samtalene foretar du ved hjelp av en walkie-talkie. Hvorvidt spillet faller i smak eller ikke avhenger dermed mye av hvorvidt historien faller i smak eller ikke. I mitt tilfelle likte jeg godt både settingen og premisset, og etter hvert som spillet begynner å fokusere på mystiske hendelser i skogen kjente jeg på en genuin nysgjerrighet. Likevel følte jeg mot slutten at historien kom noe til kort. Tema og historietråder som jeg følte fortjente mer oppmerksomhet ble liggende uten å bli forløst, og narrativt sett satt jeg heller ikke med den helt store opplevelsen da spillet var slutt. Her føler jeg andre spill i tilsvarende sjanger har gjort det bedre før, ikke minst Gone Home. Til gjengjeld er Firewatch et spill som har flere utfall, avhengig av hvilke dialogvalg du foretar underveis.

Samtidig er Firewatch er særdeles stemningsfullt spill. Spillet har en stilart som ikke legger seg på en fullstendig realistisk tone, men som likevel fremstiller naturen og skogen i all sin prakt og skjønnhet. Bruken av guloransje fargetoner står sterkt, og dette gir spillet en helt unik visuell stil. Etter hvert som man blir kjent med skogen og omgivelsene får man også en større forståelse og takknemlighet for hvor vakkert alt ser ut.

Stemningen blir også understreket av det vakre lydsporet fra Chris Remo, som var svært delaktig i utviklingen av spillet (han var med på å designe og skrive historien til spillet, i tillegg til å komponere musikken). Det er tilbakelent, subtilt og melankolsk, og gjenspeiler på en fin måte både den indre og den ytre spenningen spillet forsøker å formidle.

Firewatch er et spill som har delt publikum helt siden det ble lansert i 2016. For min del stiller jeg for en gangs skyld i det litt mer kritiske hjørnet. Det er helt klart at Campo Santo forsøker å formidle noe betydningsfullt med dette spillet, og langt på vei lykkes de. Firewatch har en fin stemning og et godt utgangspunkt, men mye av spillet avhenger av hvor godt inntrykk dialogen mellom Henry og Delilah gjør på deg. Med få andre mekanikker står og faller det meste på dette punktet. Selv om spillet ikke faller opplever jeg at det snubler litt, særlig når det forsøker å gå litt i dybden. Det klarer å komme seg på beina igjen, men man klarer ikke å unngå tenke på lignende spill som har gått samme vei uten å tumle like klønete på stien.

Score: 6/10